Redigerer Naurus historie (avsnitt)

==Kolonitiden==
===Før første verdenskrig===
''Se også: [[Den nauriske stammekrigen]]''
[[Fil:Nauruan-warrior-1880ers.jpg|thumb|left|En naurisk krigers rustning under [[Den nauriske stammekrigen|stammekrigen]]]]
[[Fil:Nauru Annexation Germany 1888.jpg|thumb|Tysk anneksjonsseremoni i Nauru; Kong Auweyida forrest i midten]]
[[Fil:Auweyida-Eigamoiya-nauruansubjects.jpg|thumb|Auweyida og Eigamoiya sammen med innfødte nauruere]]
Den europeiske [[immigrasjon]]en, for det meste fra [[Storbritannia]], begynte for fullt fra [[1830]], og var ikke uten konsekvenser for den nauriske befolkningen: Til da ukjente sykdommer som [[influensa]] ble mange naurueres død. I [[1878]] begynte også [[den nauriske stammekrigen]], som skulle vare i ti år. Denne krigen minsket Naurus befolkning med en tredjedel.

Konflikten ble først stoppet da [[Tyskland]] overtok øya [[16. april]] [[1888]], og den [[2. oktober]] samme år, ble øya annektert til det tyske protektoratet [[Marshalløyene]]. Tyskland overtok øya, stort sett av strategiske grunner, for å styrke sin koloniale besittelse i Stillehavet. Den tyske kommisjonæren brukte høvdingen [[Auweyida]] og hans kone [[Eigamoiya]] som keiserens representanter på øya. Inntil [[1920]] tilhørte Nauru det tidligere [[Tysk Ny-Guinea]].

I [[1900]] ble de enorme [[fosfat]]ressursene på øya oppdaget. Det ble antatt at det befant seg rundt 42&nbsp;[[million]]er [[tonn]] der, en antagelse som trolig var en stor underdrivelse. Fosfat fra Nauru ble kalt «nauruit» fordi det hadde et spesielt utseende, samt at det inneholdt [[fluor]]in. I [[1905]] ble det dannet et tysk-britisk samarbeidsselskap, som fra [[1906]] kontrollerte fosfatutvinninga på øya. På grunn av dette kom fremmedarbeidere fra [[Kina]] og [[Gilbertøyene]] til Nauru.

I [[1907]] seilte de første skipene lastet med fosfat ut fra Nauru. ''The Pacific Phosphate Company'' anla et sykehus, kloakkanlegg, et kondenseringsanlegg for ferskvannsforsyning i tørketider, en sodavannfabrikk, så vel som ismaskiner og kjølekamre. Det ble også laget et kraftverk, så elektriske lys kunne tas i bruk. Innen [[1913]] hadde 46&nbsp;skip seilt fra Nauru, lastet med til sammen 138&nbsp;725&nbsp;tonn fosfat.

Den [[protestantisme|protestantiske]] [[misjon]]sorganisasjonen i [[Boston]] sendte i [[1899]] den tysk-[[USA|amerikanske]] misjonæren [[Philip Delaporte]] til Nauru; han hadde da vært misjonær på Gilbertøyene siden [[1887]]. I [[1908]] ble en protestantisk misjonærstasjon startet på øya, og [[tysk]] ble skolespråket; i [[1902]] hadde [[Den katolske kirke]] startet en misjonærstasjon. Noe senere ble [[polygami]]et erstattet med det kristne ekteskapet.

===Under første verdenskrig===
Under [[første verdenskrig]] ble Nauru, som andre tyske kolonier i Stillehavet, overgitt uten kamp, og ble okkupert av [[Australia|australske]] tropper [[4. august]] [[1914]]. Fra [[17. desember]] [[1920]] administrerte Australia på vegne av Storbritannia og [[Ny-Zealand]] Nauru som et [[mandatområde]], og sikret seg rettighetene til utvinning av fosfatressursene til spottpris. I [[1927]] ble «høvdingerådet» dannet, den første nauriske politiske instans.

