Redigerer Modernisme (avsnitt)

==Forspill og fremvekst==
{{refforbedreavsnitt}}
Første halvdel av [[1800-tallet]] i [[Europa]] rommet mange kriger og revolusjoner, en manifestering av ideene som tilhører [[romantikken]]: vekt på individets subjektive opplevelse, det overnaturlige, Naturens opphøydhet som motiv for kunsten, revolusjonære og radikale uttrykksformer og individuell frihet. Rundt midten av århundret hadde det utviklet seg en syntese av disse ideene og mer praktiske rettede tanker om stabile styresett, delvis med bakgrunn i de mislykkede «romantiske» og demokratiske [[revolusjonene i 1848]]. Dette synes godt i [[Otto von Bismarck]]s ''[[Realpolitik]]'' og «praktiske» filosofier som [[positivisme]]. Perioden kalles ved ulike navn – i [[Storbritannia]] kalles den «[[viktoriansk tid]]» – og sprang ut av en tanke om at virkeligheten er herre over subjektive oppfatninger.

Avgjørende for denne tanken var et felles grunnlag av normer og institusjonelle rammer, så som [[kristendommen]]s religiøse normer, vitenskapelige normer fra den [[klassisk fysikk|klassiske fysikken]] og at en oppfatning av at det å betrakte virkeligheten fra et objektivt ståsted ikke bare var mulig, men også høyst ønskelig. Dette omtales som [[realisme (ontologi)|realisme]]. Innen [[filosofi]]en ble fornuften satt i høysetet av retninger som [[rasjonalisme]], [[materialisme]] og [[positivisme]].

Det fantes tankeretninger som gikk mot denne strømmen. Noen av dem var direkte etterkommere av romantiske tankeretninger. [[Agrarianisme|Agrarianistiske]] og vekkelsesorienterte bevegelser i kunst og diktning, særlig [[Det prerafaelittiske broderskap]] og filosofen [[John Ruskin]]. Spesielt rasjonalismen møtte motstand. Særlig gjaldt det [[hegelianisme|Hegel]]s dialektiske svilisasjons- og historiesyn, som ble besvart av [[Friedrich Nietzsche]] og [[Søren Kierkegaard]], to viktige [[eksistensialisme|eksistensialister]]. Til sammen utfordret disse ulike tankeretningene tanken om trygghet med grunnlag i [[sivilisasjon]], [[historie]] eller [[fornuft]].

Fra [[1870-tallet]] sto [[utviklingsoptimisme]]n, det vil si oppfatningen av at historien og sivilisasjonen er naturlig fremadskridende og alltid av det gode. Forfattere som [[Wagner]] og [[Henrik Ibsen|Ibsen]] møtte motbør blant sine egne for sin kritikk av samfunnene de levde i, og advarte mot at en stadig akselererende fremgang ville føre til at det individet ville stå løsrevet fra samfunnets normer og isolert fra sine medmennesker. Man diskuterte om ikke verdiene til kunstnerne var mer enn bare forskjellige fra samfunnets; Samfunnet ble satt som antitesen til fremgang og utvikling, slik at det i sin nåværende form ikke ville kunne bevege seg fremover. Filosofer trakk den tidligere optimismen i tvil. Arbeidene til [[Schopenhauer]] ble kategorisert som pessimistiske med sitt syn på viljen, syn som blant andre [[Nietzsche]] senere trakk inn i sine tanker.

To av de mest innflytelsesrike tenkerne fra perioden var [[biologi|biologen]] [[Charles Darwin]] og den politisk-økonomisk orienterte [[Karl Marx]]. Darwins lære om evolusjon gjennom [[naturlig utvalg]] undergravde folkets religiøse overbevisninger og de intellektuelles tanker om menneskets som noe enestående. Tanken om at mennesket ble drevet av de samme impulsene som dyr skulle vise seg å være vanskelig å forene med tanken om menneskets edle ånd og sjel. Karl Marx mente på et vis at det samme gjaldt samfunnsstrukturen: problemer i økonomien var ikke midlertidige eller forårsaket av noen spesiell ugjerning eller forhold i tiden, men heller forårsaket av fundamentale forhold i det [[kapitalisme|kapitalistiske system]]. Darwins og Marx' tanker skulle begge skape bevegelser som var avgjørende for modernismens fremvekst.

Samtidig og selvstendig vokste to nye ideer innen kunsten og litteraturen som skulle øve stor innflytelse frem i [[Frankrike]]. Den første var [[impresjonismen]], en retning i malerkunsten som først og fremst fokuserte på arbeider gjort utendørs, ikke i studioer. Impresjonistiske malerier viste at mennesker ikke ser objekter, men [[lys]]. Impresjonismen fikk en voksende tilhengerskare til tross for indre stridigheter, og fikk stadig større innflytelse. Til å begynne med ble impresjonistne avvist av den viktigste utstillingen i sin samtid, den statsstøttede [[Parissalongen]]; impresjonistene organiserte sine egne utstillinger på [[1870-tallet|1870-]] og [[1880-tallet]] parallelt med Parisersalongen. Den såkalte [[de refusertes salong|refusertes salong]] i [[1863]] ble godkjent av [[Napoleon III av Frankrike|keiser Napoleon III]] for å vise alt som var avvist av parisersalongen var en viktig begivenhet. Særlig [[Édouard Manet|Manet]] fikk stor oppmerksomhet, og innledet bevegelsens kommersielle suksess.

Den andre retningen var [[symbolisme]]n. Grunntanken er at [[språk]] har et symbolsk uttrykk i seg selv og også en patriotisk kraft, og at [[poesi]] og [[skjønnlitteratur]] skal hengi seg til de forbindelser ordenes lyd og kvalitet alene gir. Dikteren [[Stéphane Mallarmé]] skulle få særlig stor betydning for senere retninger

Samtidig var samfunnskrefter, politiske krefter og økonomiske bevegelser som skulle bli grunnlaget for argumentasjon for radikalt annerledes kunst og tenkning i sving. Den fremste av disse var [[industrialiseringen]] som bygget på [[dampmaskinen]]. Denne skapte bygninger som kombinerte kunst og håndverk i nye materialer, som for eksempel [[støpejern]] til jernbanebroer og stasjonsbygg i støpejern og glass, og ikke minst [[Eiffeltårnet]]. Industrialiseringen endret det urbane miljøet drastisk.

Nøden som oppsto i det industrialiserte bylivet og nye vitenskapelige metoder skapte forandringer som rystet den europeiske sivilisasjonen som inntil det hadde betraktet sin egen utvikling som ubrutt og positiv siden [[renessansen]]. [[Telegraf]]en gjorde kommunikasjon over store distanser mulig og gjorde at selv tidsoppfatningen ble endret.

I mange moderne fagfelt omtales feltets form fra før [[1900-tallet]] som «klassisk», for eksempel innen [[fysikk]], [[økonomi]] og kunstarter som [[ballett]] og [[arkitektur]]. Dette kan gi et bilde av hvor omfattende de ovennevnte endringene var.