Redigerer Olav Duun (avsnitt)

== Forfatterskapet ==
Duun skrev etter hvert mest romaner, og det er romanene som er tyngdepunktene i forfatterskapet. Han skrev på nynorsk med sterke innslag av namdalsdialekt. Ved debuten i 1907 fantes det spor av lyriske stemninger, men like mye av [[ironi]], og ofte rent humoristiske ''lygarsoger'' blant novellene hans. Duun er også kjent for sin replikkunst, og for sine [[aforisme|aforistisk]] sammenlignende setninger.

Gjennombruddet kom med romanserien ''Juvikfolke'' i seks bind fra 1918. Bøkenes siste del er en samtidsskildring fra et bygdesamfunn. Hovedpersonen Odin Sætran introduseres først i bind 4; ''I eventyre'', hvor han vokser opp som bortsatt hos ekteparet Bendek og Gurianna. De tre første bindene fanger opp 6-7 generasjoners forhistorie. Romanverket har blitt tolket som et møte mellom «gammeltida» og en moderne samfunnsforståelse. Det har også vært pekt på at forholdet mellom råskap og rivalisering på den ene siden, og samfunnsansvar og etisk plikt på den annen side, må leses i lys av at verket ble skrevet under og rett etter [[første verdenskrig]]. Hovedpersonen Odin sees som den som skal føre seg selv og slekten inn i en ny tid. Rivaliseringen mellom Odin og Lauris topper seg i scenen på båthvelvet: den kantrede båten kan bare bære en av de to; og selv om Odin vet at han er den sterkeste av de to, ser han også at de kravene han stiller til seg selv innebærer en tung nestekjærlighet og vilje til å ofre for den andres beste.

Romanen ''[[Medmenneske]]'' (1929) er et annet høydepunkt i forfatterskapet. Spenningen mellom den onde Didrik Dale, den kuede sønnen Håkon og den gode svigerdattera Ragnhild topper seg når Ragnhild dreper svigerfaren, mest for å spare Håkon fra byrden ved å gjøre det. Konklusjonen er likevel bitter: «Det vonde drep du ikkje med øks». Romanen ble fulgt opp med ''Ragnhild'' (1931) og ''Siste leveåre'' (1933). Duun omarbeidet selv stykket til scenebruk på [[Det norske teatret]], med [[Lars Tvinde]] i rolle som Didrik Dale, og det ble dramatisert av [[Fjernsynsteatret]] i 1980, med [[Espen Skjønberg]] som Didrik.

''Ettermæle'' (1932) har struktur som en [[kriminalroman]]: Hovedpersonen Brynjar kommer tilbake til hjembygda. Moren er død, og faren Torberg mistenkes for drapet. Brynjar ferdes rundt i bygda, snakker med flere personer, og forsøker å finne ut hvem de var, hva de ville, og hva som skjedde.

Litteraturhistorikeren Rolv Thesen skriver at «Boka – er skriven av ein livsvis mann, ein diktar som har skoda inn i livsens mysterium og forstått litt av det store lagnadsspelet om mennesket.»
{{Sitat|Vi skapar lagnaden vår i vårt bilete, og andre skaper ettermælet vårt i sitt bilete. Kven er vi så? Vi er eitt for ein og noko anna for ein annan. Kva er stjerna på himmelen? Ein prikk for Per og Pål, men ei veldig sol for andre. Men det var det eg meinte, at ber vi lagnaden vår, da kan vi bera order om han og. --- Men kom i hug at vi alle er medskyldige i alt som hender i kring oss|fra Ettermæle}}

I Duuns siste tre bøker går Duun over en ny fase, da både fortellerteknikk og tematikk endrer seg. Med ''Gud smiler (1935)'' opererer Duun med to fortellere, i ''Samtid'' (1936) ses handlinga sterkt gjennom øynene til hovedpersonene Agnar der diskursen ofte glir over i det man kan kalle "en indre monolog". Duun siste verk ''[[Menneske og maktene]]'' (1938) regnes også blant hans aller beste, og kan leses som et forvarsel om «den store katastrofen» som var i ferd med å ramme Europa med [[den andre verdenskrig]]. I boka skildres øya ''Øyvære'', som rammes av en storm som tar flere menneskeliv. Duun hadde tidligere brukt et lignende motiv i ''Gud smiler'' (1935). Boka er en [[kollektivroman]] hvor flere ulike mennesketyper testes etter hvordan de er i stand til å møte katastrofen.