Redigerer Norske dialekter (avsnitt)

==Hovedinndeling==
[[Fil:Norwegian dialects.PNG|right|thumb|180px|Kartet viser de fire hovedgruppene av norske dialekter: nordnorsk i gult, trøndersk i mørkeblått, vestlandsk i oransje og østlandsk i lyseblått.<br /><small>Tegner: Commons-bruker ''Pajast''</small>]]
I første omgang kan man skille mellom de to hoveddialektområdene [[Østnorsk (dialektgruppe)|østnorsk]] og [[vestnorsk]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=dialekter i Norge|url=http://snl.no/dialekter_i_Norge|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-01-20|besøksdato=2021-08-15|språk=nb|fornavn=Kjell|etternavn=Venås}}</ref> Østnorsk omfatter det meste av  [[Østlandet]], [[Trøndelag]], [[Nordmøre]] og deler av [[Helgeland]] og vestnorsk omfatter [[Vestlandet]] til og med [[Molde]], Sørlandet til [[Langesund]], store deler av Nord-Norge. Langfjella er en viktig dialektgrense mellom øst og vest. Fjellbygdene i Hallingdal, Valdres og [[Gudbrandsdalen]] har noen likhetstrekk med vestnorsk. [[Vest-Telemark]] regnes som vestnorsk. [[Målselv]] og [[Bardu]] har preg av østnorsk på grunn av innvandring på 1700-tallet.{{Sfn|Holmesland|1971|s=156}}

Østnorsk er de dialektene der [[jamvekt]]sloven har virket, det vil si [[østlandsk]] og [[trøndersk]]. Begge disse målområdene har [[kløyvd infinitiv]]. Østlandsk har -e i infinitiv av overvektsord og -a av jamvektsord, mens trøndersk har [[apokope]] av overvektsord og -a av jamvektsord.{{Sfn|Holmesland|1971|s=156}} Utbredelse av tykk l, eller [[retrofleks flapp]], følger nesten samme grense som jamvektsregelen.{{Sfn|Holmesland|1971|s=156}} 

Vestnorsk kan på sin side deles i [[vestlandsk]] og [[nordnorsk]]. Vestlandske dialekter har enten -a eller -e i infinitiv, men aldri kløyvd infinitiv. Nordnorsk har stort sett [[apokope]], det vil si ingen ending i infinitiv. Noen dialekter på [[Helgeland]] har klare østnorske trekk som kløyvd infinitiv (ranværing) og [[tjukk l]]. [[Palatalisering]] finnes fra Mjøsa og nordover, nord for [[Sognefjorden]], og er særlig utpreget i nordnorsk.{{Sfn|Holmesland|1971|s=156}}

===Østlandsk===
I de ytre delene av Østlandet blir det talt [[vikværsk]] og [[grenlandsmål]] mens det på flatbygdene lenger nord tales [[opplandsk]] eller [[midtøstlandsk]]. I disse dialektene er -a vanligst (for eksempel bygda og husa). I fjellbygdene i [[Aust-Telemark]], [[Vest-Telemark]], [[Numedal]], [[Hallingdal]], [[Valdres]] og [[Gudbrandsdalen]] er -e/i brukt (for eksempel bygdė og husė); såkalt [[midtlandsk]]. Omtrent det skillet finner man mellom det personlige pronomen i første. person: je(i) på flatbygdene, og e(g) i fjellbygdene. Den østlandske dialekten i Oslo, [[oslodialekt]], og dialektene i områdene rundt Oslo, er nesten utdøde eller i sterk tilbakegang, da [[standard østnorsk]] brer om seg.

