Redigerer Park Chung-hee (avsnitt)

== Sør-Koreas statsleder 1963–1979 ==
=== Vei til makten ===
[[Fil:Pak Chŏng-hŭi, 18 May 1961.jpg|mini|Park, til venstre, og andre militære kuppmakere våren 1961.]]
[[Fil:Park Chung-hee, 1961-August-21.jpg|mini|Park møter amerikanske offiserer i august 1961.]]

Sør-Koreas første president, [[Syngman Rhee]], ble tvunget til å gå av den 26. april 1960. Dette var en direkte konsekvens av en studentledet oppstand mot det autoritære styret den 19. april, den såkalte Aprilrevolusjonen. Et nytt regime ble innsatt den 13. august, men dette ble bare en kortvarig periode med parlamentarisk styre i Sør-Korea med president [[Yun Bo-seon]] som en marionett. Den virkelige makten lå hos statsminister [[Chang Myon]]. Yun og Chang fulgte ikke viljen til flertallet i [[Koreas demokratiske parti]], og ble ikke enige om sammensetningen av regjeringen. Chang forsøkte å holde den vaklende koalisjonsregjeringen samlet ved å gjøre endringer i dens sammensetning tre ganger på fem måneder.

I mellomtiden slet myndighetene med en økonomi som hadde vært dårlig ledet i årevis, korrupsjon i statsapparatet og fortsatt demonstrerende studenter. [[Inflasjon]]en var høy og arbeidsledigheten lå over 23&nbsp;%.<ref>{{Kilde bok
|forfatter=Kim Hyung-a
|utgivelsesår=2004
|tittel=Korea's Development Under Park Chung Hee: Rapid Industrialization, 1961-1979
|forlag=Routledge
|isbn=0-415-32329-0
|språk=engelsk
|side=45}}</ref> Studentene trakk jevnlig ut i gatene med krav om politiske og økonomiske reformer. Lov og orden ble ikke opprettholdt, ettersom politiet slet med sin indre justis og hadde mistet offentlighetens respekt etter mange år som president Rhees redskap. En tilsynelatende handlingslammelse gjorde også at Koreas demokratiske parti mistet støtte i opinionen.

Sør-Koreas hær var en av verdens største i samtiden med 600&nbsp;000 soldater, og man opplevde en omfattende fraksjonsvirksomhet.<ref>
{{Kilde bok
|redaktør=Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F.
|utgivelsesår=2011
|tittel=The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea
|forlag=Harvard University Press
|isbn=0-674-05820-8
|språk=engelsk
|side=41}}</ref> Yngre offiserer opponerte mot eldre offiserer, som de mente var bundet av partipolitikk. Misnøyen ble ikke dempet av en konsolidering av makten blant de eldre offiserene etter Koreakrigen.<ref>
{{Kilde bok
|redaktør=Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F.
|utgivelsesår=2011
|tittel=The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea
|forlag=Harvard University Press
|isbn=0-674-05820-8
|språk=engelsk
|side=42}}</ref> Fraksjonene var også knyttet til regionale skillelinjer og de ulike militærakademiene i Japan, Mandsjuria og Korea. Som ung offiser av høy rang, og med bakgrunn fra alle de tre militærakademiene, fikk Park et unikt utgangspunkt for å danne en allianse av kuppmakere.<ref>
{{Kilde bok
|redaktør=Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F.
|utgivelsesår=2011
|tittel=The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea
|forlag=Harvard University Press
|isbn=0-674-05820-8
|språk=engelsk
|side=39}}</ref> Høsten 1960 gikk en gruppe oberster under ledelse av [[Kim Jong-pil]] sammen om å kreve forsvarssjefens avgang, og fikk innsatt en likesinnet, generalløytnant [[Chang Do-yong]].<ref>{{Kilde bok
|forfatter=Kim Hyung-a
|utgivelsesår=2004
|tittel=Korea's Development Under Park Chung Hee: Rapid Industrialization, 1961-1979
|forlag=Routledge
|isbn=0-415-32329-0
|språk=engelsk
|side=62}}</ref>

Den 16. mai 1961 ledet Park et militærkupp, som i det store og hele ble godt mottatt av en befolkning som var lei av politisk kaos. Mens statsminister Chang gjorde motstand mot kuppet, stilte president Yun seg ved [[militærjunta]]ens side, og forlangte at de amerikanske og hjemlige styrkene lot kuppmakerne overta makten. For å forhindre et motkupp samt fjerne alle potensielle fiender, ble Det koreanske etterretningsbyrå ({{Annet språk|ko|중앙정보부|translit=jung-angjeongbobu}}) etablert den 19. juni. Byrået fikk ikke bare myndighet til etterforskning, men også til å arrestere og fengsle. Byrået utvidet sin makt til økonomiske og utenrikspolitiske spørsmål under sin første direktør, oberst Kim Jong-pil, en slektning av Park og en av de opprinnelige planleggerne av kuppet.

