Redigerer Polen under andre verdenskrig (avsnitt)

== Krigsforløp ==

=== Tyske og sovjetiske angrep ===

''Hovedartikkel: [[Felttoget i Polen i 1939]]''

[[Fil:Dywizje wrzesien 1.png|thumb|300px|Troppeposisjoner 1. september 1939.]]
Andre verdenskrig begynte 04:40 om morgenen [[1. september]] [[1939]] idet tyske [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] angrep den polske byen [[Wieluń]], hvor 75 % av byen ble lagt i ruiner og 1200 mennesker ble drept, hovedsakelig sivile. Fem minutter senere begynte beskytning fra slagskipet «Schleswig-Holstein» mot den polske festningen ved Westerplatte i [[Gdańsk|Gdańsk/Danzig]]. Over 1,5 millioner tyske tropper invaderte Polen nå, støttet av [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]. Den tyske krigsmaskinen utgjorde 2 859 [[stridsvogn]]er, 1 107 fly og 5 805 [[artilleri]]skyts. Den polske regjeringen var en betydelig militær makt regnet i antall soldater, men var verre utstyrt, og Polen gjorde den feilen at de ikke mobiliserte hæren i sin helhet – 700 000 soldater, 173 stridsvogner, 600 fly og 2 065 artilleriskyts.<ref>M. Smedberg N. Zetterling ''Andre verdenskrig. Hitler angrep Polen i 1939.''2007 Norstedts, p.70</ref> Det polske luftforsvaret var utdatert, besto for det meste av eldre fly, men klarte likevel å gjøre betydelig skade på tyskernes Luftwaffe og forsvaret satset hovedsakelig på [[infanteri]] som opererte til fots, og bare i beskjeden grad [[kavaleri]], som bare var tilgjengelige med noen få divisjoner.

De fleste mobiliserte i all hast; de var utstyrt med 40mm Bofors [[kanon]], som hadde kapasitet til å trenge gjennom panser. De få [[stridsvogn]]er Polen hadde var enkle Tankette-modeller og noen [[7TP]] og de bedre [[7TPjw]]. Disse kunne riktignok matche tyskerne stridsvogner, men de var i realiteten likevel sjanseløse fordi Tyskland hadde 10 ganger flere stridsvogner og de polske stridsvognene ble spredt blant infanteridivisjonene, i motsetning til tyskernes 'rene' stridsvognsdivisjoner. Den nye tyske angrepsstrategien ("[[Blitzkrieg]] "), der pansrede styrker og luftstyrker hadde sentrale roller, fikk raskt suksess. Allerede etter to uker var det ingen tvil om utfallet. Den polske hæren led svært store tap og troppene ble raskt spredt til en uorganisert opposisjon. Til tross for dette, tok polakkene ut 30 % av de tyske pansrede kampkjøretøyer (1000) og nesten 20 % av flyene (500).<ref>J. Łukowski H. Zawadzki''A Concise History of Poland'' s. 255</ref> Sovjetunionen og Tyskland var løpende i kontakt med hverandre – Molotov utbrakte gratulasjoner til den tyske suksess. Dato for den sovjetiske militære inngripen ble også diskutert mellom de to landene.<ref>[http://www.ibiblio.org/pha/nsr/nsr-03.html Tysk/russiske relasjoner, Telegram september 1939]</ref>

17. september gikk Sovjetunionen inn i det østlige Polen med 617 588 soldater<ref>Vladimir Besjanov, "Krasnyj blitskrig", OOO Izdatel Bystrov, 2006. ss. 82dre</ref> for å ta kontroll over de deler av landet de var lovet i [[Molotov-Ribbentrop-pakten|pakten]] med [[Tyskland]]. Dette fremskyndet ytterligere det polske nederlaget. De polske styrkene var nå sterkt redusert, og den polske øverstkommanderende [[Edward Rydz-Śmigły]] beordret via radio kl. 23:40 17. september at polakkene ikke skulle kjempe mot russerne, men trekke seg tilbake mot Ungarn og Romania. I 2-tiden om natten den 18. september flyktet den polske regjeringen til [[Romania]] der de ble internert.<ref>Mikhail Meltyukhov, Sovetsko-polskije vojny ", ss. 300-302.</ref> Likevel fortsatte den polske motstandsbevegelsen. 27. september falt hovedstaden [[Warszawa]] etter at tyske tropper i flere dager hadde bombardert byen med [[artilleri]] og [[bombefly]]. En uke senere, stoppet kampene etter slaget ved Kock 5. oktober.

