Redigerer Pensjonstrygden for sjømenn (avsnitt)

== Historie ==
Før andre verdenskrig var sjømenn delvis dekket av forskjellige pensjonsordninger. Statens Sjømannsfond (av 1909) brukte renteavkastningen til alderspensjon for norske sjømenn bosatt her i landet. Ulykkestrygden for sjømenn sikret sjømennene invalidrente og deres etterlatte enke- og barnerente ved yrkesskade. Av sosiale trygder var alderstrygden (av 1936) av størst betydning da den sikret norske statsborgere pensjon fra 70 år.

Under [[andre verdenskrig]] ble spørsmålet om en egen offentlig, pliktig, pensjonsordning for sjømenn tatt opp av sjømannsorganisasjonene og rederiorganisasjonene med den norske regjering i London. [[Krigsseiler|Krigsseilerne]]s innsats for de allierte ga forespørselen ekstra tyngde, og det ble nedsatt et utvalg for å utrede saken med representanter fra de berørte parter. Ved [[Nortraship]]oppgjøret i 1946 ble 186 mill. kroner avsatt til delvis finansiering av en fast varig pensjonsordning for sjømenn.

==== Loven ====
Lov om pensjonstrygd for sjømenn ble vedtatt 3.12.1948. Departementet uttalte at pensjonsordningen var å anse som et ledd i statens skipsfartspolitikk, og det var vesentlig at ordningen ga rom for å yte pensjon til de sjømenn som var gamle i 1946. Denne holdningen var avgjørende for valg av pensjonsteknisk prinsipp og medførte at kapitaldekningsprinsippet ble forkastet og utlikningsprinsippet ble valgt. 

Rett til pensjon og plikt til å betale premie inntrådte fra 1.7.1949.

Opprinnelig ytet ordningen en livslang alderspensjon fra fylte 60 år med etterlatteytelser og uførestønad. Da [[folketrygden]] ble innført i 1967, ble den lovfestede sjømannspensjonsordningen lagt om til en førtidsalderspensjon fra 60 år fram til pensjonsalderen i folketrygden (67 år). Det ble samtidig bestemt at uføreytelser og enkepensjoner fra PTS skulle avvikles da folketrygden skulle dekke dette.