President Yun fortsatte i sin stilling for å sikre regimet legitimitet, men gikk av den 24. mars 1962. Park var viseformann i Det øverste råd for nasjonal gjenoppbygging fra 16. mai 1961, og overtok som formann etter forsvarssjef Chang Do-yong den 3. juli samme år, og satt således med den reelle makten. Etter Yuns fratreden ble han fungerende president og forfremmet til general. Park var også statsminister fra 18. juni til 10. juli 1962. Etter påtrykk fra USA og president [[John F. Kennedy]] sa Park seg villig til å gjeninnføre sivilt styre.<ref name="time">{{Kilde www
|url=http://www.time.com/time/world/article/0,8599,2054405,00.html
|tittel=Park Chung Hee
|verk=Time
|forfatter=Gregg, Donald
|dato=23. august 1999
|besøksdato=27. mai 2012
|språk=engelsk
|arkiv-dato=2012-05-27
|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120527151750/http://www.time.com/time/world/article/0,8599,2054405,00.html
|url-status=død
}}</ref> Som kandidat for det nydannede [[Det demokratisk-republikanske parti (Sør-Korea)|Det demokratisk-republikanske parti]] vant Park en knapp seier over Yun, kandidat for Sivilstyrepartiet, og tiltrådte som president den 17. desember 1963. Park ble gjenvalgt i 1967, da han igjen slo Yun med knapp margin.

=== Maktmidler ===
[[Fil:Armed Forces Day of South Korea (1973) 1.jpg|thumb|Park hilser de væpnede styrkene under en markering i oktober 1973. {{Byline|Baek Jong-sik}}]]

Grunnloven av 1963 tillot ikke presidenten å sitte lengre enn to perioder sammenhengende, og Park Chung-hee uttalte i 1967 at han ville gå av fire år senere, men fikk endret grunnloven. Ved presidentvalget i 1971 ble Park utfordret av senere president [[Kim Dae-jung]]. Valgkampen var problematisk, Park ble beskyldt for valgfusk, og Park vant med 53,2 mot 45,3 % av stemmene. Resultatets gyldighet var tvilsomt.<ref name="time" />

I oktober 1972 erklærte Park [[unntakstilstand]], avsatte nasjonalforsamlingen og tilsidesatte grunnloven. I desember ble en ny grunnlov vedtatt, og i praksis legitimerte den hans diktatur. Trekket var inspirert av [[Ferdinand E. Marcos]] på [[Filippinene]]. Park fryktet Kim Dae-jungs politiske potensial, og endret valgsystemet, slik at den sittende presidenten kunne få kontroll over et indirekte valg, og Park ble uten motkandidat valgt til president for seksårsperioder i 1972 og 1978.<ref name="time" /><ref name="hard linje">{{Kilde artikkel|tittel=Sør-Koreas myrdede president: Fortsatte sin harde linje til det siste|byrå=NTB|avis=Østlands-Posten|dato=27. oktober 1979|side=14|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19791027_99_249_1}}</ref>

Foruten avskaffelse av valgdemokratiet tok Park i bruk midler som unntakstilstand og krigslover. Ytringsfriheten ble regelmessig innskrenket, og pressen var sterkt sensurert. Mot politiske opposisjonelle forekom vold, trusler, fengslinger, tortur og likvideringer. Han utøvde også kontroll over universitetene og rettsvesenet.<ref name="Britannica" /><ref name="hard linje" />

I takt med Parks stadig mer autoritære lederstil forekom demonstrasjoner, særlig i slutten av 1970-årene. En demonstrasjon som virkelig svekket Parks popularitet, var den såkalte Pu-Ma-oppstanden. Den 16. oktober 1979 demonstrerte studenter i Busan mot diktaturet, og inntok bygatene. Det var sammenstøt mellom studenter og opprørspoliti hele dagen, og samme kveld hadde 50&nbsp;000 mennesker samlet seg foran byens rådhus. Etter at flere offentlige kontorer hadde blitt angrepet, og rundt 400 demonstranter arrestert, tok myndighetene i bruk krigslover i Busan den 18. oktober. Samme dag spredte protestene seg til [[Masan]]. Tilsammen demonstrerte om lag 10&nbsp;000, størsteparten studenter og arbeidere, mot regimet. De angrep politistasjonen og Det demokratisk-republikanske partis kontorer i byen, og myndighetene innførte [[portforbud]].<ref>
{{Kilde bok
|redaktør=Gi-Wook Shin; Kyung Moon Hwang
|utgivelsesår=2003
|tittel=Contentious Kwangju: the May 18 Uprising in Korea's Past and Present
|utgivelsessted=Lanham
|forlag=Rowman & Littlefield Publishers
|språk=engelsk}}</ref>

=== Økonomisk politikk ===
[[Fil:박정희 대통령 천호대교 준공식 참석.jpg|thumb|President Park åpner Cheonhobroen over [[Hanelva (Korea)|Hanelven]] i Seoul i 1976.]]

