Redigerer Nattverd (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Agape feast 07.jpg|thumb|Tidlig kristent bilde av et kjærlighetsmåltid, ''[[agape]]''.]]
I aposteltiden fantes to typer [[gudstjeneste]] – det offentlige møtet med skriftlesing, [[preken]], [[bønn]] og sang, og det private møtet med nattverd. I oldkirken ble disse forent til én gudstjeneste med to avdelinger, slik at de udøpte og «de botferdige» (= de som var under [[kirketukt]]) gikk før nattverden. Nattverden ble atskilt fra kjærlighetsmåltidet som etter hvert falt bort, eller ble avløst av [[menighet]]ens fattigpleie. Gradvis ble nattverd (og [[dåp]]) oppfattet som hemmelighetsfulle handlinger i likhet med de hedenske [[mysteriereligion|mysteriene]], hvis hellighet forbød at de ble utført eller omtalt med andre enn «de innvidde» til stede. Jo mer [[mystikk]] som samlet seg rundt nattverd og dåp, desto større ble prestenes anseelse. De fremstod som formidlere mellom [[Gud]] og mennesker, og etter hvert antok nattverden karakter av et [[offer]] – først et takkeoffer, ettersom menigheten selv tok med brød og vin – og senere, da nattverden ikke var noe måltid lenger, som en del av gudstjenesten og et sonoffer, som presten brakte Gud som en [[symbol]]sk gjentagelse av Jesu offer. [[Cyprian]] skrev, at «den prest står i sannhet i Kristi sted, som etterligner hva Kristus har gjort, og han frembærer i menigheten et sant og fullt offer til Gud.» [[Gregor den store]] oppfattet nattverden som en ublodig gjentagelse av offeret, men med samme virkning. Etter hvert ble prestens innvielse av brød og vin gudstjenestens høydepunkt. Nattverden var blitt et [[sakrament]], en hemmelighetsfull gave og et [[pant]] på [[oppstandelse]]n. [[Ireneus av Lyon]] tolket brødet og vinen helt bokstavelig som Kristi kjøtt og blod, mens [[Origenes]] og [[Augustin]] hevdet at det var en åndelig kraftmeddelelse.<ref>Lorenz Bergmann: ''Kirkehistorie'', bind 1 (s. 92), forlaget Haase, København 1973</ref>

På [[Thomas Aquinas]]' tid var det vanlig at altergjestene fikk brød uten vin til. Thomas forsvarte denne endringen av innstiftelsen med en hellig forsiktighet, som fryktet å forspille «Kristi blod». Dessuten var hele Kristus ansett å være til stede i hvert [[element]], slik at altergjestene som bare fikk brød, likevel mottok Kristus helt og fullt.<ref>Lorenz Bergmann: ''Kirkehistorie'', bind 1 (s. 207)</ref>