Redigerer Nansens Fram-ekspedisjon (avsnitt)

== Forberedelser ==
=== Plan ===
[[Fil:Nansen's Planned Drift map.svg|thumb|right|Nordishavet, som viser en teoretisk løype under en drift fra [[Nysibirøyene]] til [[Atlanterhavet]].]]
I februar 1890 talte Nansen i et møte med [[Norsk Geografisk Selskap|Det norske Geografiske Selskab]] i [[Oslo|Christiania]]. Etter å ha rettet oppmerksomheten mot de mange feilslåtte ekspedisjonene som hadde nærmet seg Nordpolen fra vest, betraktet han betydningen av funnene av vrakdeler fra «Jeannette» sammen med andre funn av drivved og deler fra Sibir eller Alaska som hadde blitt identifisert langs Grønlands kyst. «Sammenfatter man alt dette», sa Nansen, «så må man åpenbart komme til den slutning, ''at det går en strøm etsteds mellom Polen og Frans Josef land fra det sibirske østhav mot den grønlandske kyst''». Det virket som at den opplagte tingen å gjøre var «å søke inn i denne strømmen på den siden av Polen hvor den går nordover, og la strømmen hjelpe seg til å nå inn i de strøk som alle de som tidligere arbeidet ''mot'' strømmen, forgjeves søkte å nå.»<ref name="Nansen15-2" />

Nansens plan krevde et lite, sterkt og manøvrerbart skip, drevet av seil og en motor, og i stand til å frakte drivstoff og [[proviant]] for tolv menn i fem år.<ref name="Nansen30" /> Fartøyet skulle følge «Jeannettes» rute til Nysibirøyene, og i den omtrentlige posisjonen for «Jeannettes» havari, med de rette isforholdene «skal vi pløye vår vei inn blant isen så langt vi kan.»<ref name="Nansen30" /> Skipet skulle så drive med isen mot Nordpolen og til slutt komme til havet mellom Grønland og [[Spitsbergen]]. Skulle skipet synke, en mulighet Nansen anså som lite sannsynlig, ville gruppen slå leir på et isflak og la seg drive mot sikkerhet. Nansen merket seg: «Hvis «Jeannette»-ekspedisjonen hadde hatt tilstrekkelig med forsyninger og hadde blitt på isflaket hvor relikviene ble funnet, ville resultatet utvilsomt ha blitt annerledes enn det var blitt.»<ref name="Nansen32" />

Da Nansens plan ble offentlig kjent, var ''[[The New York Times]]'' entusiastiske og anså det som «overveiende sannsynlig at det er en forholdsvis kort og direkte rute over Nordishavet via Nordpolen, og at naturen i seg selv har skapt en metode for kommunikasjon på tvers av det.»<ref name="The New York Times" /> De mest erfarne polfarerne var imidlertid mer avvisende. Den amerikanske oppdagelsesreisende [[Adolphus Greely]] kalte det en «ulogisk plan for selvdestruksjon»;<ref name="Berton489" /> hans assistent, løytnant David Brainerd, kalte det «en av de mest syke og ufornuftige planene noensinne å legge ut på», og spådde at det ville ende med katastrofe.<ref name="The New York Times 2" /> Sir Allen Young, en veteran fra søket etter [[Franklins fortapte ekspedisjon|Sir John Franklins fortapte ekspedisjon]], trodde ikke at et skip kunne bygges for å tåle det høye trykket fra isen: «Hvis det ikke oppstår noen hevelser i isen må den gå gjennom henne, uansett hvilket materiale hun er laget av.»<ref name="Nansen42" /> 

Sir [[Joseph Dalton Hooker|Joseph Hooker]], som hadde seilt sørover med [[James Clark Ross]] i 1839&ndash;43, var av samme oppfatning, og mente risikoen ikke var verdt å ta.<ref name="Berton492" /><ref name="Nansen47" /> Den like erfarne Sir [[Francis Leopold McClintock|Leopold McClintock]] kalte imidlertid Nansens prosjekt den «mest eventyrlige planen noensinne under Royal Geographical Society». Den svenske [[Filantropi|filantropen]] [[Oscar Dickson]], som hadde finansiert [[Adolf Erik Nordenskiöld|Nordenskiölds]] erobring av [[Nordøstpassasjen]] i 1878&ndash;79, var tilstrekkelig imponert til å tilby seg å dekke Nansens kostnader. Med norsk [[nasjonalisme]] på vei oppover provoserte imidlertid tilbudet fra [[Unionen mellom Sverige og Norge|unionpartneren Sverige]] frem fiendtlighet i norsk presse, og Nansen bestemte seg for å avslå Dicksons forslag og utelukkende satse på norsk bistand.<ref name="Huntford180" />