Park var sentral i arbeidet med å gjenreise den sørkoreanske økonomien gjennom eksportorientert industrialisering. Rhees økonomiske politikk hadde i stor grad vært fundert på import. Da Park kom til makten i 1961, var Sør-Koreas [[BNP per innbygger]] bare 72 amerikanske dollar. Nord-Korea hadde det økonomiske og militære overtaket på sitt naboland i sør. Nord-Koreas vekst skyldtes i stor grad kraftverk og kjemiske anlegg som hadde blitt oppført av japanerne før den andre verdenskrig, men også den økonomiske, tekniske og finansielle bistanden landet fikk fra andre kommuniststater, slik som [[Sovjetunionen]], [[Øst-Tyskland]], [[Polen]] og [[Folkerepublikken Kina]].

Som soldat hadde Park observert virkningene av japanske investeringer i infrastruktur og [[tungindustri]] i Mandsjukuo. Han søkte å tiltrekke japanske investeringer i Sør-Korea, og normaliserte det diplomatiske forholdet mellom Sør-Korea og Japan gjennom en gjensidig avtale i 1965, [[Traktat om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea]]. Målet var å utvikle økonomien bort fra forbruksvareproduksjon og lettindustri til tungindustri, kjemisk industri og egenproduksjon av varer som kunne erstatte import. Minnene fra Japans okkupasjon av Korea gjorde at traktaten ble tatt ille opp av sørkoreanere flest.<ref name="asiatimes">{{Kilde www
|forfatter=Borowiec, Steven
|url=http://www.atimes.com/atimes/South_Asia/NC02Df01.html
|tittel=The conflicted legacy of Park Chung-hee
|verk=Asia Times
|dato=2. mars 2012
|besøksdato=27. mai 2012
|språk=engelsk
|arkiv-dato=2012-05-12
|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120512131503/http://www.atimes.com/atimes/South_Asia/NC02Df01.html
|url-status=død
}}</ref>

Blant de målene Park satte for infrastrukturen, var at alle deler av landet skulle kunne nås på én dagsreise, noe som vakte internasjonal oppmerksomhet. Den strategisk viktige [[Sør-Koreas motorvei 1|motorveien mellom Seoul og Busan]], som knyttet sammen de fleste store byområdene, ble et ledd i dette.<ref name="asiatimes" /> Han igangsatte også store dam- og reguleringsprosjekter i tilknytning til større elver i landet.<ref name="asiatimes" /> Det fremste eksempelet på en vellykket, statseid virksomhet initiert av Park, er stålgiganten [[POSCO]], som ble etablert i 1968. En tidligere kollega av Park fra militæret, [[Park Tae-joon]], ble satt til å lede virksomheten.<ref>
{{Kilde www
|url=http://www.nytimes.com/2011/12/14/business/park-tae-joon-dies-at-84-founded-steel-giant-posco.html
|tittel=Park Tae-joon, Founder of a Giant in Steel, Dies at 84
|verk=The New York Times
|forfatter=Hevesi, Dennis; Choe Sang-hun
|dato=13. desember 2011
|besøksdato=28. mai 2012
|språk=engelsk}}</ref>

Park lyktes med sin strategi, og tiltrakk japansk kapital og teknologi, samtidig som landet mottok amerikansk bistand. Sør-Koreas tungindustri og infrastruktur ble bragt på fote på bemerkelsesverdig kort tid. Regjeringens industripolitikk oppmuntret til nye investeringer, og de familieeide industrikonglomeratene, ''[[chaebol]]ene'' ({{Annet språk|ko|재벌}}), ble garantert lån. På denne måten fikk chaebolene en nøkkelrolle i utviklingen av nye industrier, markeder og eksportrettet produksjon. 

Regjeringen var avhengig av chaebolenes ideer, ledere og produksjonskapasitet. Park hadde anklaget mange næringslivslederne for korrupsjon da han kom til makten, men disse endte med å betale en bot til myndighetene, slik at samarbeidet mellom næringsliv og regjering kunne fortsette. Eksportverdien økte fra 100 millioner amerikanske dollar i 1964 til 10 milliarder i 1977.<ref name="asiatimes" /> Ulempen med den økonomiske politikken var en tilsvarende utvikling av [[monopol]]er og [[oligark]]er; mye makt og økonomiske ressurser ble konsentrert til noen få selskap. Under Park ble både Handels- og industriministeriet, Finansministeriet og Rådet for økonomisk planlegging opprettet.

