Redigerer Ordovicium (avsnitt)

== Tektonikk ==
I ordovicium lå landområdene fortsatt spredt i verdenshavet. De store, epikontinentale (kontinentomsluttende) havene som var så karakteristiske etter at superkontinentet [[Pannotia]] sprakk opp i kambrium, varte et godt stykke inn i ordovicium. I løpet av ordovicium og den påfølgende [[silur]] dannet det seg et epikontinentalt havområde som skilte [[Laurentia]] (Nord-Amerika) fra [[Baltica]] (Europa). Dette tidlige «Atlanterhavet» – kjent som [[Iapetushavet]] – kan ha oppstått på bakgrunn av [[havbunnspredning]], trolig ved at en midthavsrygg presset havbunnen ut til hver side slik det også skjer i [[Atlanterhavet]] i dag. Avsetning av marine sedimenter skjedde på landområder som var dekket av grunne hav i denne perioden.

Ved inngangen til mellomordovicium ble derimot mange av de grunne mellomhavene dekket av tørt land. Også Iapetushavet trakk seg sammen da Baltica, Avalonia og Laurentia drev mot hverandre. I hele perioden drev det lille kontinentet [[Avalonia]] (som hadde brutt løs fra Gondwana i [[kambrium]]) nordover og nådde nå så langt at det kolliderte med Baltica i øst og Laurentia i vest. Dagens [[Vest-Europa]], [[Sentral-Europa]], [[Italia]], [[Vest-Balkan]], [[Storbritannia]], [[Newfoundland]] og deler av østkysten av [[USA]] er rester av Avalonia. På denne tiden oppsto noen fjellkjeder gjennom [[orogenese]], blant annet [[Ardennene]] og [[Karpatene]] i Europa langs linjen hvor Avalonia møtte Baltica, og dessuten de østlige [[Appalachene]] øst i staten [[New York (stat)|New York]]. Midtre og øvre ordovicium hadde betydelig [[vulkan]]isme forbundet med denne urolige utviklingen.

I dag kan vi finne marine, kalkrike avsetninger fra ordovicium i stabile kontinentalsokler og i områder som har hatt liten tektonisk aktivitet. I [[Oslofeltet]] finnes det ordovisiske bergarter preget av kornete kalkstein, som trolig ble avsatt på langgrunne hvite kalksandstrender, tilsvarende slik vi finner på [[Bahamas]] i dag. I Norge finner vi slike avsetninger blant annet sør på [[Hurum]]-halvøya, hvor en vulkan i det sentrale Hurum har presset opp tidligere begravde ordovicium-avsetninger, som nå er synlige i dagen i [[Ersvika]].