Det totale polske tap er anslått til 66 000 dødsfall, 133 700 sårede og 694 000 tatt til fange. De tyske tap er anslått til 16 343 dødsfall, 27 280 sårede og 320 savnede. De sovjetiske tapene var 1 475 døde eller savnede, og 2 383 sårede.<ref>Grunnlaget for beregning av tap, se kildehenvisningen av tapene [[Felttoget i Polen i 1939]]</ref><ref>Jerzy Topolski''Dzieje Polski''1977) (s.775-776 indikerer polske tap til 68 000 døde og 133 000 sårede og tyske tap til 16 572 dødsfall, 30 342 sårede og 3 409 savnede etter den tyske invasjonen.</ref><ref>J. Łukowski H. Zawadzki''A Concise History of Poland'' s. 255 indikerer en sum av to fronter for ''tap'' av mer enn 200&nbsp;000</ref>

Sivile tap i den tyske offensiven er anslått til 150 000 polakker (hvorav 20 000 ble drept i en forhåndsplanlagte [[Operasjon Tannenberg]], der polske intellektuelle og potensielle ledere ble massehenrettet) og 5 000 tyskere. Sivile tap i den sovjetiske offensiven var lav, 737 dødsfall og 3 000 sårede. Ifølge en felles polsk-ukrainsk-russisk forskning fra [[2003]] ble 292 513 polakker deportert fra de østlige provinsene.<ref>«Deportatsii polskich grazjdan iz Ukrainy Zapadnoj i Zapadnoj Belorussii v 1940 godu», Warszawa-Moscow, 2003.</ref> Hvis man regner med de polske borgere av andre nasjonaliteter (jøder, russere, ukrainere, osv.) som ble deportert 1940-1941 blir det maksimale antallet på 390&nbsp;000 til 400&nbsp;000 personer. I [[1989]], forklarte den daværende polske [[utenriksminister]]en [[Krzysztof Skubiszewski]] at antall overlevende polakker som ble ''ofre for Stalins represalier'' utgjorde om lag 250 000 mennesker i Polen.

[[Storbritannia]] og [[Frankrike]] hadde erklært krig mot Tyskland 3. september, men den lovede militær bistand til Polen ble det ikke mye av. Bortsett fra noen få bombeangrep ble ingen av løftene gitt i slutten av august holdt. Uteblivelsen av støtte kom til å bli kalt ''Sitz-Krieg'', da de allierte i praksis ikke gjorde noe som helst.

6. oktober 1939 var det vestlige Polen okkupert av Tyskland, mens Sovjetunionen kontrollerte den østlige delen av landet (det som nå utgjør vestlige [[Ukraina]]). Motstand mot det tyske okkupantene under krigen ble ledet av Landsarmeen (Armia Krajowa). Opptil 100&nbsp;000 av de polske soldatene klarte i 1939 å flykte fra interneringsleirene i [[Romania]] til [[Frankrike]], der [[den polske eksilregjeringen]] kunne organisere en hær ledet av general [[Władysław Sikorski]], med 80 000 menn som deltok i blant annet forsvaret av Frankrike, [[slaget om Narvik]] (9. april – 8. juni 1940), [[Arnhem-operasjonen]], [[slaget om Monte Cassino]] og [[slaget om Storbritannia]]. På grunn av de polske militæres bevegelser kalte den tyske [[propaganda]]ministeren [[Joseph Goebbels]] polakkene for «Sikorskis turister».<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. Den Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', p.90: Zamoyski Forgotten''few''p .54-55</ref> Etter nederlaget i Frankrike ble et stort antall polske soldater plassert i tyske fangeleire, internert i Sveits eller forflyttet til Storbritannia.

I områder kontrollert av Sovjetunionen ble fengslede og deporterte polske soldater og sivile sendt til [[GULAG]], også til fjerntliggende områder.<ref>[http://www.electronicmuseum.ca/Poland-WW2/soviet_deportations/deportations_bibl.html Bibliography on deportations of Poles] {{Wayback|url=http://www.electronicmuseum.ca/Poland-WW2/soviet_deportations/deportations_bibl.html |date=20070207070149 }}</ref> Det var også massemord på polske offiserer, inkludert 21 857 i [[Katynmassakren]] og lignende operasjoner i fengslene.