=== Finansiering ===
Nansens opprinnelige kostnadsoverslag var på {{formatnum:300000}}&nbsp;[[Norsk krone|kroner]] (2009-verdi ca 16,8 millioner kroner).<ref name="Norges Bank" /> Etter å ha holdt en lidenskapelig tale foran [[Stortinget]],{{Ref label|Note1|A|A}} ble Nansen tildelt et tilskudd på {{formatnum:200000}}&nbsp;kroner; balansen ble reist fra private bidrag som inkluderte {{formatnum:20000}}&nbsp;kroner fra [[Oscar II|Kong Oscar II av Norge og Sverige]]. Samme sum fikk han av forretningsmannen [[Anton Christian Houen]].<ref>[http://avtrykk.no/nansens-velgjorer-fra-arendal Nansens velgjører fra Arendal], ''Avtrykk.no'', 07.09.2017</ref> [[Royal Geographical Society]] i London gav 300&nbsp;[[Pund Sterling|pund]] (2009-verdi ca {{formatnum:24000}}&nbsp;pund).<ref name="MW" /><ref name="Fleming240" /> Dessverre var Nansens opprinnelige overslag for lavt &ndash; skipet alene kostet mer enn den totale summen han hadde til rådighet. En fornyet appell til Stortinget førte til ytterligere {{formatnum:80000}}&nbsp;kroner, og en nasjonal appell økte den totale summen til {{formatnum:445000}}&nbsp;kroner. Ifølge hans egne opplysninger gjorde han opp de resterende manglene med egne resurser.<ref name="Nansen54" /> Hans biograf [[Roland Huntford]] skriver imidlertid at det endelige underskuddet på {{formatnum:12000}}&nbsp;kroner ble klarert med to velstående tilhengere, [[Axel Heiberg]] og den landsforviste engelskmannen Charles Dick.<ref name="Huntford214" />

=== Skip ===
{{Utdypende|«Fram»}}
[[Fil:Fram Drawings.jpg|thumb|Plan- og snitt-tegninger for «Fram», som avtalt mellom Nansen og skipsbygger Colin Archer.]]
Til å tegne og bygge skipet valgte Nansen [[Colin Archer]], Norges ledende skipsbygger og skipsingeniør. Archer var velkjent for et bestemt skrog-design som kombinerte sjødyktighet med en grunn [[Dypgang|dybdegang]], og hadde vært en pioner innen utviklingen av [[spissgatter|spissgattede]] fartøy hvor det konvensjonelle [[akterspeil]]et var erstattet av en spiss akterstavn, noe som økte manøvrerbarheten.<ref name="Huntford183" /> Nansen forteller at Archer lagde «planer etter planer for det prosjekterte skipet; den ene modellen etter den andre ble forberedt og forkastet».<ref name="Nansen59" /> Til slutt ble det enighet om et design, og 9. juni 1891 signerte de to mennene kontrakten.<ref name="Huntford183" />
[[Fil:ColinArcher.jpg|thumb|upright|left|Colin Archer, designer og bygger av «Fram».]]
Nansen ønsket skipet ferdig i løpet av ett år; han var ivrig etter å komme avgårde før noen andre kunne bruke hans planer og komme ham i forkjøpet.<ref name="Huntford186" /> Skipets viktigste ytre trekk var den runde formen på skroget, utformet slik at isen ikke kunne få tak i skipet. Baugen, akterenden og kjølen ble rundet av og sidene glattet slik at skipet, i Nansens ord, ville «gli som en ål ut av isens omfavnelser».<ref name="Nansen62" /> For å gi skipet eksepsjonell styrke ble skroget omsluttet av [[Sør-Amerika|søramerikansk]] [[Chlorocardium|greenheart]], det hardeste tilgjengelige tømmeret. De tre lagene med tre som dannet skroget utgjorde en kombinert tykkelse på mellom 24 og 28&nbsp;[[Tomme (mål)|tommer]] (60&ndash;70&nbsp;[[cm]]), som økte til rundt 48&nbsp;tommer (1,25&nbsp;meter) i baugen som var ytterligere beskyttet av en fremstående jernstamme. Tillagt styrke ble tilført av tverrbjelker og avstivinger gjennom hele skrogets lengde.<ref name="Nansen62" />

Skipet ble rigget som en tre-mastet [[skonnert]] med et samlet seilareal på ca 560&nbsp;m², og hjelpemotoren på 220&nbsp;[[Hestekraft|hestekrefter]] var i stand til gi skipet en hastighet på 7&nbsp;[[Knop (mål)|knop]] (13,1&nbsp;km/t).<ref name="Nansen69" /> Fart og seilekvaliteter ble imidlertid sekundært til kravet om å gi en trygg og varm høyborg under driftperioden som kunne vare i flere år, så det ble lagt ekstra vekt på isolering av bokvarterene.<ref name="Fleming240" /> Skipets størrelse ble rundt 400&nbsp;[[registertonn]], noe som var betraktelig større enn det Nansen først hadde sett for seg.{{Ref label|Note1|B|B}} Med en lengde på 128&nbsp;fot (39&nbsp;m) og en bredde på 36&nbsp;fot (11&nbsp;m), hadde skipet et forhold på litt over tre til én, noe som gav henne et uvanlig stubbete utseende.{{Ref label|Note1|C|C}}<ref name="Huntford192" /> Denne merkelige formen ble forklart av Archer: «Et skip som utelukkende er bygget med det hensyn å passe for [Nansens] formål må avvike vesentlig fra andre kjente fartøy.»<ref name="Nansen60" /> Den 6. oktober 1892 ble skipet sjøsatt av Nansens kone [[Eva Nansen|Eva]], etter en kort seremoni ved Archers verft i [[Larvik]].

