Redigerer NSB Biltrafikk (avsnitt)

===Foranledningen for statsdrevne bilruter===
På starten av 1920-tallet begynte staten å se etter alternativer til å bygge ut små sidebaner som ofte var dyre å bygge, hadde svakt trafikkgrunnlag og ga lite inntekt tilbake, og i [[Stortingets vei- og jernbanekomité|Stortingets jernbanekomité]]s innstilling av 10. desember 1921, «om revisjon av prinsippene for jernbanebygging», kom man fram til at i hvert enkelt tilfelle også skulle se på muligheten for å heller satse på bilruter.<ref name="st-prp-117-1922" /> Fra 1908 og fram til da hadde [[Norsk rutebilhistorie|bilruter]] blitt startet mange plasser i landet, både i privat, kommunal, interkommunal og fylkeskommunal regi. Men staten ønsket å skaffe seg erfaring med dette på egen hånd, og man omtalte det derfor som «forsøk med statsdrevne automobilruter».

Allerede fra 1. februar 1920 hadde Statsbanene skaffet seg erfaring med bildrift da det ble opprettet en avdeling for utkjøring av gods i [[Oslo]]. Men dette var ikke snakk om rutetrafikk. Tidligere hadde utkjøringen vært gjort av andre, men ordningen hadde ikke fungert og man hadde tatt seg av oppgavene selv. I tillegg til utkjøring av gods ble bilene også brukt til blant annet henting av gods hos kundene, kjøring av gods og reisegods mellom [[Oslo Ø]] og [[Oslo V]], interne transporter for jernbaneverkstedene og kjøreoppdrag for andre statlige virksomheter i Oslo.<ref name="st-prp-1-1927" /> I driftsåret 1928-29 hadde avdelingen totalt 29 bensindrevne biler, ni [[Elektrisk bil|elektrisk drevne biler]] og én motorsykkel.<ref name="st-med-14-1930" />

Den 12. februar 1923 ble det nedsatt et utvalg bestående av fire medlemmer; to fra Statsbanene og to fra [[Vegdirektoratet]], som skulle utrede på hvilken måte og på hvilke strekninger man kunne sette igang statlig prøvedrift. Noen av forutsetningene var blant annet at bilrutene, i likhet med jernbanen, skulle kunne ta både passasjerer og gods, og at de også skulle overta postbefordringen på de aktuelle strekningene. I tillegg var det ønsket å bruke etter datidens standard store biler, og at man helst ønsket å kjøre helårsruter. Siden ordningen var tenkt som en erstatning for jernbane, ble både utbedring av veiene og styrket veivedlikehold der det var nødvendig tenkt å være en del av bilrutenes budsjett. På den tiden var ikke alle veier av en sånn standard at det var forsvarlig å kjøre biler på dem uten betydelige utbedringer. Der det fra før av fantes privat rutebildrift, ville disse rutebileierne bli innløst og materiellet i størst mulig grad brukes videre i forsøksdriften.

Utvalget utredet mulighetene for forsøksdrift på følgende seks ruter:
*[[Fåberg]] ([[Lillehammer]]) – [[Østre Gausdal|Østre]] og [[Vestre Gausdal]], 89,5&nbsp;km (''Gausdalsruten'')
*[[Skollenborg]] ([[Kongsberg]]) – [[Hvittingfoss]] – [[Larvik]], 92&nbsp;km (''Lågendalsruten'')
*[[Haugesund]] – [[Skudeneshavn]], 40&nbsp;km (''Karmøyruten'')
*[[Vadheim]] – [[Førde]] – [[Sandane]] (''Sogn–Nordfjordruten'')
*[[Hell]] – [[Selbu]] – [[Tydal]], 90&nbsp;km (''Selburuten'')
*[[Åmot (Modum)|Åmot]] – [[Sigdal]] – [[Eggedal]], 62&nbsp;km (''Sigdalsruten'')
I tillegg hadde man sett for seg strekningen [[Byglandsfjord]] – [[Ose]] – [[Bykle]] (''Setesdalsruten''), men det ble ikke gjort noen befaring på denne strekningen. På strekningen mellom Ose og Bykle hadde [[Setesdal Bilruter]] startet rutebiltrafikk i januar 1920. Også strekningen [[Voss]] – [[Gudvangen]] er nevnt i forbindelse med utredningen.

Av de seks utredede strekningene ble alle vegmessig ansett å kunne startes relativt umiddelbart, og med utbedringer av veiene fullført i løpet av de første driftsårene, med unntak av mellom Vadheim og Sandane, der man ikke ville anbefale rutebildrift med store biler før veiene var blitt betydelig utbedret. Der var det uansett rutebiltrafikk fra tidligere, og i desember 1920 var et interkommunalt selskap, [[Firda Billag]], blitt stiftet for å ta seg av trafikken på denne strekningen og tilstøtende lokalruter.

Mens utvalgets representanter fra Statsbanene ønsket forsøksrutene organisert under NSB, ønsket Vegdirektoratets representanter at de skulle organiseres under [[Statens vegvesen]]. Man kom til slutt fram til at rutene skulle organiseres under NSB, siden de i utgangspunktet var tenkt som et supplement til og erstatning for jernbanedrift på de aktuelle strekninger.<ref name="st-prp-103-1923" />