{| class="wikitable" style="float:right; clear:right; width:300px; margin-left: 1em;"
|+Polske militære styrker på vestfronten <br /> ved slutten av krigen
| Deserte fra tyske [[Wehrmacht]]
| Align = "right" | 89 300
| (35,8 %)
|-
| Flyktninger fra [[Sovjetunionen]] i 1941
| Align = "right" | 83 000
| (33,7 %)
|-
| Flyktninger fra [[Frankrike]] etter nederlaget i 1940
| Align = "right" | 35 000
| (14,0 %)
|-
| Befridde [[krigsfange]]r
| Align = "right" | 21 750
| (8,7 %)
|-
| Flyktninger fra okkuperte Europa
| Align = "right" | 14 210
| (5,7 %)
|-
| Rekrutterer fra det befridde [[Frankrike]]
| Align = "right" | 7 000
| (2,8 %)
|-
| Polskættede fra  [[Argentina]], [[Brasil]] og [[Canada]]
| Align = "right" | 2 290
| (0,9 %)
|-
| Style = "border-bottom: 2px solid gray;" | Polskeættede fra [[Storbritannia]]
| Style = "border-bottom: 2px solid gray;" align = "right" | 1 780
| Style = "border-bottom: 2px solid gray;" | (0,7 %)
|-
!Totalt
! style="text-align:right;" | 249&nbsp; 000
!
|-
|colspan="3"|<small> Kilde: http://www.angelfire.com/ok2/polisharmy/ </small>
|}

=== Polakker i slaget om Storbritannia===

17 000 polske piloter og bakkestyrker gjorde en respektabel innsats i [[slaget om Storbritannia]]. Siden de polske piloter hadde god kamperfaring fra forsvaret av Polen og Frankrike havnet de raskt blant de mest effektive i slaget om Storbritannia. Den polske pilotene hadde dobbelt så høy nedskytningsrate som de britiske. 26. september 1940, dagen da kong [[George VI av Storbritannia|George VI]] besøkte ''Kosciuszko Squadron (303)'' i Northolt, hadde 142 polske piloter stått for 48 prosent av alle nedskytingene.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', p.6, 158162277</ref>

=== Polakker i slaget om Atlanterhavet ===

Den polske marines tre [[jager]]e befant seg ved krigsutbruddet allerede utenfor [[Østersjøen]] og sluttet seg da til den britiske marinen. Sjøforsvarets seks [[ubåt]]er var først stasjonert utenfor kysten av [[Gdańsk]], men ble presses hardt av en tysk ubåtsjakt og ble beordret til å søke lenger ut på Østersjøen. To av ubåtene klarte å finne veien ut av Østersjøen og sluttet seg også til britene. Fire ubåter fant en etter en veien til [[Sverige]] og ble internert der, først i [[Stockholms skjærgård]], men etter det som oppfattes som risiko for tyske eller sovjetiske aggresjon, ble de plassert i [[Mäleren]] utenfor [[Mariefred]]. Ubåtene og deres mannskaper ble i Sverige gjennom hele krigen.<ref>Erik Dahlberg,''Polska ubåtar i Mariefred'', Dialogos Publisher 2007</ref>

Den polske flåten på tre [[jager]]e og to [[ubåt]]er klarte å flykte fra [[Baltikum]] til [[Storbritannia]] og ble satt av de allierte i en gruppe med to andre kryssere, syv jagere og fem ubåter. Flåten deltok i evakueringen av allierte fra [[Dunkerque]], [[raidet på Dieppe]], eskorterte [[konvoi]]er til [[Malta]] og [[Sovjetunionen]] og patruljerte Nord-Atlanteren. Den polsk-ledede marinestyrke senket under krigen 31 tyske [[krigsskip]] og rundt femti andre fartøyer, og skjøt ned nærmere 100 fly.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 277</ref>

På slutten av krigen ble ubåtene med de overlevende av dem som deltok i britisk tjeneste, tilbakelevert til den gjenopprettede polske marinen. Mange av mannskapene valgte imidlertid å ikke returnere til Polen, men ble igjen i [[Sverige]], [[Storbritannia]] eller emigrerte til [[USA]].<ref>Dahlberg</ref>

=== Amnesti i Sovjetunionen og den polske armeene i vest ===

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941 lyktes en av de arresterte offiserer, general [[Władysław Anders]] å få om lag 10 000 polske krigs- og GULAG-fanger med dårlig helse frigitt for å kunne evakuere via [[Persia]]/[[Irak]], og de dannet det andre polske korps. Ved Stalins [[amnesti]] ble et ytterligere stort antall polske krigsfanger og sivile løslatt (avtale mellom gen. Sikorski og den sovjetiske ambassadøren i [[London]] Majskij 17. august 1941) og flere andre klarte å forlate Sovjetunionen gjennom den persiske korridor. Armeen på 69 000 soldater, 3 600 kvinnelige soldater og 4 000 ungdommer, ble en del av ''det andre polsk korps''. Et stort antall jødiske soldater ble værende i [[Palestina]], blant disse [[Menachem Begin]].