=== Mannskap ===
[[Fil:Otto Sverdrup - F. Nansen.jpg|thumb|Otto Sverdrup under ekspedisjonen.{{Byline|Fridtjof Nansen}}]]
[[File:No-nb bldsa 3c145.jpg|thumb|250px|Ekspedisjonsmedlemmene om bord i [[«Fram»]] etter hjemkomsten 1896: <br />
Foran fra venstre: 1. [[Theodor Claudius Jacobsen|Theodor Jacobsen]] (1855-1933), førstestyrmann 2. [[Bernhard Nordahl]] (1862-1922), elektriker 3. [[Frederik Hjalmar Johansen|Hjalmar Johansen]] (1867-1913), offiser, fyrbøter og meteorologiassistent 4. [[Otto  Sverdrup]] (1854-1930), kaptein 5. [[Anton Amundsen (1857-1909)|Anton Amundsen]] (1857-1909), førstemaskinist 6. [[Henrik Greve Blessing]] (1866-1916), lege og botaniker) 7. [[Lars Pettersen]] (1860-1898), svensk smed og annenmaskinist <br />
Bak fra venstre: 1. [[Ivar Otto Irgens Mogstad|Ivar Mogstad]] (1856–1928), altmuligmann 2. [[Sigurd Scott Hansen]] (1868-1937), offiser, navigatør og vitenskapelig assistent 3. [[Adolf Juell]] (1860-1909), stuert og kokk 4. Fridtjof Nansen (1861-1930), leder  5. [[Peder Hendriksen]] (1859-1932), harpunér og seljeger 6. [[Bernt Bentsen]] (1860-1898), sjømann{{Byline|Nansens bildearkiv i [[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
For Grønlandsekspedisjonen i 1888&ndash;89 hadde Nansen gått bort fra tradisjonen med et stort mannskap, skip og backup, og valgte heller en liten veltrent gruppe.<ref name="Fleming237" /> Ved å bruke de samme prinsippene for Fram-ekspedisjonen, valgte Nansen en gruppe på kun tolv personer av de flere tusen søknadene som strømmet inn fra hele verden. En av søkerne var 20&nbsp;år gamle [[Roald Amundsen]], fremtidig erobrer av [[Sydpolen]], hvis mor hindret ham i å dra. Den engelske oppdageren [[Frederick George Jackson|Frederick Jackson]] søkte også om deltakelse, men Nansen ville bare ha med seg nordmenn på ferden og Jackson organiserte derfor sin egen ekspedisjon til Frans Josefs land.<ref name="Fleming241" />

[[Otto Sverdrup]], en erfaren seiler som hadde deltatt under kryssingen av Grønland, ble valgt til kaptein på skipet og til å fungere som ekspedisjonens nestleder. [[Theodor Jacobsen|Theodor C. Jacobsen]], som hadde erfaring fra Arktis som skipper på en [[slupp]], mønstret på som skipets [[førstestyrmann]], og den unge løytnanten [[Sigurd Scott Hansen]] tok ansvar for de [[meteorologi]]ske og [[magnetisme|magnetiske]] observasjonene. Skipets lege, og ekspedisjonens [[Botanikk|botaniker]], var [[Henrik Greve Blessing|Henrik Blessing]] som ble uteksaminert i [[medisin]] rett før ekspedisjonens avreisedato. [[Sekondløytnant]] og [[hundekjøring]]sekspert [[Hjalmar Johansen]] var så bestemt på å bli med på ekspedisjonen at han mønstret på som [[fyrbøter]], den eneste stillingen som da var tilgjengelig. Likedan tok Adolf Juell, med 20 års erfaring til sjøs som styrmann og kaptein, stillingen som kokk på ekspedisjonen.<ref name="Nansen78" /> [[Ivar Otto Irgens Mogstad|Ivar Mogstad]] var overvokter ved Gaustad sinnssykeasyl, men hans tekniske ferdigheter som mekaniker og altmuligmann imponerte Nansen.<ref name="Huntford218" /> 

Den eldste mannen i gruppa, i en alder av 40, var maskinsjefen Anton Amundsen (ikke i slekt med Roald Amundsen). Annenmaskinisten Lars Pettersen holdt sin [[Sverige|svenske]] nasjonalitet hemmelig for Nansen, og selv om det tidlig ble oppdaget blant mannskapet, fikk han forsatt bli med på ekspedisjonen som den eneste ikke-norske i gruppen.<ref name="Huntford221" /> De resterende medlemmene av mannskapet var Peter Hendriksen, Bernhard Nordahl og Bernt Bentsen, hvor sistnevnte sluttet seg til ekspedisjonen i [[Tromsø]] på svært kort varsel.