Redigerer Mike Oldfield (avsnitt)

== Karriere ==
=== Sammenfatning ===
Oldfield begynte å spille gitar i en alder av ti år og forlot skolen i tenårene for å ta fatt på en musikkarriere. Fra 1967 til 1970 spilte han og søsteren [[Sally Oldfield]] i folkmusikk-[[duo]]en [[The Sallyangie]]. Han hadde bandet Barefeet som var kortlivet og 17 år gammel begynte han som bassist og sologitarist i med Kevin Ayers and The Whole World. Han innledet karrieren da [[Progressiv rock|den progressive rocken]] var på høyden på sent 1960-tall og tidlig 1970-tall med grupper som [[Pink Floyd]] og [[Genesis]]. Oldfield var solo-artist og laget symfonisk rock praktisk talt alene i studio.<ref name="historien16">{{ Kilde bok |forfatter=Tor Marcussen og Morten Jørgensen| utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock. 16 : Ytre effekter og indre nødvendighet | isbn = 8252518176 | utgivelsessted = Stabekk | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348009 | side = }}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010121406056|tittel=Kunnskapsforlagets rock-leksikon|forlag=Kunnskapsforl.|isbn=8257304166|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1992}}</ref> I 1971 startet Oldfield arbeidet med ''[[Tubular Bells]]'', som ble den aller første utgivelse på det nye plateselskapet [[Virgin Records]], etablert av [[Richard Branson]]. Albumet solgte over 2,7 millioner eksemplarer i Storbritannia, og åpningspartiet ble brukt i skrekkfilmen ''[[Exorcisten|The Exorcist]]''. Oldfield fulgte opp med albumet ''[[Hergest Ridge]]'' i 1974, ''[[Ommadawn]]'' i 1975 og ''[[Incantations]]'' i 1978. Albumene besto av hver sin lange komposisjon, kun delt i to deler på grunn av [[LP]]-formatet. Komposisjonene er hovedsakelig [[instrumental]]stykker.

På slutten av 1970-tallet mistet han oppslutning blant de yngste etterhvert som punk og dansbar disco dominerte. Det er utpreget stemningsmusikk som inviterer til tålmodig lytting. Oldfield uttalte selv at musikken han laget var et eksperiment for eliten.<ref name="historien16" /> På slutten av 1970-tallet begynte Oldfield å turnere og gi ut mer kommersiell og sangbasert musikk, med albumene ''[[Platinum album|Platinum]]'' (1979), ''[[QE2 album|QE2]]'' (1980) og ''[[Five Miles Out]]'' (1982). Fra og med ''Five Miles Out var'' [[Maggie Reilly]] hans faste vokalist.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016041448085|tittel=Store rock- og popleksikon|forfatter=Bergan, Jon Vidar|forlag=Kunnskapsforl.|isbn=8257318922|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=2007}}</ref> Hans største suksess fra denne perioden var ''[[Crises album|Crises]]'' (1983), som inneholder singelen ''«[[Moonlight Shadow]]»'' med [[Maggie Reilly]] som vokalist. Singelen lå høyt oppe på hitlistene i mange land. Oldfield har også gitt ut to oppfølgere til ''[[Tubular Bells]]''; ''[[Tubular Bells II]]'' og ''[[Tubular Bells III]].''

Oldfield er kjent som en gitarist med særegent musikalsk uttrykk og musikken er lett gjenkjennelig.<ref name="historien16" /> Han er kjent for sine lange musikkstykker, at han spiller de fleste eller samtlige instrumentene på flere album og at han liker å eksperimentere med forskjellige [[musikksjangre]].

=== 1968–1972: Tidlig karriere ===
Etter han sluttet på skolen startet han og søsteren [[Sally Oldfield|Sally]] folkemusikkduoen The Sallyangie. Navnet var sammensatt av søsterens navn og Mike Oldfields favorittmelodi av [[Bert Jansch]], «Angie». De turnerte i England og [[Paris]], og ga ut albumet ''Children of the Sun'' i 1969 på [[Transatlantic Records]]. Året etter plateutgivelsen fikk Oldfield et nervøst sammenbrudd. Han gikk på audition som bassist for bandet Family i 1969 etter at Ric Grechs hadde forlatt gruppen, men de gjenværende bandmedlemmene delte ikke Roger Chapmans entusiasme for Oldfields opptreden. Gjennom store deler av 1969 ble Mike Oldfield forsørget av sin far mens han spilte i bandet Barefoot som han dannet sammen med broren [[Terry Oldfield|Terry]]. Bandet spilte elektronisk rock, men ble oppløst tidlig i 1970.