De polske soldatene nektet å kjempe mot tyskerne på samme side som [[Den røde armé]]. Uttransporteringen av Anders' hær fra Sovjetunionen skjedde i [[1942]], mens [[slaget om Stalingrad]] fant sted og krigen fortsatt stod og vippet.

Polske soldater sluttet seg til motstanden, både i polske enheter og under allierte flagg i de fleste anslagene på vestfronten. I 1943 bidro Polen med 130 000 soldater under kommando av de allierte. Det polske ''første korps'' med rundt 30 000 soldater trente i [[Skottland]] i påvente av invasjonen på fastlandet. Mange av disse soldatene hadde deltatt i [[Frankrike]]s forsvar og var på forskjellige måter blitt evakuert til Storbritannia. Det ''andre korps'' under general Anders trente i [[Nord-Afrika]] og [[Palestina]] for å delta i de alliertes angrep på Italia, deriblant [[slaget om Monte Cassino]].

Tyskerne tvangsrekrutterte også polakker fra [[Pommern]] og [[Schlesien]] til sine styrker, og da de sørlige og vestlige frontene ble startet var disse et kjærkomment bidrag – ca. 89 300 klarte å rømme eller ble tatt til fange og forsterket de polske styrkene i vest. På det meste besto de polske styrkene i vest av 249 000 mann. Den polske væpnede styrker var dermed den fjerde største allierte regnet i omfang (etter Sovjetunionen, USA og Storbritannia med Commonwealth).

=== De alliertes svik mot Polen ===

Det [[politikk|politiske]] spillet mellom de tre viktigste lederne – Stalin, Churchill og Roosevelt/Truman – viser at det var en kamp mellom godt og ondt, og for frihet, rettferdighet og demokrati.<ref>[[Norman Davies]]''Øst-Europa & Vest'' Jonathan Cape Random House 2006, s. 240</ref> For Polen betydde det at deres land ble brukt som et forhandlingskort som kunne brukes for å oppnå politisk fordel for de allierte ved forhandlingsbordet. I tillegg kom tre ulike politiske oppfatninger til å kolliderer – sterk polsk lojalitet (den naive troen på USA og Storbritannia), britisk/amerikansk pragmatisme (den naive holdning til Stalin), som ligner mye på  [[Neville Chamberlain|Chamberlains]] forhandlingsferdigheter med [[Hitler]]<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. Den Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of World War II,''AAKnopf 2003 s. 377-378: [[Churchill]]''Triumph og Tragedy'' s. 401, Colville ''Fringes'' s. 562</ref>) og Stalins urokkelige målrettethet.

Styrker i alle de tre polske våpengrener, som besto av [[flyktning]]er fra det okkuperte Polen, ble satt inn i krigen i Vest-Europa og ble høyt verdsatt av de allierte militære ledere for deres innsats. Det polske motiv var gjennom sin deltakelse i krig, å bidra til å frigjøre Polen, i henhold til det gamle polske valgspråket ''For deres frihet og vår''. Polen sak – for å frigjøre landet og sikre dets uavhengighet etter krigen – ble snart en kontroversiell sak, ettersom [[USA]] og [[Sovjetunionen]] gikk inn i krigen som allierte. [[Atlanterhavserklæringen]] 14. august 1941, undertegnet av Churchill og Roosevelt, fordømte uttrykkelig alle former for grenseendringene som skjer mot folkets vilje (punkt 2) og hadde som mål suverenitet for alle nasjoner (punkt 3). Erklæringen kom raskt til å bli ubehagelig. For å få [[Stalin]] til å ta det tyngste ansvaret i krigen mot [[Hitler]] ble [[Churchill]] og [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] presset til å gjøre innrømmelser vedrørende Polens østlige grenser. Dette var uakseptabelt for den polske eksilregjering, og for mange polakker, særlig de som nedstammet fra de østlige provinsene. Eksilregjeringen mente at de heller ikke hadde folkets [[mandat]] til å reforhandle grensene.

