Redigerer Prinsipatet (avsnitt)

== Redefinering ==
Da det [[julo-claudiske dynasti]] døde ut med [[Nero]] i 68, ble prinsipatet redefinert i dets formelle betingelser under keiser [[Vespasian]]. Posisjonen som princeps ble en særskilt enhet innenfor en bredere – formelt fortsatt republikansk – romersk konstitusjon. Mens mange av de kulturelle og politiske forventningene forble, var princeps ikke lenger en posisjon basert på fortjeneste, eller ''auctoritas'' («autoritet»), men isteden en fastlåst posisjon som gjorde at Vespasian og framtidige keisere kunne utpeke sine egen arvinger uten at disse arvingene trengte å fortjene stillingen gjennom år med suksessfulle prestasjoner og offentlig godvilje.<ref>[https://www.armstrongeconomics.com/research/monetary-history-of-the-world/roman-empire/chronology_-by_-emperor/2nd-civil-war-end-of-julio-claudian-era/vespasian-69-79-ad/  «Vespasian - 69-79 AD»], ''Armstrong Economics''</ref><ref>[http://erenow.com/ancient/spqr1stedition/73.html «Succession»], ''Ancient History & Civilisation''</ref>

Keiser [[Diokletian]] (285-305), som innførte [[tetrarkiet]], var den første som sluttet å referere til seg selv som ''princeps''. Isteden kalt ham seg selv for ''[[dominus]]'' («herre»), således sluttet å late som om posisjonen ikke var en opphøyd posisjon. Perioden da keiserne kalte seg selv for ''princeps'', fra Augustus til Diokletian, er således kollektivt kalt for prinsipat, mens med Diokletians endring begynte [[dominatet]]. ''Princeps'' gikk ut av bruk, men ga opprinnelsen til det moderne begrepet [[prins]].<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=prins&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge «prins»], ''Bokmålsordboka''</ref>