I [[1919]] ble [[angam-dagen]] kunngjort. Det ble bestemt at når den 1&nbsp;500. nauruer ble født, skulle denne dagen være en nasjonal helligdag. 1&nbsp;500 sies å være den nedre grense for et samfunns overlevelse. I [[1932]] kom den første angam-babyen.

===Under andre verdenskrig===
I begynnelsen var ikke Nauru innblandet i [[andre verdenskrig]]. I slutten av [[desember]] [[1940]] angrep den tyske hjelpekrysseren «Komet» handelsskip ved øya, beskjøt fosfatanlegget, og fosfatminene ble lammet i en tid. [[8. desember]] [[1941]] kom meldingen om det [[japan]]ske [[angrepet på Pearl Harbor]]. Den følgende uka ble [[telegram]]stasjonen på øya bombardert av et japansk fly. På Nauru kunne man høre at japanerne avanserte raskere mot øya enn forventet, fordi de hadde okkupert de nærliggende [[Gilbertøyene]]. Mange utenlandske innbyggere begynte å føle seg usikre.

Det britiske fosfatselskapet bestemte seg for at det beste ville være å evakuere øya. Det [[Frankrike|franske]] kampskipet «Le Triomphant» seilte fra [[Ny-Hebridene]] til Nauru, og tok 61 europeere, 391 kinesere og 49 medlemmer av den militære garnisonen ombord. De siste 191 europeerne ble igjen på Nauru og håpet på å bli evakuert på samme måte, noe som imidlertid ikke skjedde.

[[26. august]] [[1942]] kom 300 soldater fra det [[japan]]ske riket som var alliert med [[Tyskland]], [[Italia]] o.a. til Nauru, noe som var uventet på dette tidspunktet. De tok umiddelbart de resterende europeerne som fanger. De rundt 1&nbsp;850 innfødte nauruerne ble befalt å skaffe japanerne mat. Et antall forsvarskanoner ble satt opp langs kysten, i tillegg til mange skjul langs kysten og på strategiske punkter i innlandet. Det ble også satt opp et underjordisk sykehus.

Senere begynte rundt 1&nbsp;500 japanske og [[korea]]nske arbeidere å etablere en flyplass, med assistanse fra 300 nauruere og kiribatiere. Flyplassen ble ferdig i [[januar]] [[1943]], og er den dag i dag [[Nauru internasjonale flyplass]].

Samtidig som japanske eksperter prøvde å få i gang fosfatproduksjonen igjen, bombarderte [[USA|amerikanske]] fly Nauru [[25. mars]] 1943, og 15 japanske fly ble ødelagt, samt at rullebanen ble skadet. En konsekvens av dette ble at japanerne henrettet fem britiske fanger. Forsøket på å gjenopprette fosfatproduksjonen mislyktes, og Nauru forble kun et strategisk viktig sted for japanerne. De amerikanske flyraidene forårsaket en avbrytelse av matforsyningene til øya, noe som gjorde at den japanske kommandøren bestemte seg for å sende 1&nbsp;200 nauruere og to misjonærer (blant dem [[Alsace|alsasiske]] [[Alois Kayser]]) til arbeidsleirer på [[Chuuk|Truk]], og andre øyer i Karolinene.

Forholdene på Nauru var dårlige. Den stadige torpederingen av forsyningsskip og uavbrutte luftraid gjorde at menneskene på øya måtte overleve på det de kunne lage sjøl. Mot slutten av krigen var rundt 300 japanere utsultede, og mange grep til [[kannibalisme]] for å overleve. Den japanske overgivelsen av Nauru kom [[13. september]] [[1945]] ombord på det australske krigsskipet HMAS «Dimantina». 3&nbsp;745 japanere og koreanere dro tilbake til sine hjemland, men noen ble stilt for krigsrett, på grunn av henrettelse av europeiske og nauriske fanger. I [[januar]] [[1946]] kom de overlevende nauruerne, kun 737 i tallet, tilbake fra arbeidsleirene på [[Chuuk|Truk]]. Der hadde over en tredel dødd av underernæring og [[bakterie]]sykdommer. Denne store nedgangen i Naurus befolkning gjorde en ny angam-dag mulig i [[1949]].