I februar 1970 var Oldfield på audition som bassist i [[The Whole World]], et nytt backingband som den tidligere [[Soft Machine]]-vokalisten [[Kevin Ayers]] holdt på å danne.<ref name="historien16" /> Oldfield fikk jobben til tross for at bass var et relativt nytt instrument for ham og innimellom var han hovedgitarist. Han så senere på denne tiden som en verdifull trening i å spille bass. Oldfield spilte på Ayers' album ''Shooting at the Moon'' i 1970 og ''Whatevershebringswesing'' i 1971. Han spilte mandolin på [[Edgar Broughton Band]]s selvtitulerte album i 1971. Alle tre albumene ble spilt inn i [[Abbey Road Studios]] der Oldfield gjorde seg kjent med en rekke instrumenter som [[slagverkinstrument|orkester-slagverk]], [[piano]], [[mellotron]] og [[cembalo]], og han begynte å skrive musikk basert på sine egne musikalske ideer. Samtidig begynte han som reservegitarist i en sceneproduksjon av musikalen ''[[Hair]]'' på [[Shaftesbury Theatre (London)|Shaftesbury Theatre]]. Der traff han [[Alex Harvey (musiker)|Alex Harvey.]] Etter ti forestillinger ble Oldfield lei av jobben og fikk sparken etter at han bestemte seg for å spille sangen «[[Hair|Let the Sunshine In]]» i 7/8-takt.

=== 1971–1991: Virgin-årene===
====''Tubular Bells''====
Ideen til ''Tubular Bells'' fikk han i tenårene. På midten av 1971 hadde Oldfield sammen med [[David Bedford]] spilt inn en [[demo (musikk)|demo]] med seksjoner av et instrumentmentalt prosjekt med arbeidstittelen ''Opus One''. Han fikk ingen plateselskaper til å la ham spille inn denne musikken.<ref name="historien16" />  I september 1971 var Oldfield midlertidig bassist for [[Arthur Louis Band]], og medvirket i innspillinger i [[The Manor Studio]] nær [[Kidlington]] [[Oxfordshire]]. Studioet var eid av forretningsmannen [[Richard Branson]] (som eide en kjede lavprisplatebutikker) og ledet av innspillingsleder [[Tom Newman]] og [[Simon Heyworth]]. Branson hadde allerede flere forretningsforetak og var i ferd med å starte [[plateselskap]]et [[Virgin Records]] sammen med [[Simon Draper]]. Newman og Heyworth hørte noen av Oldfields demoer og tok dem med til Branson og Draper, som til slutt ga Oldfield en uke med studiotid på The Manor. Oldfield brukte tiden til å fullføre det som ble ''Part One'' av verket ''[[Tubular Bells]]''. Han spilte inn ''Part Two'' fra februar til april 1973. Richard Branson gikk med på å gi ut ''[[Tubular Bells]]'' som det første albumet på [[Virgin Group|Virgin]]-etiketten,<ref>{{Kilde avis|tittel=How we made: Richard Branson and Mike Oldfield on Tubular Bells|url=https://www.theguardian.com/music/2013/may/20/how-we-made-tubular-bells|avis=The Guardian|dato=2013-05-20|besøksdato=2020-08-14|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Dave|etternavn=Simpson|side=|sitat=After setting up the first Virgin record shop in London, we scraped together some money and bought a rundown country house and converted its squash court into a recording studio called the Manor. One day, an engineer from the Manor rang me and said he'd heard this incredible instrumental demo tape by a teenager called Mike Oldfield.}}</ref> og dette sikret Oldfield en kontrakt på seks album, med [[opsjon]] på ytterligere fire album om han ønsket det.

''Tubular Bells'' ble utgitt 25. mai 1973. Oldfield spilte mer enn tjue forskjellige instrumenter i flersporsopptak, og beveget seg mellom ulike musikalske sjangre. ''Tubular Bells'' er instrumental og Oldfield brukte ikke [[synthesizer]] men elektronisk behandling av andre instrumenter. Albumet hadde en stor konsertpremiere i Queen Elizabeth Hall og gikk deretter til topps på LP-listen i Storbritannia. Den ble værende på LP-listen i 15 måneder. Innen 1976 hadde albumet solgt over 5 millioner kopier.<ref name="historien16" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock. 20: Elektronikk og video | isbn = 8252518214 | utgivelsessted = [Stabekk] | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348003 | side = }}</ref> Det har blitt solgt {{formatnum:2630000}} eksemplarer av dette albumet i Storbritannia, og det er nummer 34 på listen over de mest solgte albumene i landet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.bbc.co.uk/programmes/b03cw8g0|tittel=BBC Four - Tubular Bells: The Mike Oldfield Story|besøksdato=2023-09-21|språk=en-GB|verk=BBC}}</ref>

