Redigerer Middelalderen (avsnitt)

== Tidlig middelalder ==
På 400-tallet begynte [[Romerriket]]s politiske sammenføyning å gå i oppløsning, skattebasen for de vestre provinsene minket kraftig og arméene som trengtes for forsvaret av grensene ble i stadig større utstrekning rekrutert fra allierte germanske stammer fra traktene som i dag er det moderne Tyskland, Østerrike og Ungarn. Senatet i Roma ble etterhvert i høy grad avhengig av germanernes høvdinger og generaler for å lede den samlede romerske armé. I egenskap av leiesoldater, i prinsippet uten eget land, hadde disse liten lojalitet til det proprietære senatet som forsøkte å styre det romerske riket. 

Den 4. september 476 ble den siste romerske keiseren, [[Romulus Augustus]], avsatt av den [[Herulere|heruliske]] krigsherren [[Odovakar]]. Odovakar sendte keisersymbolet (''insignia imperialia'') til Østromerrikets keisere. Til gjengjeld ønsket Odovakar å bli utnevnt til ''dux'', øverste militære leder, over de vestre provinsene. Dette ble delvis godkjent av Østromerrikets keisere og Odovakar ble hersker over Den italienske halvøya og deler av [[Gallia]], det moderne Frankrike. Størstedelen av det romerske senatet (adelen) forlot Rom omgående. At 476 er det året romerriket falt anses å være en forenkling blant historikere ettersom det er godt dokumentert at livet gikk videre og den romerske kulturen styrte som vanlig i de fleste provinsene selv om keiseren og senatet var avsatt. De romerske provinsene, med skatteinntekter og legioner, ble helt enkelt overtatt av enten regionale generaler, adel eller erobrende barbarhøvdinger.

[[Østromerriket]], ofte kalt Det bysantinske riket eller Bysants, gjorde i begynnelsen av 500-tallet forsøk på å gjenerobre provinsene i det tidligere Vestromerriket. Innledningsvis var denne kampanjen fremgangsrik og Den italienske halvøya, [[Sicilia]] samt [[Nord-Afrika]] ble tatt tilbake. I 541 brøt så [[den justinianske pesten]] ut, og herjet i Bysants til år 700. Pesten tok livet av ca 50 % av befolkningen i Bysants og keiserdømmet mistet med pestens utbrudd all kraft til å gjenerobre de vestre provinsene. 

=== Folkevandringer ===
{{Utdypende|Folkevandringstiden}}
[[Fil:Folkevandringene.jpg|miniatyr|Et kart over noen av de større folkeforflytningene i [[folkevandringstiden]].]]
Fra 300-tallet til slutten av 500-tallet flyttet en rekke ulike nomadiske eller halvnomadiske grupper inn i vestre Europa fra nord og øst og hadde stor innvirkning på politiske og kulturelle strukturer. Under flere store migrasjonsbølger som begynte med [[Østgotere|østgoternes]] vandringer i 340 ble mye av det gamle romerske systemet slått istykker og en ny fusjon av germansk kultur og romersk tradisjon i kombinasjon med en kristen tro dannet begynnelsen til den kulturen som senere skulle konsolideres som Europa.

