Redigerer Norge i etterkrigstida (avsnitt)

== Arbeiderpartistaten etableres ==
Ettersom Arbeiderpartiet fikk en så enorm oppslutning, kunne det danne regjeringer som ikke kunne felles av de andre partiene på Stortinget. Det hadde fram til 1961 over halvparten av mandatene på Stortinget. Denne kompromissløse politiske ordningen, har gjort at perioden har blitt kalt ettpartistaten, ved siden av betegnelsen arbeiderpartistaten. Industriveksten sørget for at skatteinntektene økte, og dermed ble Aps visjon om en blandingsøkonomi med gode velferdsløsninger en realitet. Arbeiderpartiet hadde et nært forhold til fagbevegelsen, med en velgerskare tilknytta [[landsorganisasjonen i Norge|Landsorganisasjonen]] (LO), og partiet lytta ofte til dem når politiske vedtak skulle fattes. Arbeiderpartiet har tradisjonelt valgt inn LO-topper i sitt sentralstyre.<ref>{{kilde www |url=http://arbeiderpartiet.no/Om-AP/Aps-historie/Hva-historien-forteller/1945-1965 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-05-10 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20101129055507/http://arbeiderpartiet.no/Om-AP/Aps-historie/Hva-historien-forteller/1945-1965 |arkivdato=2010-11-29 }}</ref> 

Etter [[Stortingsvalget 1961|stortingsvalget i 1961]] endte Arbeiderpartiet med 74 av i alt 150 mandater, og det rene flertallet opphørte. [[Sosialistisk folkeparti]] (SF) hadde havna i vippeposisjon med sine to mandater. Gerhardsen danna likevel sin fjerde regjering med SFs støtte. Stortingets mulighet til å felle en sittende regjering ved at flertallet stemmer for et [[mistillitsforslag]] viste seg i 1963 i sammenheng med [[Kings Bay-saken]]. Det var [[Kings Bay-ulykken]] i en kullgruve på [[Svalbard]] i 1962 som utløste opinionens sterke misnøye med Gerhardsen-regjeringa. Det hadde i 1956 blitt gjort vedtak i Stortinget om gjenopptakelse av driften i gruva etter ulykker i 1948, 1952 og 1953, så lenge sikkerheten blei ivaretatt. Tønseth-rapporten, lagt fram sommeren 1963, viste at det fantes grove brudd på sikkerhetsforskriftene i gruvedriften. Mistillitsforslaget ble lagt fram av den borgerlige opposisjonen og fikk støtte fra SF. Lyng-regjeringen blei utnevnt 24. august 1963, en koalisjonsregjering med de fire partiene [[Høyre]], [[Kristelig folkeparti]], [[Venstre]] og [[Senterpartiet]]. Uenighet rundt den nye regjeringens tiltredelseserklæring førte imidlertid til et mistillitsforslag fire uker senere, også nå med SFs to representanter i vippeposisjon, denne gangen med støtte til Arbeiderpartiet og opprettelsen av en [[Einar Gerhardsens fjerde regjering|ny Gerhardsen-regjering]] 25. september 1963. Denne regjeringa blir sittende fram til [[Stortingsvalget 1965|stortingsvalget]] to år seinere, [[13. september]] [[1965]]. Arbeiderpartiet mista seks mandater ved valget og den borgerlige sida gikk sammen om oppretting av [[Per Bortens regjering]]. Denne regjeringa fikk sitte i seks år, gjenvalgt med ørliten margin i [[Stortingsvalget 1969|1969]], i et valg der Arbeiderpartiet økte til 74 mandater.