Redigerer Olav Aukrust (avsnitt)

== Forfatterskapet: fra det lokale til det universelle ==
Olav Aukrusts nynorsk var preget av stor språklig kreativitet, og hadde svip av Gudbrandsdalsmål. Han sto på flere måter folketradisjonen nær, og kunne f.eks. bruke lokale sagn som emne for diktning, som i ''Sota''. Folkelivsbilder som ''Aksion på Tande'' og ''Bilbeistet'' har oppnådd stor popularitet.

Aukrust brukte gjerne landskapet i nærområdene som inspirasjon for sine dikt. Men han gav ofte diktene universell mening. På mange måter står hans diktning høyromantikken nær, noe som gjelder flere norske lyrikere fra samme generasjon. "Med ei grov generalisering er det tale om ''den store romantikken'', i nordisk og vesteuropeisk romantikk. Og somme skyt røtene lenger attende." Se [[Bjarte Birkeland]] i [[Norges litteraturhistorie]].

Typisk for Aukrust er store, rapsodiske dikt med religiøst og filosofisk innhold. Han brukte gjerne den såkalte [[wergelandtrokeen]], men ikke så mykt som [[Henrik Wergeland]] – dertil var Aukrust for rimglad. Ved siden av [[Ibsen]] er han blitt karakterisert som vår mest rimglade poet. Jf. [[Hallvard Lie]] i [[Norsk verslære]].

Blant Aukrusts mest sentrale dikt kan nevnes ''Emnet''. [[Leif Mæhle]] skrev sin doktoravhandling med utgangspunkt i emneproblematikken i Aukrusts diktning. Et annet sentralt dikt er ''Still meg ei storvengja sorg overskygde,'' som bygger på en ekstatisk-mystisk opplevelse Aukrust hadde i ungdommen, og som kom til å bety mye for hans diktning.Typisk er også det stemningsmettede diktet "Einsleg". Kjært for mange er det vesle diktet på fire små strofer som heter ''Ei naki grein'':

''Ei naki grein med blodraud bær'' <br />
''og ei som bladrik blømer,''<br />
''på kvar sin måte fagre er'' <br />
''for den som kjærleg dømer.'' <br />

''Den eine gjev sin ange, ho,'' <br />
''der ljuv ho ligg og blømer.'' <br />
''Den andre gjev sitt hjarteblod'' <br />
''når lauv og haustvind rømer.''<br />

''Den eine skin og strålar, ho,'' <br />
''den andre brenn og mognar'' <br />
''og gjev til sist sitt hjarteblod;''<br />
''der tung av bær ho bognar.''<br />

''Eg gav deg den med blomar på.''<br />
''Eg gjev deg den med bæri.'' <br />
''Kven rikast er vil du få sjå'' <br />
''litt lenger fram på ferdi. <br />''

=== Solrenning ===
I diktsamlingen ''Solrenning'' legger Aukrust i enda sterkere grad enn i ''Himmelvarden'' vekt på [[Jesus Kristus]], og på hvordan mennesket kan kjempe seg frem mot sin egen ”solrenning”, og prøve å finne svar på det dypeste savnet i tilværelsen. Det er ikke snakk om tro, men om et erfaringsarbeid, ”åndeleg røyndom”, en kunnskap som strekker seg utover det man kan måle, veie eller telle.

Hoveddiktet ''Still meg ei storvengja sorg overskygde'' representerer et monumentalt høydepunkt i Olav Aukrusts diktning. I Leif Mæhles [[doktoravhandling]] gis det en inngående tolkning av diktet. Olav Aukrust var kommet langt i arbeidet med diktsamlingen da han døde 3. november 1929. Da hadde han også fått oppleve at Stortinget vedtok å gi ham dikterlønn. ''Solrenning'' ble utgitt posthumt i 1930.