En singel med et utdrag på 3:18 av tema fra ''Tubular Bells'' som A-siden og en tradisjonell engelsk melodi "Froggy Went a-Courting" som B-side ble utgitt, den ble en topp 10 hit-singel i USA etter at den ble brukt i filmen ''[[Exorcisten|The Exorcist]]'' i 1973.<ref name="historien16" /> Det anses i dag å være en forløper for [[New age-musikk|New Age]]-musikkbevegelsen.

Innen 1975 hadde ''Tubular Bells'' solgt fem millioner eksemplarer og ble grunnlaget for [[Richard Branson|Bransons]] forretningsimperium, i 2021 hadde albumet solgt over atten millioner eksemplarer.<ref name=":0" /><ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock | isbn = 8252518184 | utgivelsessted = Stabekk | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348004 | side = }}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://virgin.com/branson-family/richard-branson-blog/the-album-that-changed-my-life|tittel=The album that changed my life {{!}} Virgin|besøksdato=2023-09-21|språk=en|verk=Virgin.com}}</ref>

==== ''Hergest Ridge'', ''Ommadawn'' og ''Incantations'' ====
I 1974 spilte Oldfield gitar på det albumet ''Rock Bottom'' av [[Robert Wyatt]]. Samme år var oppfølgeren til ''Tubular Bells'', ''[[Hergest Ridge]]'' klart. ''Hergest Ridge'' har enkelte partier med vokal og Oldfield brukte [[obo]], [[mandolin]], orgel, [[flygel]], bjelle og fløyte. Noen kritikere sammenlignet Oldfields impresjonistiske musikk med [[Maurice Ravel]] og [[Terry Riley]]. Oldfield uttalte at man trengte en svært god platespiller for å lytte til ''Hergest Ridge''.<ref name="historien16" /> Albumet inntok førsteplass i Storbritannia på slutten av året og lå det i tre uker før ''Tubular Bells'' overtok førsteplassen. Selv om ''Hergest Ridge'' ble utgitt over et år etter, nådde ''Tubular Bells'' 1.-plassen senere enn oppfølgeren. ''Tubular Bells'' tilbrakte 11 uker på 2.-plass, hvorav 10 uker på rad, før denne ene uken på toppen. I likhet med ''Tubular Bells'' er ''Hergest Ridge'' en todelt instrumental [[LP]] som er inspirert av Oldfields feriested i [[Herefordshire]].<ref name="historien16" />

I 1975 spilte han inn det banebrytende musikkstykket ''[[Ommadawn]]'',<ref name="historien16" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.sputnikmusic.com/review/5522/Mike-Oldfield-Ommadawn/|tittel=Mike Oldfield - Ommadawn (album review 2) {{!}} Sputnikmusic|besøksdato=2023-09-21|verk=www.sputnikmusic.com}}</ref> som ble utgitt etter moren Maureens død. Dette er et todelt instrumentalt stykke, som vel best kan beskrives som en lek med verdensmusikk.

I 1975 spilte Oldfield inn en versjon av julestykket «In Dulci Jubilo» som klatret til fjerdeplass i Storbritannia.<ref name="historien16" />

I 1975 mottok Oldfield en Grammy-pris for beste instrumentkomposisjon for «Tubular Bells - Theme from The Exorcist».

I 1976 ble Oldfield og søsteren med vennen og bandmedlem [[Pekka Pohjola]] for å spille på albumet ''[[The Mathematician's Air Display]]'' som ble utgitt i 1977. Albumet ble spilt inn og redigert på Oldfields [[Througham Slad Manor]] i [[Gloucestershire]] av Oldfield og [[Paul Lindsay]].

Oldfields versjon av «[[Portsmouth (instrumental)|Portsmouth]]» fra 1976 ble hans høyest plasserte singel på [[UK Singles Chart]] med en 3.-plass.<ref name="historien16" />

Oldfield spilte inn dobbeltalbumet ''[[Incantations]]'' mellom desember 1977 og september 1978. Medvirkende vokalister på albumet var [[Sally Oldfield]], [[Maddy Prior]] og [[Queen's College Girls Choir]]. Da albumet ble utgitt 1. desember 1978, nådde det fjortendeplass i Storbritannia og ble tildelt [[salgstrofeer i musikkbransjen|platinaplate]] for {{formatnum:300000}} solgte eksemplarer.

