Redigerer Odysseen (avsnitt)

== Litterære virkemidler ==
[[Fil:Villa Romana de La Olmeda Mosaicos romanos 001 Ulises.jpg|thumb|En [[mosaikk]] med en framstilling av Odyssevs, fra villaen til [[La Olmeda]], [[Pedrosa de la Vega]], Spania, sent på 300-tallet e.Kr.]]
Verket er preget av ''Homeriske similer'', et tekstlig virkemiddel som hyppig forekommer gjennom hele eposet. Ofte forekommer slike homeriske similer idet historien nærmer seg et dramatisk klimaks. På samme måte fungerer tekstens ''analepser'', hvor Odyssevs skuer tilbake på noe som har skjedd tidligere i sitt liv, som i nittende sang hvor husholdersken Evrykleia skal vaske Odyssevs føtter, men legger merke til hans arr. Odyssevs har på dette tidspunktet returnert til Itakha i forkledning, og vil ikke bli oppdaget av sin kone. Rett etter at husholdersken har gjort oppdagelsen av det umiskjennelige arret, forekommer en analepse hvor fortelleren tar leseren med tilbake til hvordan Odyssevs fikk arret under villsvinjakt.

Begge verkene har utstrakt bruk av formler på ulikt vis som gjentas, kanskje på suggererende vis for tilhørerne, men også utstrakt bruk av synonymer. I tillegg finnes sammenligninger, mer i ''Iliaden'' enn i ''Odysseen'', og de som finnes er ofte tatt fra dagliglivet. Et eksempel er i sang 9 hvor «blindingen av Polyfemos som sammenlignes med drillboringen under skipsbyggingen og med fresingen av rødglødende jern når det senkes ned i vann for å herdes».<ref name="Breitholtz_21">Breitholtz (1979), s. 21</ref>

Evrykleias reaksjon og det forventede klimakset forsinkes, og virkemiddelets effekt har blitt diskutert av flere sentrale forfattere og kritikere i ettertiden. Filologen [[Eric Auerbach]] har i sin tekst fra 1946 «Odyssevs’ Arr» (fra ''Mimesis. Virkelighetsfremstillingen i Vestens Litteratur'') pekt på hvordan moderne lesere kan forstå dette som et grep fortelleren gjør for å øke spenningen i teksten. Auerbach mener dette er en feilaktig lesning og trekker heller frem [[Goethe]] og [[Schiller]] sin brevveksling fra 1797, som beskriver en forståelse av de Homeriske similer og analepser, som ''retarderende'', eller forsinkende, og at effekten er den diametralt motsatte av spenningsøkning. Auerbach mener at essensen og den reelle årsak er den homeriske stilens behov for å ikke la noe av det som er nevnt forekomme som uartikulert eller dunkelt. Han trekker frem hvordan det homeriske epos har et behov for å utforme fenomener til en form, fattbar for sansene.