Redigerer Paris’ dom (avsnitt)

== Mytens fortelling ==
[[Fil:Botticelli-Juicio-de-Paris.jpg|thumb|400px|[[Sandro Botticelli]], ca. 1485-1488. Dette er en av de svært få versjoner hvor alle tre gudinnene er fullt påkledd.]]
Det er fortalt<ref> En syntetisert redegjørelse sammensatt fra flere kilder, Leo Hjortsø, Karl Kerenyi, og Robert Graves, se litteraturlisten.</ref> at [[Zevs]] holdt et gjestebud i feiringen av bryllupet til [[Pelevs]] og [[Thetis]] (foreldrene til [[Akilles]]). Imidlertid at hadde [[Eris (gudinne)|Eris]], stridens og ufredens gudinne, ikke blitt invitert da det var sannsynlig at hun ville gjøre selskapet utrivelig for alle. Rasende over denne irettesettelsen kom Eris likevel til selskapet og med seg at hun et gulleple fra [[hesperidene]]s hage. Hun tok sin hevn ved å trille gulleplet inn blant bryllupsgjestene. På eplet hadde hun skrevet «Til den vakreste» (καλλίστῃ, ''kallistēi'').<ref name="Hjortsø_67"/>

[[Fil:Joachim Wtewael - The Judgment of Paris (1615).jpg|thumb|left|[[Joachim Wtewael]], ca. 1615, gudenes bryllupsfest i bakgrunnen.]]
Tre av gudinnene var ikke i tvil om at de var den vakreste av alle: [[Hera]], [[Athene]] og [[Afrodite]], og ropte «Det er til meg!» Da de ikke kom til enighet, og ingen av dem ville gi seg, gikk de til Zevs og krevde at han skulle bestemme hvem av dem som var den vakreste. Selv han, himmelguden, var motstrebende til favorisere noen av dem. Han erklærte at en dødelig, prins [[Paris (mytologi)|Paris]] av Troja, skulle dømme i denne sak ettersom han hadde vist eksemplarisk rettferdighet i en strid hvor Ares i skikkelse av en okse hadde tevlet horn mot horn med Paris' egen prisvinnende okse, og gjeterprinsen hadde uten å nøle belønnet vinnerkransen til guden.<ref> [https://archive.org/details/ExcidiumTroiae Rawlinson Excidium Troie]</ref><ref name="Graves_632"> Graves, Robert (2011): ''The Greek Myths'', Penguin, s. 632</ref>

Med Hermes som deres veiviser badet de tre gudinnene i kildevannet til [[Idafjellet]], og deretter møtte de Paris i det øyeblikk som er fortellingens kjerne. Han gjetet kyrne på Gargaros, den høyeste toppen på Idafjellet. De overrakte ham gulleplet og Zevs ordre, som han tok imot under tvil: «Hvordan kan jeg, en enkel gjeter, være mekler i guddommelig skjønnhet?» Han ba om at hvis han kom med en avgjørelse måtte de to tapende gudinnene akseptere hans beslutning, og ikke hevne seg på ham. Alle tre gikk med på denne betingelsen.<ref name="Graves_632"/> Paris spurte om han kunne se all deres skjønnhet uhindret av deres kleder, og Hermes forsikret ham om at som dommer var det han som bestemte reglene. De møtte ham i all sin skjønnhet, en etter en, og hver av dem forsøkte å overtale ham til å la avgjørelsen falle til deres fordel.<ref name="Graves_633"> Graves, Robert (2011): ''The Greek Myths'', Penguin, s. 633</ref> Først kom Hera, snurret rundt og lot samtidig falle ord om at hun ville gjøre ham til konge av Europa og Asia; deretter kom Athene, viste seg fram og samtidig lovte at hun kunne tilby ham visdom og dyktighet i krig; og til sist kom Afrodite, kjærlighetens gudinne fram til ham i all sin prakt, for hun hadde [[khariter|kharitene]] og [[horaer|horaene]] til å framheve hennes sjarm med blomster og sang<ref>I henhold til ''Kypria'', sitert av [[Athenagoras av Athen]]</ref> og samtidig lot hun ham forstå at hun kunne tilby ham den vakreste av alle dødelige kvinner til å bli hans.<ref> [[Evripides]]: ''Andromake'', l.284; ''Helena'', l. 676</ref> Det var ingen annen enn [[Helena|den skjønne Helena]], i henhold til [[gresk mytologi]] en datter av [[Zevs]] og [[Leda]], hustru av kong [[Menelaos]]. Paris aksepterte Afrodites gave og belønnet henne med gulleplet. At Helena var gift spilte ingen rolle for Afrodite, og heller ikke for Paris. Med Helenas hjerte fikk han også grekernes fiendskap og samtidig også Hera, som ikke glemte dette nederlaget. Helena fulgte Paris tilbake til Troja, og grekerne gikk til krig for å få Helena tilbake, og historien om Paris' dom er således den mytologiske grunnlaget for [[den trojanske krig]].<ref name="Hjortsø_67"/>

[[Fil:Cornelis Cornelisz. van Haarlem - The Judgment of Paris - WGA05252.jpg|thumb|left|upright|''Paris dom'', [[Cornelis Cornelisz van Haarlem]], ca. 1628.]]
[[Fil:Histoires de Troyes. Judgement of Paris.jpg|thumb|upright|Minatyr i ''Histoires de Troyes'', ca. 1495]]
Myten, eller egentlig en [[mytem]], om Paris' dom har gitt kunstnere muligheten til avbilde en form for skjønnhetstevling mellom tre vakre, nakne kvinner, men fortellingen har, i det minste siden Evripides' dramaer, blitt et valg mellom de skjebnesvangre gavene som hver av gudinnene legemliggjorde. Bestikkelsen er et senere og [[ironi]]sk ingrediens i den opprinnelige fortellingen.

I henhold til en tradisjon foreslått av Alfred J. Van Windekens,<ref> Alfred J. Van Windekens i ''Glotta'' '''36''' (1958), s. 309-311.</ref> var det objektivt sett Hera, en eldre fruktbarhetsgudinne, som Homer omtaler som «den kvigeøyede», som var den vakreste, og ikke Afrodite. Imidlertid var Hera, navnet betyr antagelig ««herskerinne»»,<ref name="Hjortsø_45"> Hjortsø, Leo (1998): ''Greske guder og helter'', s. 45</ref> gudinne for blant annet den ekteskapelige orden og for forsmådde hustruer. Hun ble ofte framstilt som den arrige, sjalu hustruen til den evige utro ektefelle og som jevnlig rømte fra henne for å ligge med andre kvinner, men det var hun som var Zevs' utvalgte. Hera hadde troskap og dyd og sørget for å være beskjeden da Paris inspiserte henne. Afrodite var objektivt sett ikke like vakker, men hun var kjærlighetens og seksualitetens gudinne som hadde de evner som trengtes for å overtale en mann og således kunne få Paris dit hun ville. Athenes skjønnhet er sjelden kommentert, kanskje for at hun eide krigens makt som antikkens grekernes mente overgikk hennes kvinnelige kvaliteter. Hennes raseri over å tape tevlingen fikk henne til å stille seg på grekernes side i kampen mot Paris og Troja, en nøkkelhendelse i Trojakrigens vendepunkt.<ref>[http://www.theoi.com/Olympios/JudgementParis.html «Judgement of Paris»], ''Theoi.com''</ref>