I juni 1978, under innspillingen av ''[[Incantations]]'', gjennomførte Oldfield og hans søsken et tre-dagers Exegesis-seminar, et kontroversielt program for selvhevdelse basert på Werner Erhards EST-opplæringsprogram. Opplevelsen hadde en betydelig effekt på Oldfields personlighet, som husket at han gjennomgikk en «gjenfødelsesopplevelse» ved å gjenoppleve tidligere frykt. «Det var som å åpne noen store katedraldører og vende mot monsteret, og jeg så at monsteret var meg selv som et nyfødt barn, fordi jeg hadde startet livet i panikk». Etter seminaret var den tidligere sjenerte Oldfield blitt positiv til å gi intervjuer. Han hadde overvunnet frykten for å fly, han tok flysertifikat og kjøpte sitt eget småfly.

I 1979 fulgte Oldfield opp ''[[Incantations]]'' med sin første europaturné som strakk seg over 21 dager mellom mars og mai 1979. Med seg hadde han kor og orkester med 46 personer. Turneen ble dokumentert med [[konsertalbum]]et og konsertfilmen, ''[[Exposed Video|Exposed]]''.<ref name="historien16" /> Albumet ble opprinnelig markedsført med et begrenset opplag på {{formatnum:100000}} eksemplarer, men albumet solgte nok til at Virgin  etter kort tid kunne .

Oldfields musikk ble brukt til partituret av ''[[The Space Movie]]'' (1980), en [[Virgin Films]]-produksjon som feiret tiårsjubileet for [[Apollo 11]] og den første [[månelandingen]]. I 1979 spilte han inn en versjon av [[vignett]]en til [[BBC|BBC TV]]-programmet ''[[Blue Peter]]'', som ble brukt av showet i 10 år.

Han bidro også på søsteren, Sally, sine album ''Water Bearer'' (1978) og ''Easy'' (1979).

==== ''Platinum'', ''QE2'', ''Five Miles Out'' og ''Crises'' ====
Oldfields femte album, ''[[Platinum (Mike Oldfield-album)|Platinum]]'', ble gitt ut i november 1979 og markerte starten på hans overgang fra lange komposisjoner til mer radiovennlig popmusikk. Oldfield opptrådte over hele Europa mellom april og desember 1980 med ''[[In Concert 1980-turnéen]]''. En modifisert versjon av ''Platinum'' ble utgitt i [[USA]] og [[Canada]] med tittelen ''Airborn''.

I 1979 satte han opp eget studio i [[Denham]] i [[Buckinghamshire]]. Han ville på den tiden arbeide sammen med en mindre gruppe musikere og lage kortere, mer kommersielle låter i fastere form.<ref name="historien16" />{{rp|103}}

I 1980 ga Oldfield ut ''[[QE2 album|QE2]]'', oppkalt etter [[MS «Queen Elizabeth 2»|MS Queen Elizabeth 2]]. På albumet medvirker en rekke gjestemusikere, inkludert [[Phil Collins]] på trommer. David Hentschel (som hadde arbeidet sammen med Collins i Genesis) medvirket i produksjonen og på tangentinstrument. [[Maggie Reilly]] medvirket på vokal.<ref name="historien1989">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock |forfatter=Tor Marcussen og Morgen Jørgensen| isbn = 8252518176 | utgivelsessted = Stabekk | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348009 | side = }}</ref> ''QE2'' ble kjølig mottatt i musikkpressen. Tyskland var Oldfields største marked og han solgte der 300.000 av ''QE2'', ''Five Miles Out'' og ''Crises''.<ref name="historien16" />{{rp|103}} Dette ble fulgt av ''[[European Adventure Tour 1981]]'', hvor Oldfield takket ja til en invitasjon til å opptre på en gratiskonsert for å feire bryllupet til prins [[Charles, prins av Wales|Charles]] og [[Diana, prinsessen av Wales|Lady Diana]] i Guildhall. Han skrev en ny låt, «[[Royal Wedding Anthem]]», for anledningen.

Hans neste album, ''[[Five Miles Out]]'' fulgte i mars 1982, med det 24-minutter lange sporet «Taurus II» som fylte hele side 1. [[Maggie Reilly]] var vokalist på «Family Man» og [[Anita Hegerland]], sammen med den walisiske korgutten Aled Jones, sang på «Pictures in the Dark». Begge singlene kom høyt opp på hitlistene. Anita Hegerland var også med på ''[[Five Miles Out|Five Miles Out World Tour 1982]]'' fra april til desember samme år. [[20. september]] [[1982]] var de i [[Drammenshallen]].