===Vestlandsk===
De vestlandske dialektene viser større variasjon når det gjelder den bestemte artikkelen. På Sørvestlandet finner man -o/å, (for eksempel bygdå og huså), lenger nord finner man -i ([[Indre Sogn]]), og enda lengre nord finner man -a. Bergen bymål skiller seg ut ved at det ikke skiller mellom hankjønn og hokjønn. Over hele det vestlandske målområdet dominerer formen ''e(g)'' som personlig pronomen, men [[jærsk]] har ''æg'', [[sunnmørsdialekt|sunnmørsk]] har ''ej'', med unntak av ålesundsk (''é''), og [[romsdalsdialekt|romsdalsk]] har ''i'' for 'eg'. Langs kysten av [[Sørlandet]] (fra omtrent Tvedestrand) til [[Stavanger]] (og dels Karmøy) finner man konsonantane: b, d og g for p, t og k mellom vokaler eller i slutten av ord, (t.d. bog og håb for bok og håp); dette er den såkalt [[bløte kyststripe]]. Kyststrøkene i Aust-Agder har tilnærmet seg sør-østlandsk mens de indre bygdene blant annet i [[Setesdal]] har beholdt et tildels svært tradisjonelt preg.{{Sfn|Holmesland|1971|s=156-157}} Vest-Telemark, Aust-Agder og kystbygdene i Vest-Agder har e-mål. Lista, Rogaland, Hordaland (unntatt Bergen) og indre Sogn har a-mål som i ''kasta''. Nordvestlandske e-mål omfatter ytre Sogn, Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre og Romsdal. I Romsdal forekommer tykk l. [[Dativ]] finnes i nordvestlandsk og noen steder er gammelnorsk ð bevart. Byene har som regel som dialekt som de omliggende bygdene, med unntak av Bergen som står i særstilling. Byene sør for Bergen er noe påvirket av østlandsk.{{Sfn|Holmesland|1971|s=158}}

De siste hundre åra har såkalt [[skarre-r]] spredd seg fra [[Bergen]], [[Stavanger]] og [[Ullensvang]] til store deler av den sørlige delen av [[Vestlandet]]. Skarring kom trolig først til Kristiansand og Bergen spredte seg derifra til tettsteder og bygder. På Sørlandet er skarring vanlig nord til Risør. Skarre-r er lettere enn rulle-r å lære for barn, noe som medvirker til spredning.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/spreiing-av-skarre-r-en/|tittel=Spreiing av skarre-r-en|besøksdato=2023-06-17|språk=nb|verk=Språkrådet}}</ref>

===Trøndersk===
Trønderske dialekter (som også omfatter [[Nordmøre]], [[Bindal]]en på [[Helgeland]] og [[Frostviken]] lengst nordvest i [[Jämtland]]) har stort sett ''-a'' som bestemt artikkel av hokjønn entall og intetkjønn flertall. Videre kan trøndersk inndeles i uttrønderske (vesttrønderske) og inntrønderske (østtrønderske) dialekter, der gjennomføringen av [[jamning]] i [[jamvekt]]sord definerer skillet. Inntrøndersk omfatter de indre bygdene i Sør-Trøndelag og bygdene rundt Trondheimsfjorden, unntatt bymålet i Trondheim. Uttrøndersk omfatter Nordmøre, de ytre bygdene i Sør-Trøndelag, bymålet i Trondheim og de ytre bygdene i Nord-Trøndelag.

===Nordnorsk===
Nordnorske dialekter har stort sett ''-a'' som bestemt artikkel i entall av sterke og svake hokjønnsord, men -o/æ/å forekommer også i svake hokjønnsord på [[Helgeland]] og i [[Salten]]. Ulike varianter av e(g) er brukt i begge disse områdene.

Noen målmerker går på tvers av denne inndelingen. Det gjelder framfor alt [[palatalisering]]. I store deler av Nordnorge brukes palatalisering. Det er en endelse på ord med -n, som: dejn (den), hajn (han), rujn (rund).

===Andre målmerker===
Palatalisering er også utbredt over det nordlige Østlandet (Oppland og Hedmark), det nordlige Vestlandet (Nordfjord og Møre og Romsdal), Trøndelag og Nord-Norge (unntatt Øst-Finnmark).

Relativt mange dialekter kan oppvise mange rester av grammatiske kategorier som er gått ut av skriftspråket, for eksempel [[kasus]]bøying av substantiv og [[numerus]]- og [[Grammatisk modus|modus]]bøying av verb.

Det kan også argumenteres{{hvem}} for at alle de fastlands[[nordiske språk]]ene (norsk, dansk og svensk) er ett språk. Det sterkeste argumentet for dette er at det ikke er noen skarpe grenser mellom dem.<ref>Vigeland (1981), s. 15.</ref> Dialektene langs de politiske grensene går gradvis over i hverandre og hele det nordiske språkområdet med unntak av samiske språk, [[kvensk]], [[meänkieli]] og finsk er ett [[dialektkontinuum]].