Redigerer Nortraships Sjømannsfond (avsnitt)

==Kampen om fondet==

[[Fil:Claudia Olsen.jpg|miniatyr|Stortingsrepresentant [[Claudia Olsen]] (Høyre) fra Vestfold var en av de få som støttet krigsseilerne i deres krav om å få utbetalt midlene {{byline|Schrøder / Sverresborg Trøndelag Folkemuseum}}]]

Informasjon om selve fondet lekket gradvis ut under andre verdenskrig, både fra regjeringen og sjømennenes egne organisasjoner. I 1943 sendte blant annet de fire sjømannsorganisasjonene ([[Norsk Sjøoffisersforbund|Norges Skibsførerforbund]], [[Det Norske Maskinistforbund]], [[Norsk Sjøoffisersforbund|Norsk Styrmannsforening]] og [[Norsk Sjømannsforbund]]) et felles brev om saken til Skipsfartsdepartementet i London. Der sto blant annet: «Hele fondets kapital, hva den enn måtte bli når endelig oppgjør foreligger, er faktisk tilbakeholdte lønninger på sjøfolkenes konto.»<ref>Olstad, 2006, s. 365</ref>

Det ble og nevnt konsekvensene av at fondet hadde blitt holdt hemmelig: «Vi tviler ikke på at dersom sjømennene fikk rede på fondet og dets opprinnelse, kunne både vi som deres representanter og alle andre som har befatnng og kjennskap til saken, oppgi å ha noe som helst befatning med sjømennenes ve og vel, for ikke å snakke om tillit.»<ref name=":2">Olstad, 2006, s. 366</ref>

Forslaget om utdeling av midlene til trengende sjøfolk og deres pårørende gjennom søknad til et fond, kom opp på Norsk Sjømannsforbunds årsmøte i februar 1946. [[Leif Vetlesen]] foreslo at forslaget burde ut til avstemning blant medlemmene. Det skulle avgjøres om det skulle opprettes et fond, eller om midlene skulle fordeles på krigsseilere etter fartstid i faresoner. Vetlesens forslag fikk ikke støtte, og NSFs årsmøte gikk for forslaget om fond, som deretter ble sendt videre til Handels- og industridepartementet. Debatten på NSFs landsmøte markerte begynnelsen på den offentlige debatten om forslaget til et fond for norske krigsseilere.<ref>Askelund, 1968, s. 216–218</ref>

Etter et møte i Fredrikstad i september 1947 hvor 200 krigsseilere diskuterte bruken av midlene fra fondet, ble det 1. oktober 1947 avholdt et møte med 300 krigsseilere på restaurant «[[Guldfisken]]» i Oslo. Der ble det vedtatt å opprette en komité med navnet «Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond». Komiteen, med talsmannen Leif Vetlesen, argumenterte for at pengene skulle utbetales direkte til sjøfolkene, og ikke deles ut som bidrag til trengende sjøfolk og sjømannsenker, slik regjeringen og sjømannsorganisasjonene foreslo. Aksjonsutvalget sendte ut løpesedler hvor de ba om støtte til kravet og i begynnelsen av 1948 hadde om lag 8 000 undertegnet fullmakten.<ref>Hjeltnes, 1997, s. 501-502</ref>

Saken ble utredet av en komité nedsatt av Industri-, håndverk- og skipsfartsdepartmentet. Formann var banksjef [[Arne Sunde]], andre medlemmer var ekspedisjonssjef Johs. Dalstø og byråsjef Nicolay K. F. Langfeldt, begge fra Industri-, håndverk- og skipsfartsdepartmentet; aktuar Finn Alexander, Sosialdepartementet; direktør Erling Mossige, Nortraship; direktør Arne Ellingsen, Det norske Innskudds- og Trekkontor; kaptein Eivind Tønnesen, Norges Skibsførerforbund; bestyrer Olav Skjervoll, Norsk Styrmannsforening; sekretær Leif Lerstad, Det Norske Maskinistforbund; og stortingsmann Ingvald Haugen, Norsk Sjømannsforbund.<ref name=":0">St. prp. nr. 17, s. 1</ref> I sin uttalelse hevdet komiteen blant annet at det var en forutsetning fra britisk side at midlene skulle plasseres i et fond, og ikke fordeles blant sjøfolkene. Historikeren [[Finn Olstad]] mener at denne påstanden ikke hadde noe kildegrunnlag fra britisk hold, og er «fristende å kalle misforståelse, selvbedrag eller – om en tilhører de mer mistenksomme – blank løgn.»<ref>Olstad, 2006, s. 363</ref>

{{sitat|Flertallet er av den bestemte oppfatning at avsetning til et fond er en mer betryggende form enn fordeling og bruk av midlene til og av den enkelte.|Fra flertallets begrunnelse for å plassere midlene i et fond, fra St. prp. nr. 17, innstilling S nr. 251—1948, s. 588}}

Saken ble behandlet i Stortinget 6. desember 1948 og flertallet stemte for at de 43,7 millioner som gjensto av midlene skulle inngå i et eget fond, benevnt Nortraships Sjømannsfond.<ref name=Hjeltnes495-496>Hjeltnes, 1997, s. 495-496</ref> Et mindretall på ti representanter fra [[Norges Kommunistiske Parti]] og fire fra [[Høyre]] stemte mot og anbefalte i stedet at pengene skulle utbetales direkte til sjøfolkene i henhold til foretatt trekk i deres risikotillegg.<ref name=Hjeltnes495-496/> Ledende blant forkjemperne for fondet var Norsk Sjømannsforbunds [[Ingvald Haugen]] og [[Arbeiderpartiet]], mens høyrerepresentanten [[Claudia Olsen]] og NKPs [[Emil Løvlien]] var sentrale i argumentasjonen for at sjøfolkene skulle få utbetalt midlene.<ref name=Hjeltnes495-496/>