Redigerer Opphavsrettslige aspekter av hyperlenker og hentelenker (avsnitt)

== Retten til lenking i EØS ==
EU-domstolen har avsagt en rekke avgjørelser som sier noe om de opphavsrettslige konsekvensene av lenking til verk. I sak C-466/12 (Svensson) avsnitt 19 og 20 kom domstolen til at en deling av lenker må regnes som en "act of communication" (som tilsvarer det norske uttrykket "overføres"). I avsnitt 21 og 22 ble det påpekt at en deling av forflytningslenker til åndsverk på internett måtte regnes som en overføring til en "public" (som tilsvarer det norske uttrykket "allmennheten"). Dermed vil en deling av klikkbare lenker kunne utgjøre en krenkelse av opphavspersonens enerett til tilgjengeliggjøring.

Til tross for at deling av lenker kunne regnes som en overføring til allmennheten, var det avgjørende i Svensson-saken at de klikkbare lenkene kun henviste til stoff som opphavspersonen allerede hadde gjort tilgjengelig på internett. Det var altså ikke snakk om deling til en "new public" (ny allmennhet) som opphavspersonen ikke allerede hadde tatt i betraktning da verket først ble lagt ut på internett. Derfor kom domstolen i avsnitt 32 frem til at delingen av lenker til verk som allerede er åpent tilgjengelig på internett ikke utgjorde noen overføring til allmennheten i direktiv 2001/29/EF sin forstand (og dermed heller ikke i åndsverkslovens forstand). I senere sak C-348/13 kom EU-domstolen til at dette også måtte gjelde for hente- og rammelenker, se avsnitt 18 og 19.

Hente- og rammelenker kan i praksis virke identisk med det å laste opp en selvstendig utgave av verket på nettet. En forskjell er at en hentelenke er avhengig av at verket er tilgjengelig på en annen nettside, mens et selvstendig opplastet eksemplar av verket er fullstendig til opplasterens disposisjon. I forbindelse med dette kom EU-domstolen i sak C-161/17 frem til at forståelsen av "new public" om lenking ikke gjaldt for selvstendig opplastede verk, se avsnitt 44. Dette betyr at en ikke kan laste opp andres vernede verk på internett uten samtykke.

En betingelse for å kunne lenke til verk som allerede ligger ute på internett, er at dette verket faktisk er åpent tilgjengelig for alle som bruker internettet. Hvis verket er gjemt bak en betalingsmur, så vil en lenking som forbigår betalingsmuren utgjøre en offentliggjøring til en ny allmennhet, siden opphavspersonen kun har tatt sine betalende kunder i betraktning da verket ble publisert, se C-466/12 avsnitt 31 og sak C-279/13.

Det kan hende at en person genererer en lenke til et åndsverk som er lastet opp på internett uten opphavspersonens samtykke. I så fall har den personen som først lastet opp verket brutt med opphavspersonens eneretter. Spørsmålet er om den personen som lenker til dette verket også må regnes som å ha tilgjengeliggjort verket til en ny allmennhet. I sak C-160/15 kom EU-domstolen til at dette utgjør en tilgjengeliggjøring hvis den som lenket til verket forstod eller burde forstått at verket var ulovlig lagt ut på internett, se avsnitt 47 og 48. Hvis vedkommende legger ut lenken med vinnings hensikt, må det på den andre siden antas at personen burde visst at verket var ulovlig publisert slik at lenkingen regnes som en tilgjengeliggjøring, se avsnitt 49 og 51.