Den polske [[statsminister]], general Sikorski og hans liberale regjeringen kom snart til å bli stemplet som kompromissløse bråkmakere. Sovjetunionen engasjerte en kampanje for å fremstille den polske eksilregjeringen som konservative, reaksjonære [[fascisme|fascister]], og sogar som sympatisører med Tyskland. Venstreorienterte britiske [[avis]]er som Manchester Guardian, New Statesman og News Chronicle sluttet seg til denne kampanjen.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 263</ref> Situasjonen forverret seg ytterligere etter at Sikorski døde i en flyulykke, og [[Stanisław Mikołajczyk]] overtok som statsminister. Mikołajczyk manglet både Sikorskis [[diplomati]]ske kapasitet og også hans kontaktnett på øverste nivå i Storbritannia og den amerikanske administrasjonen. Ikke minst manglet han evnen til å forene de ulike fraksjonene blant eksilpolakker. Churchill og hans [[utenriksminister]] [[Anthony Eden]], skulle som Roosevelt snart spille et dobbelspill – med Stalin om å godta innrømmelser av endringer i Polens grenser, og samtidig skjule for den polske regjeringen hva som ble diskutert mellom lederne, og dermed få den polske eksilregjering til å godta et kompromiss gjort uten å miste de polske væpnede styrkers lojalitet. Spesielt var det viktig å ikke få opinionen i USA (blant annet dem mektige polsk-amerikanske minoritet) og den britiske befolkningen mot seg. Eden kunne for eksempel, før han dro til Teheran, overbevise Mikołajczyk om at den britiske regjeringen ikke ville ta noen beslutninger over polakkenes hoder. Han hadde også skriftlig lovet støtte til den polske østlige grensen.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 290, 231: Jedzejewicz''Poland and the British s. 290 Parliament''vol2, [[Robert Conquest]] ''Stalin'' s. 350</ref>

Eksilregjeringen rapporterte om undertrykking av polakkene i Sovjetunionen, og spesielt [[Katyn-massakren]], som ble avdekket på samme tid, førte til et anstrengt forhold mellom polakkene på den ene siden og [[USA]]/[[Storbritannia]] på den andre siden. Sovjetunionen, som la skylden for massakren på tyskerne, brøt da diplomatiske forbindelser med Polen. I Storbritannia og USA ble massakren omdefinert til tysk propaganda ment for å undergrave de alliertes relasjoner.<ref>[[Norman Davies]]''Øst-Europa og Vest'' Jonathan Cape Random House 2006, s. 270-271</ref> Den pågående propaganda i Vesten for å vaske ''onkel Josef'' (Uncle Joe) hvit og gjøre ham og Sovjetunionen mer stuerene som allierte (med en stor dose sensur mot dem som trakk opp de negative påstandene om «det alternative sovjetiske demokrati»<ref>[[Norman Davies]] ''Øst-Europa og Vest'' Jonathan Cape Random House 2006, s. 247</ref>), gjorde det polske spørsmålet enda mer ubehagelig. Dette resulterte i at Churchill og Roosevelt ga Stalin nærmest frie hender i [[Teheran]] i november [[1943]]. Etter konferansen økte presset på den polske regjeringen til å godta [[Curzonlinjen]] som Polen fremtidige grense. Stalin valgte å utvide Curzonlinjen, dels fordi det ga en stabil britisk løsning som antydet i [[Den polsk-sovjetiske krig]] (som verken polakker eller russere brydde seg om), og for det andre, desto mer politisk levedyktig enn den grensen ble definert i [[Molotov-Ribbentrop-pakten]] fra 1939. Roosevelt kom tidlig til å bestemme seg for å gi støtte til Stalins grenser, men på grunn av det forestående valget i USA ville han ikke risikere å miste stemmer fra de syv millioner polsk-amerikanere, og han ville derfor ikke gå ut med sitt standpunkt.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 296, gjengitt av den amerikanske tolk i Teheran Charles Bohlen ''Witness'' s. 151, [[Anthony Eden]]''The Reckoning'' s. 495</ref> Churchill erklærte 22. februar 1944 for Underhuset at den britiske regjeringens støttet Curzon-linjen. Mikołajczyk var i begynnelsen av 1944 klar til å akseptere Curzonlinjen, med tap av halvparten av territoriet til Polen, dersom de polske kulturbyene [[Lwów]] og [[Wilno]] forble polske, men Kreml så sitt standpunkt som ikke forhandlingsbart.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 301-303, gjengitt:''Kimball, Churchill og Roosevelt''vol2 p651,''Gilbert winson Churchill 1941-1945'' s. 642, Umiastowski''Poland'' s. 229</ref>

