Redigerer Novembergrunnloven (avsnitt)

== Stortingsforhandlingene ==
Kong Christian Frederiks siste embetshandling var som avtalt i Mossekonvensjonen å sammenkalle et overordentlig [[Stortinget i 1814|Storting]] til møte i Christiania 7. oktober. Møtet ble holdt i den nybygde aulaen til [[Oslo katedralskole]] i Dronningens gate 15. Bare 79 av de 112 representantene fra Eidsvoll møtte, og hele 50 av disse var embetsmenn. Det var få bønder til stede, siden det ikke var stilt de samme krav om bonderepresentasjon som ved valgene til Riksforamlingen. På grunn av sykdom orket ikke Christian Frederik å åpne Stortinget. Det gjorde i stedet statsrådet, og Stortinget valgte sorenskriver [[Wilhelm Frimann Koren Christie]] til president og [[Lauritz Weidemann]] til sekretær. 

Christie hadde vært Riksforsamlingens sekretær på Eidsvoll og ble nå valgt til å lede forhandlingene med de seks svenske utsendingene. Den svenske delegasjonen ble ledet av grev [[Gustaf af Wetterstedt]] (som også hadde ledet svenskenes delegasjon i Kiel i januar) og bestod ellers av [[Mathias Rosenblad]], [[Baltzar von Platen]], Gustaf Fredrik Wirsén, Adolf Göran Mörner, Carl von Rosenstein, og Johan David Valerius. Tre dager ut i møtet sendte Stortinget en delegasjon på 25 til Bygdøy, hvor de mottok Christian Frederiks abdikasjon.<ref>Monica Mørch, «Eidsvoll og Norge 1814 - adskillelsen fra Danmark», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Den Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 91.</ref> 

Våpenhvilen utløp natt til 21. oktober, og innen denne tid maktet nordmennene å få gjennomslag for å beholde Grunnloven med en relativt sterk norsk stortings- og regjeringsmakt, en relativt begrenset kongemakt sammenliknet med 17. mai-grunnloven, norsk budsjett- og inntektskontroll, samt utsettelse av kongevalget til etter at Grunnloven var vedtatt. Innen fristen vedtok Stortinget å gå i union og kunne deretter bruke uken fra 26. oktober til 4. november til selve grunnlovsrevisjonen. De svenske utsendingene godtok utkastet den 4. november, og Stortinget kunne samme dag vedta Grunnloven og velge Carl XIII til norsk konge . Allerede 10. november møtte Karl Johan i Stortinget i Kristiania og avla Kongens ed på hans vegne. 

Sverre Bagge og Knut Mykland legger stor vekt på betydningen av at Norge fikk valgt et eget Storting, vedtatt en egen Grunnlov, etablert en egen regjering og et konstitusjonelt monarki, allerede ''før'' Karl Johans krigsvante soldater kunne sendes til Norge for å sette ut i livet hovedbestemmelsen i Kieltraktaten om innlemmelse av Norge. Men de forklarer likevel gjennombruddet for en norsk grunnlov hovedsakelig med Karl Johans egne løfter om en norsk konstitusjon, og summen av de løfter og internasjonale forhold han måtte ta hensyn til i en forsiktig tilnærming til maktovertakelsen.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 316-317.</ref> 
De to historikerne mener også at Christian Frederik forsto at selvstendighetslinjen var dødsdømt i og med at stormaktene støttet Sverige og blokaden av norsk handel var gjeninnført. De tilskriver Christin Frederik rollen som hovedarkitekt bak en Mossekonvensjon som ga vide løfter og stort spillerom for norsk selvstendighet og konstitusjonell forhandlingsevne overfor et Sverige man var dømt til å gå i union med.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 318-319.</ref>

Da Christian Frederik i juni forstod at norsk selvstendighet ikke kunne få britisk støtte, ble Mossekonvensjonen et regissert kompromiss som 14. august fjernet det svenske press mot Norge om en union på Kiel-traktatens premisser. Mossekonvensjonen fjernet også det internasjonale presset på Danmark om oppfyllelsen av Kieltraktaten. En dansk historiker konkluderer at det «det var i høj grad Konventionen i Moss, der sikrede Danmarks status som selvstændig nation».<ref>Søren Mentz, «Skandinavien, Wienerkongressen og bernadottedynastiets etablering i Norge», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Det Nasjonalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 103-104.</ref>