Redigerer Pave (avsnitt)

== Historikk ==
{{hovedartikkel|Pavedømmets historie}}
Som [[biskop]] av Roma inntok paven ingen særstilling i kristenheten før på 700-tallet. Så langt hadde han søkt verdslig beskyttelse hos den [[romersk]]e [[keiser]]en i [[Konstantinopel]]/[[Bysants]]. 

[[Første juledag]] i [[800]] oppstod «Vest-Roma», da pave [[Leo III]] kronet [[Karl den store]] til keiser i [[Peterskirken]]. Keiserlig beskyttelse betød keiserlig kontroll over kirken, men på 1000-tallet tok pave [[Gregor VII]] (1073–1085) til orde for kirkens frigjøring fra verdslig innblanding. Her gjorde [[investitur]]-striden mest av seg, om hvem som skulle utnevne biskopene. 

Den pavelige domstol ble også brukt mye av lokale fyrster som voldgiftsdomstol, fordi den var hevet over nasjonale hensyn. 

[[Korstog]]ene kunne ikke funnet sted uten kirkens lederskap, og de medførte en styrking av pavens autoritet. Bare pavemakten kunne sette i gang så store militære operasjoner og virke samlende på så mange folkeslag i Europa. 

Etter 1300 mistet pavedømmet mye makt til fyrstene og til kirkemøter kalt [[konsil]]er.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (side 208), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref> I tillegg kom splittelsen av kirken, mellom de to pavene i Roma og [[Avignon]].