De vestlige allierte reduserte også støtte til den polske [[Armia Krajowa|hjemmefront]]. AK var avhengig av regelmessig luftforsyninger av [[ammunisjon]], [[våpen]] og penger for å fortsette sin [[sabotasje]]virksomhet  mot blant annet tyske militære [[transport]]er i øst. Det var flere grunner: Tildels ville Stalin at AK ikke skulle være bevæpnet, tildels endret de policy til å støtte hærens offensiver snarere enn sporadiske opprør i de okkuperte områdene, og dernest var Polen mindre interessant da det var i den sovjetiske interessesfære og satsingsområdene heller var [[Frankrike]], [[Belgia]] og [[Nederland]]. Flere leveranser til AK, som ble håndtert av den britiske ''Special Operations Executive (SOE)'', ble borte eller forsinket. Selv om AK viste seg å være en av de mest effektive og best organiserte motstandsbevegelser i Europa, fikk AK under hele krigen bare en tiendedel av hva som ble forsynt til [[Hellas]], eller tjuendedel av hva som ble utdelt i Frankrike og [[Jugoslavia]].<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 283, 285</ref>

Den synkende støtten bidro også til nederlaget i [[Warszawaoppstanden 1944]]. Midt i Warszawa-oppstanden uttrykker en følelsesladd Churchill til general Anders: «''Vi kom inn i denne krigen for å forsvare prinsippet om uavhengighet, og jeg forsikrer deg om at vi aldri vil forlate deg. [...] Meg og min venn President Roosevelt som snart blir gjenvalgt som president vil aldri forlate Polen. Stol på oss!''»<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 336: Anders' Army in Exile s. 211, 213</ref> Churchill kom ved flere andre anledninger til å uttrykke seg som ''Sammen skal vil seire eller sammen skal vi dø'' som polakkene feilaktig tolket som et uttrykk for lojalitet og førte til skuffelsen over mangel på støtte for Polens sak ble enda større.

Mens Churchill og Roosevelt dro fra Polen, arbeidet Stalin for å samle de polske kommunistene i Sovjetunionen til å bli hans regjering og ledere i etterkrigstidens Polen. Det ble senere kjent at de tre "store" ledere Churchill, Roosevelt og Stalin, allerede i [[Teheran]] 1943 ble enige om å avgi Polen til Stalin, og at avtalen ble avsluttet ved [[Jaltakonferansen]] i 1945,<ref>[[Tony Judt]] ''Postwar. A History of Europe Since 1945.''Pimlico Random House 2005, s. 101-102</ref> sjokkerte de polske militære. Polakkene hadde hele tiden tolket Churchill at han offisielt hadde erklært at Polens grenser og suverenitet var ikkeforhandlingsbare. General [[Władysław Anders]] og hans andre polsk korps, der de fleste soldater var overlevende fra [[Gulag]] og kom fra Polens østlige provinsene, var de første til å legge ned våpnene. Om lag tretti offiserer begikk selvmord. Anders ble kalt til London for konsultasjoner med eksilregjeringen. Churchill ropte -'' 'Vi har aldri garantert dine østlige grenser, har vi nok tropper i dag, vi trenger ikke din hjelp: Du kan trekke ut alle divisjoner, kan vi klare oss uten dem,'' noe som var en svært overraskende vurdering av den lojale polske deltakelsen i [[slaget om Storbritannia]], [[slaget om Monte Cassino]], Falaise, [[Operation Market Garden|Arnhem]] og andre. Anders' svar var ''Dette er ikke hva du har sagt de siste årene''. De polske styrkene befridde kort tid etter [[Bologna]], og fortsatte å kjempe til slutten av krigen. [[Harold Macmillan]] oppsummerte situasjonen for polakkene: -''De kjempet med utmerkelse, i fronten av angrepet, i det siste slaget i krigen. De har mistet sitt land, men de har beholdt sin ære.''

