Redigerer Priapos (avsnitt)

== Dyrkelse og attributter ==
[[Fil:Pompeya erótica5.jpg|thumb|Priapos avbildet med attributtene til [[Merkur (gud)|Merkur]] (greske Hermes) i fresko i Pompeii.]]
[[Fil:Arte romana, da tesoro cattedrale di chartres, sacrificio a priapo.JPG|thumb|Romersk smykke med  motiv som viser tilbedelsen av hageguden Priapos (den vesle statuen øverst til høyre).]]
Den første bevarte omtale av Priapos er i en [[komedie]] med hans navn som tittel, skrevet en gang på slutten av 400-tallet f.Kr. av mimeforfatteren Xenarkhos, sønn av Sofron. Opprinnelig synes han hovedsakelig dyrket av de greske kolonistene i [[Anatolia|anatoliske]] [[Lampsakos]] i [[Mysia]]. Hans kult spredte seg til det greske fastlandet og til sist til de greske områdene i sørlige [[Italia]] i løpet av 200-tallet f.Kr.<ref name="ocd">Parker, Robert Christopher Towneley (2003): «Priapus» i: Hornblower, Simon & Spawforth, Anthony, red.: ''[[The Oxford Classical Dictionary]]''. Oxford University Press.</ref> [[Lukian]] forteller i ''De saltatione'' at i [[Bitynia]] ble Priapos betegnet som en krigslignende gud, en rustikk lærer av barneguden [[Ares]] «som lærte ham dans først og krig etterpå,» som Karl Kerenyi observerte.<ref>Kerenyi, Karl (1951): ''Gods of the Greeks'', s. 154, også s. 175-177.</ref> [[Arnobius]] på [[300-tallet]] e.Kr. var oppmerksom på betydningen av Priapos i denne regionen i nærheten av [[Dardanellene|Hellespont]].<ref>I latterliggjøringen av de litterære aspektene av hedenske guder gitt menneskelig form, nevner han «Priapos av Hellespont blant gudinner, jomfruer og matroner, de deler er alltid forberedt å møte.» Jf. Arnobius: ''Seven Books against the Heathen'' III.10 ([http://www.intratext.com/IXT/ENG1008/_P3.HTM tekst online]).</ref> Geografen [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] skrev på [[100-tallet]] e.Kr. at:

{{Sitat|Denne guden er dyrket hvor geiter og sauer beiter eller hvor det er svermer av bier; men av folket i Lampsakos er han mer æret enn noen annen gud, og kalt av dem en sønn av Dionysos og Afrodite.<ref>Pausanias: ''Beskrivelse av Hellas'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Paus.+9.31.2 9.31.2].</ref>}}

Senere i antikken betydde hans dyrkelse lite mer enn en kult av sofistikert pornografi.<ref>Morford, Mark P.O.; Lenardon, Robert J.; Sham, Michael (2011): ''Classical Mythology'', 9. utg., New York, NY.: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-539770-3</ref> Utenfor hans kjerneområde i [[Mysia]] ble han sett på som en vits av urbane byboere i [[polis]]. Likevel hadde han en viss funksjon i de rustikke områdene hvor han ble sett på som beskyttende daimon (ånd). Hans tilstedeværelse var antatt å avverge og avlede [[det onde øye]], og fiskere og sjøfolk betraktet ham som lykkebringende.<ref>«Priapus» i: ''Encyclopædia Britannica''. 2007</ref>

Priapos synes ikke å ha hatt en organisert kult og ble hovedsakelig dyrket i hageanlegg og hjemmene, skjønt det vitnemål på templer dedikert til guden. Hans offerdyr var eselet, men landbruksvarer som frukt, blomster, grønnsaker og fisk var også vanlige.<ref name="ocd" /> Primitive statuer ble tradisjonelt satt opp i grønnsakshager for å fremme fruktbarhet som antagelig hadde den ekstra nytten av også å fungere som fugleskremsel.<ref name="Theoi" />

Lenge etter at [[Romerriket]] hadde falt sammen og [[kristendommen]] hadde vokst fram til en dominerende religion, fortsatte Priapos å bli fremmet som et symbol på helse og fruktbarhet. ''[[Lanercost-krøniken]]'', en historie om nordlige [[England]] og [[Skottland]] fra [[1200-tallet]], nedtegner en lekmannsbror fra [[cistercienserordenen]] som reiste en statue av Priapos, ''simulacrum Priapi statuere'', i et forsøk på å få slutt på et utbrudd av en krøttersykdom.<ref>Bonnefoy, Yves (1992): ''Roman and European Mythologies'', University of Chicago Press. ISBN 0-226-06455-7, s. 139-142</ref>

Priapos' rolle som skytsguddom for handelsskip i antikkens Hellas og Roma er påvist av skipsvrak som inneholdt [[Apotropaion|apotropaisk]] («avvergende») gjenstander i form av fallosfigurer av [[terrakotta]], statuetter av Priapos gjort av tre, og en bronseskjede fra en militær rambukk. Sammenfallende med bruken av priapoiske markører gjort av tre i vanskelige sjøområder eller særskilte landgangsområder for sjøfolk viser at Priapos' funksjon var langt mer omfattende enn tidligere antatt.<ref name="neilson">Neilson III, Harry R. (2002): «A terracotta phallus from Pisa Ship E: more evidence for the Priapus deity as protector of Greek and Roman navigators» i: ''The International Journal of Nautical Archaeology'' '''31'''.2, s. 248-253. [http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1095-9270.2002.tb01418.x/abstract Sammendrag]</ref><ref>Brody, Aaron J. (2008): [http://www.academia.edu/3810780/The_Specialized_Religions_of_Ancient_Mediterranean_Seafarers «The Specialized Religions of Ancient Mediterranean Seafarers»] i: ''Religion Compass'' 2: 10.1111/j.1749-8171.2008.00079.x</ref>

Selv om Priapos vanligvis ble assosiert med mislykkede forsøk på å voldta nymfene Lotis og [[Vesta (gudinne)|Vesta]] (gresk Hestia) i [[Ovid]]s komedie ''Fasti''<ref>Fantham, Elaine. (1983): «Sexual Comedy in Ovid’s Fasti: Sources and Motivation» i: ''Harvard Studies in Classical Philology'' '''87''', s. 185.</ref> og en heller respektløs behandling av guddommen i urbane omgivelser, kan hans trekk som beskytter bli sporet tilbake til den betydning som ble tilskrevet fallosen i oldtiden (særskilt hans tilknytning med fruktbarhet og beskyttelse av hagen).<ref>Csapo, Eric (1997): «Riding the Phallus for Dionysus: Iconology, Ritual, and Gender-Role De/Construction» i: ''Phoenix'' 51.3/4, s. 260.</ref> I [[antikkens Hellas]] ble fallosen antatt å ha et eget sinn, dyrelignende, adskilt fra mannens sinn og kontroll.<ref>Arnott, Peter D. (1970): ''An Introduction to the Roman World''. London: MacMillan; Harris, Judith (2007): ''Pompeii Awakened: A Story of Rediscovery''. I.B.Tauris, ISBN 1-84511-241-5. s. 117; Lloyd-Jones, Hugh (1994): ''Greek in a Cold Climate''. Rowman & Littlefield, ISBN 0-389-20967-8. s. 64.</ref> Fallosen er også assosiert med «besittelse og territoriale grenselinjer» i mange kulturer, kanskje også en forklaring for Priapos' egenskap og rolle som navigasjonsguddom for sjøfolk.<ref name="neilson" />