Redigerer Pjotr Wrangel (avsnitt)

== Den russiske borgerkrig ==
[[FIL:Wrangel in Sevastopol, 1920.jpg|thumb|left|Wrangel, i [[Sevastopol]] ca. 1920, deltar i en [[den ortodokse kirke|ortodoks]] seremoni etter å ha påtatt seg kommandoen over de hvite styrkene.]]
[[FIL:Ген лейт барон Врангель плакат.jpg|thumb|Baronen på en hvit propagandaplakat.|left]]

Etter [[oktoberrevolusjonen]] i 1917 dro Wrangel til [[Krimhalvøya]] i august 1918 og meldte seg inn i den hvite [[frivillighetshæren]]. Først hadde han kommandoen over en kavaleri[[divisjon]], men etter våren 1919 hadde han kommandoen over restene av [[Kaukasusarméen]]. Sommeren 1919 ledet han [[den hvite armé]] da denne inntok [[Volgograd|Tsaritsyn]] (senere kjent som ''Stalingrad'' og ''Volgograd''), og ble kjent som en dyktig og rettferdig administrator{{Tr}}. I motsetning til enkelte andre hvite generaler tolererte han ikke lovløshet og plyndring blant sine soldater.{{Tr}} I desember 1919 ble han den kommanderende generalen til hele frivillighetshæren. 

Litt senere førte en politisk konflikt med en annen hvit general, [[Anton Ivanovitsj Denikin]], til at Wrangel måtte forlate landet. Kort tid senere vendte han tilbake, og fjerde april 1920 ble han valgt til [[øverstkommanderende]] for de hvite styrkene på Krim, som han deretter omdøpte til ''den russiske armé''. Sammen med en koalisjonsregjering igangsatte han omfattende reformer, inkludert jordreformer. Han anerkjente også og opprettet diplomatiske forbindelser med de nye og kortlivede antibolsjevik[[republikk]]ene, for eksempel [[Den ukrainske folkerepublikk]] og [[Den demokratiske republikken Georgia]]. 

Etter nederlag i blant annet Nord-Tauria og Krim, hvor Wrangel mistet halvparten av sine styrker, organiserte han en masseevakuering fra [[Svartehavet]]s kyster. Wrangel ga dette valget til alle offiserer, soldater og sivile: å evakuere sammen med ham og gå en ukjent framtid i møte, eller å bli igjen i Russland og møte eventuelle hevnaksjoner fra [[Den røde armé]]. De siste militære og sivile forlot Russland sammen med Wrangel 14. november 1920.

Wrangel dro deretter til via [[Tyrkia]] og [[Tunisia]] til [[Kongeriket av serbere, kroater og slovenere]] som lederen for alle de russiske flyktningene, og ble muligens den viktigste hvite russiske emigranten.{{Tr}} I 1924 opprettet han [[den russiske allmilitære unionen]] (усский Обще-Воинский Союз; РОВС/ROVS), en organisasjon opprettet for å opprettholde samholdet til de hvite russiske styrkene som hadde flyktet fra krigen, og han forble organisasjonens leder sammen med [[Nikolaj Nikolajevitsj av Russland|storfyrst Nikolaj Nikolajevitsj]] til hans død. Wrangels [[memoar]]er ble utgitt i magasinet ''Den hvite sak'' (Белое дело; ''Beloje delo'') og også i [[Berlin]] i 1928.