=== Utenrikspolitikk ===
[[Fil:CongressBuilding SEATO.jpg|thumb|Manilakonferansen i [[SEATO]] i oktober 1966: Medlemslandenes ledere møtes. Park Chung-hee er tredje fra venstre. {{Byline|Frank Wolfe}}]]

Antijapanske holdninger var høyst utbredt i befolkningen. Traktat om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea av 1965 møtte derfor misnøye, og Park ble kritisert for ikke å kreve kompensasjon for fortidens overgrep mot enkeltpersoner.<ref name="asiatimes" /> Sør-Korea mottok 800 millioner amerikanske dollar i garantier og lån som kompensasjon.<ref>{{Kilde www|url=http://www.upi.com/Top_News/2005/01/17/SKorea-discloses-sensitive-documents/UPI-38131105952315/|tittel=S.Korea discloses sensitive documents|utgiver=United Press International|dato=17. januar 2005|besøksdato=16. august 2014|språk=engelsk}}</ref> I 1960-årene holdt Park flere taler der han anklaget Den britisk-japanske allianse av 1902 og [[Det britiske imperium]] generelt for å være årsak til Japans okkupasjon av Korea.<ref>
{{Kilde www
|url=http://www.publications.parliament.uk/pa/cm200708/cmselect/cmfaff/449/449we05.htm
|tittel=Submission from Dr J E Hoare
|utgiver=House of Commons
|dato=7. mars 2008
|besøksdato=27. mai 2012
|språk=engelsk}}</ref>

På forespørsel fra USA sendte Parks regjering om lag 320&nbsp;000 sørkoreanske soldater til [[Vietnamkrigen]], der de kjempet på amerikansk og [[Sør-Vietnam|sørvietnamesisk]] side.<ref name="Langeland og Munthe-Kaas" /><ref name="hard linje" /> Den sørkoreanske landkontingenten var nest størst, bare forbigått av den amerikanske.<ref>
{{Kilde bok
|forfatter=Pyŏng-chʻŏn Yi
|utgivelsesår=2006
|tittel=Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea
|forlag=Homa & Sekey Books
|isbn=1-931907-28-5
|side=248
|språk=engelsk}}</ref> Parks begrunnelse for det militære bidraget var tredelt; å bevare alliansen med USA; å føre [[oppdemmingspolitikk]] og forhindre kommunistisk ekspansjon i Øst-Asia; samt å forbedre Sør-Koreas internasjonale omdømme.<ref>
{{Kilde bok
|forfatter=Pyŏng-chʻŏn Yi
|utgivelsesår=2006
|tittel=Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea
|forlag=Homa & Sekey Books
|isbn=1-931907-28-5
|side=258
|språk=engelsk}}</ref>

Da nasjonalforsamlingen vedtok å sende et større militært bidrag i januar 1965, uttalte Park at det var «på tide for Sør-Korea å gå vekk fra en passiv posisjon der man mottar hjelp eller opplever innblanding utenfra, og innta en rolle der man tar ansvar i store internasjonale spørsmål.»<ref>
{{Kilde bok
|forfatter=Pyŏng-chʻŏn Yi
|utgivelsesår=2006
|tittel=Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea
|forlag=Homa & Sekey Books
|isbn=1-931907-28-5
|side=260
|språk=engelsk}}</ref> Sørkoreanere i tjeneste i Vietnam ble lønnet av USA, og lønningene ble sendt tilbake til Sør-Korea som [[migrantoverføring]]er. Som motytelse for det militære bidraget fikk Sør-Korea også flere titalls milliarder dollar i overføringer, lån, subsidier, teknologi og markedsfordeler fra USA under presidentene [[Lyndon B. Johnson]] og [[Richard Nixon]].<ref>
{{Kilde www
 |forfatter   = Tae Yang Kwak
 |url         = http://citation.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/1/1/3/6/7/p113675_index.html
 |tittel      = The Legacies of Korean Participation in the Vietnam War: The Rise of Formal Dictatorship
 |utgiver     = American Studies Association
 |dato        = 13. mars 2011
 |besøksdato = 27. mai 2012
 |språk      = engelsk
 |arkiv-url   = https://web.archive.org/web/20161117151344/http://citation.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/1/1/3/6/7/p113675_index.html
 |arkivdato   = 2016-11-17
 |url-status = død
}}</ref>

For amerikanerne fremstod ikke Park som den mest pålitelige allierte, ettersom han var opportunist på Sør-Koreas vegne og likegyldig til [[menneskerettigheter]]. Undertrykkelsen av opposisjonen ble et diplomatisk problem.<ref name="Langeland og Munthe-Kaas" /><ref name="time" /> Han var ukjent for amerikanerne da han tok makten i 1961, og hans japanske militære bakgrunn og angivelige kommunistiske forbindelser var lite tillitvekkende. Park var også dypt skeptisk til utlendinger.<ref name="time" />