I forbindelse med det vestromerske rikets fall fra ca 200- til 500-tallet skjedde en rekke større migrasjoner av først og fremst germanske stammer fra Øst- og Sentral-Europa. De underliggende årsakene til forflytningene er uklare, men den umiddelbare årsaken var press fra sentralasiatiske nomadefolk som var i bevegelse vestover. Først kom [[Hunere|hunerne]] under sin konge [[Attila]], deretter [[Avarer|avarene]] (567–811) og sist [[Madjarere|madjarerne]] (862; 895–907) som grunnla [[Kongeriket Ungarn]]. Det romerske grenseforsvarets sammenbrudd i og med innbyrdes strider mellom romerske feltherrer gjorde det mulig for de ulike gruppene å flytte inn på romersk territorium uten større motstand. Det romerske riket hadde i de første århundrene e.Kr. også begynt å leie inn stadig flere germanske krigere i sine arméer. Mange av disse kom fra stammesamfunn som befant seg i relativt nyerobrede områder eller i grensetraktene mellom det romerske riket og områdene i Sentral- og Øst-Europa som ikke lå under imperiets kontroll. Blant de større germanske gruppene var goterne som herjet over store deler av kontinentet og senere dannet løse statsdannelser på Den iberiske halvøy og sør i Sentral-Europa. Frankerne, et folk fra Lavlandene, tok over det meste av nordre Gallia. [[Vandaler|Vandalene]] dannet riker i Nord-Afrika og angrep og plyndret senere Rom. Anglosaxere fra sørlige deler av dagens Danmark og nordre Tyskland invaderte De britiske øyer og overmannet den tidligere romerske utposten. Blant de mest destruktive invasjonene var den som ble utført av [[Hunere|hunerne]], et sentralasiatisk steppefolk. Hunerne plyndret og ødela byer over store deler av Vest- og Øst-Europa. De utallige invasjonene feide til side mye av det antikke samfunnet som hvilte på gresk-romerske tradisjoner; en tidligere sterk sentralmakt ble slått istykker. En desentralisering og, i forlengelsen, en føydalisering av Europa var resultatet.

=== Germanerne ===
Germanske politiske og kulturelle tradisjoner tok over og omdannet den gamle samfunnsstrukturen. De germanske folkene bestod av en brokete samling av stammer med likeartede, men på ingen måte homogene, tradisjoner. Bosetningene var små og mobile og jordbruket primitivt. Fokus lå først og fremst på husdyrhold og kjøtt dominerte kosten sammen med øl. Økonomien var i hovedsak selvforsørgende med lavintensiv handel. Håndverkere som arbeidet med metall fremstilte smykker og våpen (av jern) av høy kvalitet, men i liten skala. Politisk sett ble samfunnet styrt av mektige stormenn som dannet løse allianser med hverandre for å bekjempe andre allianser eller for å forsvare seg mot andre folkegrupper. Lovene bestod av muntlige tradisjoner og ble sett som brudd mot person, ikke politiske institusjoner. Lover kunne variere fra stamme til stamme (kalt ''folk'' av germanerne), men allierte stammer respekterte ofte hverandres lover. Straff ble først og fremst gitt i form av bøter, men konflikter kunne ofte lede til hevnaksjoner som satte igang langvarige [[blodfeide]]r. Familiestrukturen var strikt patriarkalsk og patrilineær og det var en skarp oppdeling av arbeidsoppgaver mellom menn og kvinner; mennene kriget og representerte familien sosialt og politisk; kvinner hadde ansvar for husholdning, barneoppdragelse, jordbruk og håndverk som sømmet seg. Slaver forekom, spesielt som krigsbytte, men bare i større husholdninger.<ref>''History of World Societies'', s. 204–205</ref>

=== Frankerne ===
Ut av den nye samfunnsstrukturen vokste det suksessivt opp maktbaser. Til å begynne med var det i første rekke store lokale godseiere som mot et løfte om militær beskyttelse fra krigsherrer og andre godseiere lot bønder bruke jorden samt ilegge diverse avgifter. Rundt 700-tallet hadde større politiske enheter blitt dannet, spesielt i nordre Frankrike, og blant disse enhetene, ledet av et tidlig krigeraristokrati, framtrådte nominelt erkjente konger. Selv om kongenes makt var lite institusjonalisert og til stor del bygget på personlig autoritet, fantes det også grunner for en sentralmakt. Den frankiske krigsherren [[Karl den store]], med bakgrunn i sine forfedre, [[Karl Martell]]s og [[Pipin den yngre]]s erobringer, tok initiativ til å konsolidere denne framvoksende sentralmakten. Med en serie felttog erobret han hele Frankrike, Lavlandene, deler av vestre Tyskland og hele nordre og sentrale Italia, inklusive Rom. Klimaks for innsatsen hans kom da han ble kronet som vestromersk keiser av paven på begynnelsen av 800-tallet. Idéen om det gamle keiserlige embetet hadde igjen blitt vekket i Vest-Europa. Karl den stores rike overlevde likevel ikke mannen selv, men ble raskt delt opp i tre deler av hans sønnesønner. Det antikke idealet om ett keiserrike, som nå fikk sin legitimitet gjennom dets arvtagere, den romersk-katolske kirken (og mer spesifikt paven) var likevel gjenetablert og ble senere overtatt av tyske konger på 800- og 900-tallet.

