Redigerer Norrøn kunst (avsnitt)

== Litteratur og poesi ==
[[Fil:Rökstenen, Nordisk familjebok.png|thumb|På [[Röksteinen|Røksteinen]] i [[Östergötland]] er det risset et [[Eddadiktning|eddadikt]], men diktets betydning er usikker, da vi ikke kjenner til de fortellinger som det henviser til.]]
[[Norrøn litteratur|Den norrøne litteraturen]] var i begynnelsen overlevert [[Muntlig litteratur|muntlig]], selv om det eksisterte en [[Skriving|skriftkultur]]. [[runer|Runene]] egnet seg ikke til nedskrivning av lange tekster. Skriftkultur var imidlertid ikke ukjent, da den fantes i flere av nabolandene. [[Preben Meulengracht Sørensen]] mener at vikingtidens runemonumenter kan tolkes som en begynnende skriftkultur i seg selv, men årsaken til at skrift i moderne forstand oppsto i Norden først ''etter'' religionsskiftet, var at det ganske enkelt ikke var behov for den tidligere. 

Diktning hadde en viktig posisjon i norrøn kultur, og dyktige [[skald]]er hadde høy status i samfunnet. De var autoriteter i det som ikke bare hadde med språk og kommunikasjon å gjøre, men var bindeleddet til hvordan fortidens bedrifter skulle huskes og framstilles på riktig måte. I hele perioden var det en nær sammenheng mellom diktning og bilder; [[Skaldekvad|skaldediktningen]] utgjorde med sitt kunstferdige og [[Formalisme|formalistiske]] uttrykk, hvor alene form kunne gi en strofe innhold, et språklig sidestykke til tidens slyngede billedstil. Diktningen inneholdt mange konvensjoner, men leverte likevel nyvinninger for den dyktige dikter.<ref>Meulengracht Sørensen (2006), s. 39</ref>

[[Myte]]r ble også gjenfortalt ved diktningens [[poesi]] og skaldekunst, men her ble det brukt en langt mer enkel og tradisjonell diktform, som i dag kalles [[Eddadikting|eddadikt]]. I disse diktene lå vekten på enkelhet og formidling av kollektiv viten. I motsetning til skaldediktene ble de ikke tilskrevet en opprinnelig forfatter, men ble oppfattet som oppstått en gang i fjern fortid. Meulengracht Sørensen mener at de [[Sjanger|sjangrer]] og den [[metrikk]] som karakteriserte eddaformen ble utviklet på 800-tallet, og at de dikt som har blitt overlevert til i dag, sannsynligvis ble til i samme tidsrom. 

Det har imidlertid aldri eksistert én fast form av de enkelte diktene, de ble preget av hver enkelt skald som muntlig formidlet dem, inntil de ble nedskrevet på 1200-tallet etter å ha tapt sin opprinnelige religiøse betydning.<ref>Meulengracht Sørensen (2006), s. 63-67</ref> Den norrøne diktingen forutsatte at tilhøreren allerede var i besittelse av en kunnskap om [[Norrøn mytologi|mytologien]] og historien, ettersom fortellingen hovedsakelig ble formidlet i antydende og fragmentarisk form. Selve fortellingen besto som regel av en enkelt eller flere scener, tatt ut av den mytologiske sammenheng. Flere av diktene hadde en rammefortelling hvor fortelleren henvendte seg direkte til tilhøreren. Overordnet fantes det to typer av eddadikt; kunnskapsdikt og episke dikt.<ref>Meulengracht Sørensen (2006), s. 69</ref>