Redigerer Munkeliv kloster (avsnitt)

== Historikk ==
Munkeliv ble grunnlagt som benedikterkloster, og fikk sentral plassering midt i Bergen, der man også fant Norges største geistlige miljø.<Ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 62), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref> Her var det før [[svartedauden]] i 1349 ikke mindre enn fem klostre og over 20 kirker og kapeller. Pesten førte til omfattende nedgang av klostrenes inntekter. Munkeliv kloster opplevde et bortfall av inntekter på rundt 80 %. Dette kan leses av ''Munkelivs brevbok'' som kom i stand da klosteret i 1427 overgikk til birgittinerne. Den gir godt innsyn i forvaltningen av klosterets eiendommer og nedgangen i jordleie etter svartedauden.<Ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 62)</ref>

I Munkeliv kloster var det tidlig i 1420-årene bare åtte benediktinermunker tilbake. Overgangen til birgittinerordenen kan ha vært et forsøk på å få et mer levedyktig konvent i klosteret.<ref>Jo Rune Ugulen: «Klosteret på Selja i seinmellomalderen.» ''En prisverdig historiker: Festskrift til Gunnar I. Pettersen'', s. 55-63</ref> Som dobbeltkonvent kunne man [[rekrutt]]ere både menn og kvinner, og birgittinerordenen var dessuten mer populær enn benediktinerordenen, til stede i denne verden og opptatt av moral, lidelse og rettferdighet i dette liv, i kontrast til benediktinerne som stod for et lukket klosterliv, stengt for verden rundt. Men heller ikke birgittinerne klarte å få Munkeliv på fote.<Ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 122)</ref>

Munkeliv hadde vært landets rikeste kloster, med jordegods fra [[Lista]] til [[Nordfjord]] og fra [[Valdres]] til Vesterhavsøyene.<Ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130 -1319'' (s. 168), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref> I 1320 hadde det 35 nonner. I tillegg må det ha vært [[novise]]r, leksøstre og tjenerskap tilknyttet klosteret.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 199), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref>

I [[1455]] svidde [[hanseatene]] av klosteret da de jaktet på [[høvedsmann]]en på [[Bergenhus|kongsgården i Bergen]] Olav Nilson, som hadde søkt tilflukt i klosteret.<ref>https://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/14354728</ref><ref>https://www.grind.no/sites/default/files/kvh-bergen-strandsiden.pdf</ref>

[[Nonneseter kloster (Bergen)|Nonneseter kloster]] ble oppløst av kong [[Kristian I]] (regjeringstid 1450–81), og eiendommene overført til Munkeliv.<ref>Ommundsen, Åslaug: «Nonneseter i Bergen – eit benediktinarkloster.» ''Historisk tidsskrift'' 89.04</ref>

Birgittinerne i Munkeliv hadde 85 medlemmer i 1462. Nonnene i birgittinerordenen flyttet så til [[Hovedøya]] i [[Oslofjorden]], mens de tolv cisterciensermunkene fra Hovedøya flyttet til Bergen.<ref>Ommundsen, Åslaug: «Nonneseter i Bergen – eit benediktinarkloster.» ''Historisk tidsskrift'' 89.04, 2010, side 566.</ref> Klosteret ble gjenoppbygget av cistercienserne.<ref>«Munkeliv» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 5. april 2021 fra [https://snl.no/Munkeliv]</ref>

Birgittinerne kom tilbake til Munkeliv i [[1478]]. Der ble de til [[1531]], da klosterfunksjonen ble nedlagt.<ref>«Munkeliv» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 5. april 2021 fra [https://snl.no/Munkeliv]</ref> En kort stund på 1500-tallet, etter at [[Kristkirkene på Holmen i Bergen|Kristkirken på Holmen]] var revet, tjente klosterkirken likevel som [[domkirke]] i Bergen.<ref>Knut Olav Aslaksen og Øystein J. Jansen: «En byhistorie i kleber», ''Fragmenter av historie'' (s. 47), ISBN 978-82-7887-051-8</ref>

Munkelivklosterets bygninger tjente i den siste katolske tid som bispegård, til de ble ødelagt i brann.<ref>[https://www.bokselskap.no/boker/absalonsdagbok/kommentarer Biskop Absalon, 1555]</ref> 

Abedissen Anne Olavsdatter i Munkeliv skrev et brev til [[Olav Engelbrektsson]] rundt 1530, der hun redegjør for klosterets fortvilte situasjon: «''Kjære ærverdige far og herre. Deres nåde skal vite at jeg og hele mitt kloster er ført ut i stor sorg og fortvilelse fordi vi har tapt [[Kvalvåg]] og [[Laksevåg]] og de beste jordene vi hadde og som her lå nærmest. Og i tillegg har de stor uvilje både mot kloster og kirker, og derfor får vi ingen hjelp fra noen, men alle sliter oss ut og volder oss sorg og sier at vi skal ut av klosteret, og ikke bør få med oss noe. Dessuten lar de sine kuer og hester [[beite]] ned både åker og eng for oss, og alt de kan gjøre for å volde oss sorg. Og her er [[dyrtid]], og derfor har vi nå [[pantsette|pantsatt]] klenodier til klosteret, og likevel har vi nå 600 [[gylden]] i gjeld...Vår far bispen som burde gi oss gode råd, han er hele tiden borte...Kjære herre, nest Gud i himmelen står nå vårt høyeste håp til Deres nåde.''»<Ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 123)</ref> 

I [[1536]] brente [[Tord Roed]] ned klosteret. Også murene ble brutt ned.<ref>«Munkeliv» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 5. april 2021 fra [https://snl.no/Munkeliv]</ref> Ved [[kongebrev]] av 17. mars 1562 fikk Erik Rosenkrantz tillatelse til å ta ut stein fra murrestene til sin privatbolig, [[Murhvelvingen]].<ref>Knut Olav Aslaksen og Øystein J. Jansen: «En byhistorie i kleber», ''Fragmenter av historie'' (s. 47)</ref>