Da [[Anthony Eden]] jobbet for å hente ledere fra ulike polske politiske partier til landets nye sovjetisk-støttede regjering, ga han en liste med navn på seksten viktige polske ledere til Stalin. Hvis noe hadde skjedd med disse, ville britene se på dette som et brudd på Jalta-avtalen. Lederne ble imidlertid fengslet eller bare forsvant. Seks uker senere, i uformell samtale ved åpningen av [[FN]], sa [[Molotov]] til Eden og den amerikanske utenriksminister [[Edward Stettinius ]]: ''Forresten, de polakkene du var interessert i? Vi arrestert dem.''. I en skueprosess i Moskva var tretten polske opposisjonsledere dømt for påstått samarbeid med tyskerne og spionasje mot Sovjetunionen, hvorav fire ble henrettet, deriblant general Leopold Okulicki som etterfulgte Bor-Komorowski som leder av AK.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 385, 391, 404-405; gjengitt: Francis-Williams,''Nothing So Strange'' s. 201-202</ref> Demokratiske valg, som ifølge Jalta-avtalen skulle være frie, ble forfalsket og etterfulgt av politiets brutalitet, hån av velgerne, arrestasjoner og flere mord. Polakker i AK, og de som kom tilbake til landet fra vestlig side, ble betraktet av kommunistregimet som spioner, og snart fyltes fengslene opp av disse. Regimet nølte ikke engang med å bruke brakkene i [[Auschwitz]], [[Majdanek]] og andre tyske konsentrasjonsleirer. Polske motstandsmenn fant snart ut at de delte celler med kriminelle.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 404-405; gjengitt: Mikołajczyk''Rape av Poland'' s. 200, Arthur Bliss Lane ''I saw Poland betrayed: An American ambassador reports to the American people'' s. 209, 301</ref><ref>[[Norman Davies]]''Øst-Europa og Vest''Jonathan Cape Random House 2006, s. 248</ref>

I de polske analyser av krigen bruker man gjerne betegnelsen ''de alliertes svik'' for å beskrive prosessen. Dette hentyder både til mangel på militær støtte mot Tyskland fra Frankrike og Storbritannia i 1939, mangel på takknemlighet for den polske militære innsats i slaget om Storbritannia, slaget om Nord-Afrika, Italia og den vestlige fronten, og sist at de ble overlatt til Stalin, ensbetydende med at man brøt det opprinnelige løfte om at Polen skulle bli fritt etter at krigen.

=== Polakkene på østfronten i sovjetisk tjeneste ===

Av de gjenværende polske krigsfanger og flyktninger i Sovjetunionen dannet General [[Zygmunt Berling]] i 1943 den første polske folkearmé på østfronten. Den første divisjonen deltok i slaget ved Lenino 12. oktober 1943. Den første polske folkearmé var under kommando av Marshall [[Georgij Zjukov]] i 1. hviterussiske front, og deltok i [[slaget om Berlin]]. Den andre polske folkearmé ble integrert i 1. ukrainske front og deltok i erobringen av [[Praha]].

=== Polakkene på østfronten i den tyske tjenesten ===

Et inntil nylig helt ukjent faktum er at over 60 000 polakker tjenestegjorde i [[Wehrmacht|den tyske hæren]] på [[østfronten]]. Den [[Østerrike|østerrikske]] forfatteren Stefan Karner definerer dette antallet polske soldater tatt til fange på østfronten i sin bok ''Im Archipel GUPVI'' fra 1995.<ref>Stefan Karner, "Im Archipel GUPVI: Kriegsgefangenschaft Internierung und in der Sowjetunion, 1941-1956. "Wien, München, R. Oldenbourg Verlag, 1995, 236 pp. ISBN 3-486-56119-7.</ref> Lignende data presenteres i den statistiske samlingen ''grif sekretnosti snjat'' fra 1993, som oppgir at 60 280 polakker i tysk uniform ble tatt til fange på østfronten. Tallene i listen omfatter perioden 22. juni 1941 til 2. september 1945. Regnet etter nasjonalitet var polakkene den syvende største gruppe blant krigsfangene på østfronten, bak [[Tsjekkoslovakia]] og før [[Italia]] som hadde henholdsvis 69 977 og 48 957 krigsfanger på østfronten.<ref>Гриф секретности снят. Потери Вооруженных Сил СССР в войнах, боевых действиях и военных конфликтах. Statistitjeskoje issledovanije. Moskva. 1993 ISBN 5-203-01400-0</ref><ref>[http://www.whiteworld.ru/rubriki/000111/001/01050801.htm RuWeb.Info – Belyj Mir]</ref> Det var folk fra Silesien, [[Preussen]] og Pomerania områder som skrev under Volksdeutsche lister, men også mange som ble tvangsinnlemmet i tyske styrker mot sin vilje og som ved første anledning deserterte og gikk direkte til gen. W. Anders polske hæren eller senere til [[Zygmunt Berling]]s polske armé, dannet i Sovjet i 1943 etter Stalins initiativ og under hans kontroll.<ref>{{Kilde www |url=http://www.anti-orange-ua.com.ru/content/view/761/76/ |tittel=Как считать потери – Анти-Оранж |besøksdato=2009-12-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140222201430/http://www.anti-orange-ua.com.ru/content/view/761/76/ |arkivdato=2014-02-22 |url-status=død }}</ref>  [[Władysław Anders]] polske hæren som var utvandret fra [[Sovjetunionen]] i [[1942]], og som da telte 76 110 stridende økte antall soldater til 105 000 i 1945 mens Berlings armé telte ca. 180 000 stridende.{{tr}}