Med ''[[Crises (album)|Crises]]'' fortsatte Oldfield med én lang komposisjon og noen kortere sanger. Den første singelen fra albumet, «[[Moonlight Shadow]]», med Maggie Reilly som vokalist, ble nr. 4 på listene i Storbritannia<ref name="historien16" /> og nr. 1 i ni andre land. Den påfølgende ''[[Crises (album)|Crises Tour]]'' i 1983 ble avsluttet med en konsert på [[Wembley Arena]] som markerte tiårsdagen for utgivelsen av ''[[Tubular Bells]]''.

I 1983 var han på turne i Europa (Tyskland, Frankrike og Spania) og holdt der konserter for opp mot 40.000 tilhørere. I 1981 holdt han konsert i Barcelona for 250.000 tilhørere.<ref name="historien16" />

Sally Oldfield ga ut ytterligere to album ''Celebration'' (1980) og ''Playing in the Flame'' (1981) hvor Mike Oldfield.

==== ''Discovery'', ''Islands'', ''Earth Moving'', ''Amarok'' og ''Heaven's Open'' ====
Oldfield flyttet til [[Villars-sur-Ollon]] i [[Sveits]] av skattemessige årsaker. Her ble ''[[Discovery (Mike Oldfield-album)|Discovery]]'' (og også ''[[The Killing Fields (album)|The Killing Fields)]]'' komponert. På ''Discovery'' finnes blant annet låten «[[To France]]», hvor Maggie Reilly er vokalist. Oldfield ble interessert i film og video, og skrev partituret til [[Roland Joffé]]s kritikerroste film ''[[Dødsmarkene]]'' (''The Killing Fields'') og produserte betydelige videoopptak for albumet ''Islands''. ''[[The Killing Fields (album)|The Killing Fields]]'' er et filmmusikkalbum med samme tittel som den britiske filmen. Filmen bygger på to journalisters øyenvitneskildringer av [[Røde Khmer|Røde Khmer-regimet]] i [[Kambodsja]]. Dette er det eneste hele filmusikkalbumet til Oldfield. Musikken var arrangert av [[David Bedford]].

Med ''[[Islands (album)|Islands]]'' fortsatte Oldfield det hadde gjort på de siste par albumene, med ét instrumentelt stykke på den ene siden og rock/pop-låter på side to. Av disse var tittelkuttet «Islands», sunget av [[Bonnie Tyler]]. «Magic Touch» ble sunget av [[Max Bacon]] på den amerikanske versjonen av albumet, mens Glasgow-vokalisten Jim Price (Southside Jimmy) sang på versjonen som ble gitt ut i resten av verden. I USA kom «Magic Touch» på topp 10 på hitlisten [[Billboard Hot 200]] i 1988.

''[[Earth Moving]]'' ble utgitt i juli 1989 og har syv vokalister, Max Bacon, [[Adrian Belew]], [[Nikki Bentley|Nikki «B» Bentley]], [[Carol Kenyon]], [[Chris Thompson (musiker)|Chris Thompson]], Maggie Reilly og Anita Hegerland over albumets ni spor. Det er Oldfields første album som kun besto av rock- og poplåter, hvorav flere ble gitt ut som singler: ''«Innocent»'' og ''«Holy»'' i Europa, og ''«Hostage»'' i USA.

På sitt neste instrumentalalbum insisterte [[Virgin Records|Virgin]] på at Oldfield skulle bruke tittelen ''Tubular Bells 2''. Oldfield nektet, og ga i stedet albumet tittelen ''[[Amarok (album)|Amarok]]''. Musikken på albumet er et timeslangt verk med raskt skiftende temaer, uforutsigbare lydinnslag og en skjult morse-kode med fornærmelsen «Fuck off RB», angivelig rettet mot [[Richard Branson]]. Oldfield gjorde alt som var i hans makt for å gjøre det umulig å lage utdrag av musikken som kunne redigers til singel-utgivelse og promoterte knapt albumet. I februar 1991 ga Oldfield ut ''[[Heaven's Open]]'', som ble hans siste album for Virgin. På dette albumet sang han for første gang selv alle hovedvokal-sporene. Han brukte også fornavnet sitt, Michael, istedenfor Mike som han bruker på alle de andre albumene.

