Redigerer Pipa (avsnitt)

== Historie ==
Instrumentets historie kan spores tilbake til [[Qin-dynastiet]]s tid. Men instrumentet har gjennomgått en rekke endringer siden da.
[[File:Cernuschi Museum 20060812 149.jpg|thumb|Pipaspiller, figur fra [[Sui-dynastiet]]. I [[Cernuschi-museet]] i Paris.]]
* I [[Qin-dynastiet|Qin-]] og [[Han-dynastiet|Han-tiden]] var pipaens korpus sirkelrund. Men allerede under [[Tang-dynastiet]] fikk instrumentet sin pæreform. Det er klart at dette skyldes impulser fra importerte [[Iran|persiske]] [[oud|barbat]]<nowiki></nowiki>instrumenter fra [[300-tallet]] og fremover. 

* Tidligere hadde instrumentet fem strenger, men i løpet av århundrene er de blitt redusert til fire.

* Opprinnelig hadde instrumentet bare fem til seks tverrbånd. Etterhvert steg det til 14, 16, 17, 24, 29, og på [[1900-tallet]] så mange som 30. Den i lang tid tradisjonelle 16-bånds-pipaen er nå så å si borte, skjønt den her og der kan gjenfinnes sør i Kina (nanguan/nanyin-stil).
* Tidligere benyttet man plekter, dette er blitt erstattet av bruk av fingerneglene. Etter at stålstrenger er blitt vanlig, forekommer det ofte at fingerneglene erstattes med forsterkede, mer stabile kunstige fingernegler. 
* I gamle dager ble instrumentet spilt i horisontal stilling, nå er stillingen vertikal – eller nesten vertikal. 

Pipaspillingen hadde en blomstringsperiode i [[Tang-dynastiet|Tang-tiden]], og det var meget populært ved keiserhoffet. Det skyldes nok for en stor del at det bodde ganske mange persere i hovedstaden [[Chang'an]]. Mange persere og [[kucha]]nere virket som musikere ved keiserhoffet. På veggmalerier i [[Mogaogrottene]] nær [[Dunhuang]] er det mange avbildninger av [[buddhistisk]]e halvguddommer som spiller på pipa. I dikt fra Tang-tiden prises ofte pipaen for sin utsøkte og forfinede klang. 

Pipaen har fått avleggere i andre østasiatiske land, den [[japan]]ske [[biwa]], den [[vietnam]]esiske [[đàn tỳ bà]] og den gamle [[Korea|koreanske]] [[bipa (instrument)|bipa]].

[[Fil:Pipa1.jpg|thumb|Pipa på New Yorks undergrunnsbane, 2004.]]