Polakkene tok også del i den tyske [[ingeniørkompani|ingeniørstyrkene]], kjent som [[Organisation Todt]].

=== Polske bidrag i etterretning ===
De polske matematikerne, Marian Rejewski, Henryk Zygalski og Jerzy Różycki, knakk allerede 25. juli 1939 den tyske kryptomaskinen ([[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]]), og ved å dele sine funn med Frankrike og Storbritannia fikk de allierte to års forsprang.

Den polske motstandsbevegelse, hjalp de allierte med vital informasjon om, blant annet konsentrasjonsleirene og de nye tyske våpen, deriblant [[V-1]]- og [[V-2]]-missiler.

=== Liste over slag med polsk deltakelse (ikke komplett) ===
[[Fil:ORP Orzel.jpg|thumb|300px|Polsk ubåt [[ORP Orzeł]] – som i 1939 rømte fra Baltikum til Storbritannia – Senket i 1940 under et patrulje oppdrag i Nordsjøen.]]
[[Fil:Pol Cment MC.jpg|thumb|300px|Polsk kirkegård ved [[Slaget om Monte Cassino|Monte Cassino]].]]
* Den tyske invasjonen av Polen (1. september 1939)
** Forsvaret av den polske kysten: Westerplatte, polske garnisonen i en odde utenfor [[Gdańsk]] (- 7. september), Oksywie (- 19. september), [[Helhalvøya]] (- 1. oktober 1939)
** Slaget ved elven [[Bzura]] (9. – 14. september 1939)
** Slaget ved Tomaszów Lubelski (- 20. september 1939)
** Slaget ved Modlin (- 29. september 1939)
** Slaget ved [[Warszawa]] (9. – 27. september 1939)
** Slaget ved Kock (2. – 6. oktober 1939)
* [[Den polsk-sovjetiske krig]] (17. september – 5. oktober 1939) (også kjent som den sovjetiske invasjonen av Polen»)
** Slaget ved Sarny
** Slaget ved Dubno
** Slaget ved Kodzevtzy
** Slaget ved [[Vilnius|Vilnius/Wilno]]
** Slaget ved Grodno
** Slaget ved Puchov Gora
** Slaget ved Aviary Sudovskaja
** Slaget ved Vladypole
** Slaget ved Dchwola
** Slaget ved Kremer
** Slaget ved Sjatsk
** Slaget ved Vytychno
** Slaget ved Kock (Kotsk) (5. oktober 1939)
* Slaget om Narvik (1940)
* Forsvaret av Frankrike (''Fall Gelb'', 1940)
* [[Slaget om Storbritannia]] (1940)
* [[Slaget om Atlanterhavet]] (1939–1945)
* Slaget ved Tobruk (1941)
* [[Raidet i Dieppe]] (1942)
* Slaget ved Lenino ([[Hviterussland]]) (1943)
* Invasjonen av Normandie, [[D-dagen]] (1944)
* [[Slaget om Monte Cassino]] (1944)
* Slaget ved Falaise (''Falaiselommen'' 1944)
* Slaget ved Arnhem, [[Arnhem-operasjonen]] ( ''En bro for mye'', 1944)
* Slaget ved Ancona (1944)
* Slaget ved Bologna (1944)
* [[Slaget om Berlin]] (1945)
* [[Praha-offensiven]] (1945)
* Den polske hjemmearmés anslag i ''Operasjon Storm'' med mål om å overta kontrollen over byer før den sovjetiske hæren:
** [[Wilno]]-opprøret 1944
** [[Lwów]]-opprøret 1944
** [[Warszawaoppstanden 1944]]