=== 1992–2004: Warner-årene ===
==== ''Tubular Bells II'', ''The Songs of Distant Earth'', ''Voyager'' og ''Tubular Bells III'' ====
I begynnelsen av 1992 hadde Oldfield fått [[Clive Banks]] som ny manager, og Banks fikk flere plateselskaper til å høre demoen til ''[[Tubular Bells II]]''. Oldfield inngikk kontrakt med [[Rob Dickins]] fra [[Warner Music Group|WEA Warner]], og spilte inn albumet med [[Trevor Horn]] som produsent. Albumet ble utgitt i august 1992 og gikk inn på en førsteplass på den britiske albumlisten. 4. september 1992 fremførte Oldfield hele albumet under en konsert ved [[Edinburgh Castle]], og konsertopptaket ble gitt ut på video med tittelen ''[[Tubular Bells II|Tubular Bells II Live]]''. Oldfield fulgte opp albumet med turneen [[Tubular Bells II|''Tubular Bells II''-20-årsjubileumsturné]] i 1992 og 1993; dette var hans første konsertturné siden 1984. Albumet har solgt over tre millioner eksemplarer over hele verden.

I 1992 spilte han på [[Luciano Pavarotti]] konserten "Pavarotti International Charity Gala Concert" i hans hjemby [[Modena]]. Han fremførte «Sentinel» (fra ''Tubular Bells II'') sammen med Aldo Sisilli & Orchestra da Camera Arcangelo Coreli, konserten ble utgitt i 1993 på albumet ''Pavarotti & Friends''.

Det ble også gitt ut et album innen musikksjangeren [[elektronisk musikk]] med melodier av Mike Oldfield. Albumet ''The Bell / Sentinel'' er ikke et Oldfield album men en samling av remikser av sangene «The Bell» og «Sentinel». Disse remiksene ble produsert av forskjellige artister, inkludert [[Tommy Musto]], [[Satoshi Tomii]] og [[The Orb2]].

Oldfield fortsatte å omfavne nye musikalske stiler og på ''[[The Songs of Distant Earth]]'', basert på [[Arthur C. Clarke]]s roman med samme navn, utforsker Oldfield en mykere new-age-stil. På dette albumet spiller han også [[Chapman Stick]]. I 1994 fikk han en [[asteroide]], 5656 Oldfield, oppkalt etter seg.<ref>{{Kilde www|url=https://www.minorplanetcenter.net/db_search/show_object?object_id=5656|tittel=IAU Minor Planet Center|besøksdato=2022-08-13|verk=www.minorplanetcenter.net}}</ref>

I 1995 fortsatte Oldfield med nok en ny musikalsk stile, da han spilte inn albumet ''[[Voyager (album)|Voyager]]'' med et [[keltisk]] tema. I 1992 møtte Oldfield [[Luar na Lubre]], et [[gælisk]]-keltisk folkemusikkband fra [[La Coruña]] i [[Spania]] med vokalisten [[Rosa Cedrón]]. Bandets popularitet vokste etter at Oldfield spilte inn en [[coverversjon]] av deres sang «O son do ar» («Lyden av luften») på ''Voyager''. I 1998 komponerte Oldfield sitt tredje ''[[Tubular Bells III|Tubular Bells]]'' album. Også denne musikken ble urfremført på en konsert, denne gangen i [[Horse Guards Parade]] i [[London]]. Dette albumet var inspirert av temaer fra ''[[Tubular Bells]]'', men skilte seg ut i at det manglet en klar todelt struktur.

==== ''Guitars'', ''The Millennium Bell'', ''Tr3s Lunas'' og ''Tubular Bells 2003'' ====
I løpet av 1999 ga Oldfield ut to album. ''[[Guitars (album)|Guitars]]'' brukte gitarer som kilde for alle lydene på albumet, inkludert slagverkslyder. ''[[The Millennium Bell]]'' besto av pastisjer av en rekke musikkstiler som representerte forskjellige historiske perioder gjennom det siste årtusenet. Verket ble fremført i [[Berlin]] for byens [[Millennium|tusenårsfeiring]] i 1999–2000.

Han begynte også å interessere seg for [[Videospill|dataspill]]. Et MusicVR-prosjekt kombinerte musikken hans med et [[Kunstig virkelighet|virtual reality]]-basert dataspill. Hans første prosjekt var ''[[Tr3s Lunas]]'' som ble lansert i 2002. Dette er et virtuelt spill der spilleren kan samhandle med en verden full av ny musikk. Dette prosjektet ble utgitt som en dobbel-CD, én med musikken og det andre med spillet. Noe av musikken fra ''Tr3s Lunas''-spillet havnet etter hvert på Oldfields ''[[Light + Shade]]''-album.

