Redigerer Nahmanides (avsnitt)

== Liv ==
Nahmanides ble født i Girona (derav hans navn «Girondi») i 1194, og han døde i [[Israels land]] en gang rundt 1270.<ref>Bar Ilan CD-ROM</ref> Han var barnebarn av Isaak ben Reuben av Barcelona og fetter av [[Yonah Gerondi]] (Rabbeinu Yonah). Hans bror var [[Benveniste de Porta]], fogd av [[Barcelona]]. Blant hans lærere i [[Talmud]] var Judah ben Yakkar og Meïr ben Nathan av [[Trinquetaille]], og det er sagt at han også ble instruert i [[Kabbala]] (jødisk mystikk) av hans landsmann [[Azriel av Gerona]],<ref>Kohler, Kaufmann & Broydé, Isaac: [http://www.jewishencyclopedia.com/view.jsp?artid=2224&letter=A «Azriel (Ezra) Ben Menahem (Ben Solomon)»]. ''Jewish Encyclopedia''.</ref> som igjen var en disippel av [[Isaak den blinde]].

Nahmanides studerte [[medisin]] som han siden praktiserte som sitt levebrød. Han studerte også [[filosofi]]. Allerede mens han var i ungdommen begynte han å få et omdømme som en jødisk lærd. Han lærte selv fra den kjente kabbalisten Zacharia Coppell Gold, også kalt for «den lille» på grunn av sin spinkle skikkelse. Da Nahmanides var blitt 16 år begynte han på sine skrifter om [[Halakhá|jødisk lov]]. I hans ''Milhamot Hashem'' (''Herrens kriger'') forsvarte han Alfasis kjennelser mot kritikken av [[Zerachiah ha-Levi av Girona]]. Disse skriftene viste en konservativ tendens som også utmerket seg i hans senere verker, en uforbeholden respekt for tidligere autoriteter.

I henhold til Nahmanides var visdommen til rabbiene av [[Misjná]] og [[Talmud]], foruten også Geonim (rabbinere fra tidlig middelalder) ubestridelig. Deres ord skulle ikke bli tvilt eller kritisert. «Vi bøyer oss,» skrev han, «for dem, og selv når årsaken i deres ord er ikke helt innlysende for oss, underkaster vi oss for dem».<ref>''Aseifat Zekkenim'', kommentarer om Ketubot</ref> Nahmanides' uforbeholdne troskap til ordene til de tidligere autoritetene kan ha sin årsak i fromhet, eller til innflytelsen fra den nordfranske jødiske tankeskole. Det er også antatt å ha vært en reaksjon på den raske aksept av gresk-arabisk filosofi blant jødene i Spania og franske [[Provence]]. Det skjedde kort tid etter utgivelsen av Maimonides' bok ''Dalālat al-ha’irīn'' eller ''De rådvilles rådgiver''. Maimonides' bok kan opphav til en tendens til å lese [[Bibelen]]s fortellinger som [[allegori]]er, og nedvurdere [[mirakel|miraklenes]] rolle. Nahmanides gikk mot denne tendensen til den motsatte ytterlighet. Han tillot ikke en gang ytringene til de mest endeframme disiplene av Geonim til å bli motsagt.