Redigerer Norges Grunnlov § 2 (avsnitt)

===Jødeparagrafen===
{{utdypende|Jødeparagrafen}}
Siste ledd om jødenes utelukkelse fra riket er populært blitt kalt «[[jødeparagrafen]]». [[Christian Magnus Falsen]], [[Georg Sverdrup]] og [[Nicolai Wergeland]] var sentrale delegater bak ordlyden i dette leddet. 
[[Fil:Wergeland daguerreotype.jpg|thumb|upright|[[Henrik Wergeland]] var en aktiv motstander av jødeparagrafen.{{byline|[[Daguerreotypi]] av [[O.F. Knudsen]]|1840-årene}}]]
Debatten om jøders borgerrett var blitt ført siden 1780-årene. I [[Enevoldsarveregjeringsakten|eneveldstiden]] var praksisen forskjellig i [[Danmark]], der det bodde omkring 2&nbsp;400 jøder i 1814, og i [[Norge]], hvor jøder ikke hadde adgang uten leidebrev. Etter at den danske dikteren Thomas Thaarup foretok en oversettelse av boken ''Moses og Jesus'' (1803) av [[Kongeriket Preussen|prøysseren]] Friedrich Buchholz, toppet debatten seg sommeren 1813, og førte til at danske jøder fikk borgerlig fribrev 29. mars 1814.

Forbudet mot jøder var lovfestet i [[Christian Vs Norske Lov]] fra 1687. Begrunnelsen var politisk og [[Sekularisering|sekulær]], og ikke religiøs, selv om det ble videreført i en Grunnlovsparagraf som omhandlet livssyn. Forbudet rettet seg mot jøder uten leidebrev, som utgjorde handelskaste som ikke fremmet statens interesser. Utover 1820-tallet ble arresterte jøder straffet etter den gamle sivilloven fra 1687. I 1834 ble det første leidebrevet etter 1814 utskrevet. Det ble henvist til at Grunnloven ville videreføre adgang for «portugiserjøder» og jøder med leidebrev, som ble ansett som nyttige for staten.

Christian Magnus Falsen var konstitusjonskomiteens formann på Eidsvoll. Han kombinerte en dyp beundring for [[Moses]] med en [[rasisme|rasistisk]] og [[antisemittisme|antisemittisk]] forakt for jødene som folk. I 1817 forsvarte han jødeparagrafen kompromissløst, mot den konverterte jøden Henrick Glogau.

Forbudet rettet seg derfor ikke bare mot praktiserende [[jødedom|jøder]], men også jøder som hadde konvertert til kristendommen. Jødene anser seg å være «Guds utvalgte folk». De ble ikke ansett som frie individer, men som et folk som ville ødelegge alt som ikke hyllet jødedommen. De var dyktige handelsfolk som benyttet pengemakt for å oppnå verdensherredømme. Samtidig ble de oppfattet som kunnskapsløse og late, og som kulturelt tilbakestående. Moses ble derimot betraktet som en stor skribent, en genial statsmann og epokens største lovgiver. Men dette ble igjen sett på som et resultat av den tøylesløse befolkningen han ble satt til å styre. [[Moseloven]] ble ansett som jødenes grunnlov, og den var uforenelig med Norges frie forfatning. Det var etablert en forestilling om et skille mellom [[hebreere|hebreerne]] i [[Egypt]], [[israelitter|israelittene]] i [[Kanaan]], jødene i [[Palestina]] og jødene som renkespillere under [[inkvisisjonen]] i den spanske middelalderen. Dette gjorde jødene uegnet til å delta i det menneskelige fellesskap og være borgere av andre stater.

Første forsøk på å oppheve leddet, kom i 1842. I denne sammenheng utga [[Henrik Wergeland]] diktsamlingen ''[[Jøden|Jøden, ni blomstrende Tornequiste]]'', og fikk den sendt til hver eneste stortingsrepresentant før det ble stemt over å oppheve paragrafen. Forlaget om opphevelse ble nedstemt med 51 mot 43 stemmer. Wergeland fortsatte å arbeide for saken inntil sin død 12. juli 1845. I 1844 utga han diktsamlingen ''[[Jødinden|Jødinden, elleve blomstrende Torndquiste]]'', som kan betraktes som et supplement til den første. I 1845 ble et forslag om opphevelse nedstemt for andre gang, og i 1848 for tredje gang.

Ved fjerde gangs behandling i Stortinget ble grunnlovsendringen vedtatt den 13. juni 1851, og siste ledd ble opphevet gjennom grunnlovsbestemmelse av 21. juli 1851.

[[Vidkun Quislings andre regjering|Vidkun Quislings andre NS-regjering]] gjeninnførte bestemmelsen den 12. mars 1942,<ref>Grunnlovsbestemmelse 12. mars 1942 om tilføyelse til Grunnlovens § 2 (jøders utelukkelse fra riket), jf. Norsk Lovtidend Avd. 2 1942, s. 136.</ref> og den ble stående til frigjøringen i 1945. Ved rettsoppgjøret etter [[andre verdenskrig]] ble [[Vidkun Quisling]] domfelt for ulovlig endring av Grunnloven.