I 2002–2003 spilte Oldfield inn ''[[Tubular Bells 2003]]'', en komplett nyinnspilling av debutalbumet ''Tubular Bells'', 30 år etter originalen. Han hadde ønsket i mange år å gjøre en nyinnspilling med moderne utstyr, men kontrakten hans med Virgin hindret ham i å gjøre det. På nyinnspillingen er [[John Cleese]] seremonimester, ettersom [[Vivian Stanshall|Viv Stanshall]] som snakket på den første var død. ''Tubular Bells 2003'' ble utgitt i mai 2003. 12. april 2004 lanserte Oldfield sitt neste [[Kunstig virkelighet|virtual reality]]-prosjekt, ''Maestro'', som inneholder musikk fra ''Tubular Bells 2003'' og noen nye chillout-melodier. Spillene er siden blitt tilgjengelig gratis på nettsiden Tubular.net.

=== 2005–2012: Mercury-årene ===
==== ''Light + Shade'' og ''Music of the Sphere''s ====
I 2005 signerte Oldfield en avtale med [[Mercury Records|Mercury Records UK]]. Oldfield ga ut sitt første album på Mercury, ''[[Light + Shade]]'', i september 2005. Det er et dobbeltalbum med musikk med kontraststemning: avslappet (Light) og upbeat og moody (Shade). I 2006 og 2007 var Oldfield hovedattraksjonen i [[BBC Promenade Concerts|Night of the Proms]]-turneen med symfoniorkestret [[Il Novecento]] og dirigent [[Robert Groslot]]. Under denne turneen spilte de 18 konserter over hele Europa. [[Miriam Stockley]] var vokalist under fremføringen av «Moonlight Shadow» på disse konsertene. I 2007 ga Oldfield ut selvbiografien ''Changeling''.

Nederlandske Piano Ensemble (Elizabeth Bergmann, Jeroen Van Veen, Marcel Bergmann og Sandra Van Veen) ga i 2007 ut ''Tubular Bells Part 1'' med et arrangert for to [[piano]]er og to [[synthesizer]]e, og et arrangement for fire pianoer.

I mars 2008 ga Oldfield ut sitt første [[klassisk musikk|klassiske]] album, ''[[Music of the Spheres]]''. Arrangementene på denne platen var det delvis [[Karl Jenkins]] som stod for. I den første uken etter lanseringen, toppet albumet [[UK Classical]]-listen og fikk en niendeplass på [[UK Albums Chart]]-listen. Singelen ''«Spheres»'', med demoversjoner av stykker fra albumet, ble utgitt digitalt. Albumet ble nominert til en [[BRIT Awards|Brit Award]] i kategorien klassisk musikk, og til NS&I beste album i 2009.

I 2008, da Oldfields opprinnelige 35-årige avtale med Virgin Records ble avsluttet, ble rettighetene til ''Tubular Bells'' og hans andre Virgin-utgivelser returnert til ham og deretter solgt til Mercury Records. Mercury kunngjorde at hans Virgin-album vil bli gitt ut på nytt med bonusinnhold i 2009. I 2009 ga [[Mercury Records|Mercury]] ut samlealbumet ''[[The Mike Oldfield Collection 1974–1983]]'', som gikk til nr. 11 på listen i Storbritannia. I 2008 bidro Oldfield med et nytt spor, «Song for Survival» til veldedighets-albumet ''Songs for Survival'' til støtte for [[Survival International]]. Oldfields datter Molly spilte en stor rolle i prosjektet.

I 2010 fortalte tekstforfatteren [[Don Black]] at han hadde samarbeidet med Oldfield. I 2012 var Oldfields navn på coveret til ''Journey in Space'', broren [[Terry Oldfield|Terrys]] album. Han medvirket også på sangen «Islanders» som var en del av den tyske produsenten Torsten Stenzels York-prosjekt. I 2013 ga Oldfield og York ut remix-albumet ''[[Tubular Beats]]''. Oldfield opptrådte på åpningsseremonien for [[sommer-OL 2012]] i [[London]]. Hans spilte blant annet utdrag fra ''[[Tubular Bells]]'', «Far Over the Clouds» og «In Dulci Jubilo» mens det ble vist en presentasjon av [[National Health Service]]. Dette sporet finnes på det offisielle albumet ''[[Isles of Wonder]]''. Senere i 2012 ga han ut samleplaten ''[[Two Sides &ndash; The Very Best of Mike Oldfield]]'' som kom på sjetteplass på den britiske hitlisten.

=== 2013–nåværende: Tilbake til Virgin ===

==== ''Tubular Beats, Man on the Rocks,'' ''Return to Ommadawn'' og ''Tubular Bells'' 50 år ====
1. februar 2013 ga Oldfield ut albumet ''Tubular Beats s''om er et samarbeid med den tyske musikkprodusenten og komponisten innen [[elektronisk dansemusikk]] [[Torsten Stenzel]] (også kjent som York). De samarbeidet med utgangspunkt i lydbåndene. På det siste sporet, «Never Too Far», var også [[Tarja Turunen]] med. I 2013 inviterte Oldfield Richard Branson til åpninge sn av [[St. Andrews International School of the Bahamas]], der to av Oldfields barn var elever. Anledningen var debuten av [[Tubular Bells for Schools]]. I oktober 2013 sendte [[BBC]] ''Tubular Bells: The Mike Oldfield Story'', en dokumentar om Oldfields liv og karriere. Oldfields neste album fikk tittelen ''[[Man on the Rocks]]'' og ble utgitt 3. mars 2014 av Virgin EMI. Albumets vokalist er [[Luke Spiller]] og det ble produsert av [[Stephen Lipson]]. Albumet markerte returen til plateselskapet Virgin på grunn av fusjonen av Mercury Records UK og Virgin Records etter at [[Universal Music Group]] kjøpte opp [[EMI]]. Sporet «Nuclear» ble brukt til E3-traileren til ''[[Metal Gear Solid V: The Phantom Pain]]''.

I 2015 fortalte Oldfield til Steve Wright på hans BBC-radioprogram at et oppfølgeralbum til ''Tubular Bells'' var i tidlig utvikling og at han hadde som mål å spille det inn på analogt utstyr. Senere i 2015 avslørte Oldfield at han hadde startet på en oppfølger til ''Ommadawn''.

''The Space Movie (Original Motion Picture Soundtrack)'' ble utgitt i 2015, den inneholder blant annet tidligere uutgitte orkesterinnspillinger av Tubular Bells og Hergest Ridge, en lengre versjon av albumet ble utgitt i 2019, både søsteren [[Sally Oldfield]] og broren [[Terry Oldfield]] medvirker.

Albumet ''[[Return to Ommadawn]]'' ble utgitt i januar 2017. Det havnet på fjerdeplass på den britiske hitlisten. Oldfield kom med nye hint om at han arbeidet med et fjerde ''Tubular Bells''-album da han la ut bilder på nettet der han viste at han hadde nytt utstyr, blant annet en ny Telecaster-gitar.

I 2022 medvirket han på 3 spor på broren Terry Oldfield sitt album ''Journey Into Space.'' Terry Oldfield har medvirket på tre av Mike Oldfield sine album, ''Hergest Ridge'', ''Ommadawn'' og ''Incantations''.

En 50-årsjubileumsutgave av Tubular Bells, ''Tubular Bells (50th Anniversary)'', ble utgitt 26. mai 2023. Den inneholder en ny master av det originale albumet sammen med et ekstra tidligere uutgitt 8-minutters spor «Introduction to Tubular Bells 4» som er en demo fra 2017. Sporet var begynnelsen på et nytt Tubular Bells album som han valgte å ikke jobbe videre med. Senere samme år ga han også ut singelen «Tubular Bells» Mike Oldfield & Piano in a Living Room. I 2023 ga han også ut en singel sammen med Outlanders (Tarja Turunen og Torsten Stenzel) med en ny versjon av «Never Too Far». Han ga ut ennå en singel «Tubular Bells (2023 Edit)» med [[Royal Philharmonic Orchestra]] og [[Simon Dobson]], i tillegg medvirker Manor Choir, [[Lindsay Cooper]] på bass, [[Mundy Ellis]] og Sally Oldfield bakgrunns sang og [[Steve Broughton]] på trommer.<ref>{{Kilde www|url=http://theconversation.com/50-years-since-mike-oldfield-began-writing-tubular-bells-the-pioneering-album-that-changed-the-sound-of-music-162254|tittel=50 years since Mike Oldfield began writing Tubular Bells: the pioneering album that changed the sound of music|besøksdato=2023-09-21|dato=2021-08-04|fornavn=Andy|etternavn=Bennett|språk=en|verk=The Conversation}}</ref>

Som en del av [[Record Store Day]] 2023 (årlig arrangement for å feire kulturen til de uavhengig platebutikkene) ga [[Universal Music Group|Universal Music]] ut ''Opus One''. Albumet inneholder de første demoene som Oldfield spilte inn i 1971.