Ut over den militære og politiske innsatsen innebar Karl den stores overtakelse av makten et oppsving i det intellektuelle livet. Studier av antikken førte til ny forståelse av deres idéer og Karl selv finansierte kloster som fungerte som tidlig middelalderske akademiske sentra. Blant de viktigste innovasjonene var oppfinnelsen av den såkalte karolingiske [[minuskel]]en, forgjengeren til dagens tekstede [[gemen]]er. Kirken ble styrket gjennom donasjoner og grunnlaget for det som senere skulle bli [[Kirkestaten]] ble lagt gjennom en donasjon av Karl den store til det pavelige embetet.

=== Muslimske invasjoner ===
{{Utdypende|De islamske erobringene}}
På 600-tallet og begynnelsen av 700-tallet invaderte muslimske arméer ledet av profeten Muhammeds etterfølgere samtlige områder langs [[Middelhavet]]s sørkyst. Det relativt svake [[Vestgotere|visigotiske riket]] på [[Den iberiske halvøy]] ble beseiret av det [[umayyader|umayyadiske]] kalifatets arméer i begynnelsen av 700-tallet og det meste av dagens Portugal og Spania kom under muslimsk kontroll. På 800- og 900-tallet ble [[Sicilia]], [[Korsika]], [[Sardinia]], [[Kreta]] og [[Kypros]] lagt til de muslimske erobringene. Følgene av dette ble at mange kristne vesteuropeiske kongedømmer og fyrstestater ble svekket og tvunget til retrett. Det en gang mektige bysantinske riket ble utsatt for angrep som det aldri helt hentet seg fra. Islams fremganger hadde den effekten at sentrum for den kristne makten gradvis ble forflyttet til det kontinentale Europa. Samtidig innebar det muslimske styret en kulturell og økonomisk blomstringsperiode i de erobrede områdene. Intensivt jordbruk, effektiv byplanlegging og skoler ble innført. [[Córdoba (Spania)|Córdoba]], hovedstaden for det muslimske Spania, hadde flere hundre tusen innbyggere og var sentrum for en avansert urban kultur med langveis handel og et spirende intellektuelt liv, og likedan ble [[Palermo]] på 900-tallet en av Europas største byer.

=== Jordbruket utvikles ===
[[Fil:Detail of Les tres riches heures - March.jpg|miniatyr|''[[Les Très Riches Heures du Duc de Berry|Très Riches Heures]]'' er en [[tidebok]] med tegninger av [[brødrene Limbourg]] fra 1410-tallet som viser livet på den franske landsbygden. På dette bildet har en bonde spent to okser for en hjulplog til våronnen.]]
I middelalderen ble jordbruket utviklet enormt, ettersom det lenge var overproduksjon i samfunnet ble folk vant til at prisene var relativt lave og at de hadde ganske mye ressurser. Som et resultat av denne overproduksjonen ble jorden også utarmet og alt som ble dyrket der fikk dårligere kvalitet. Folk begynte å bli syke og det var ikke mange friske bønder igjen. Derfor ble det også mye bedre kår for de få bøndene som var igjen. Men noe måtte gjøres for at menneskene skulle overleve. Fra 700-tallet er de første bevisene funnet for at man innen jordbruket hadde gått over fra [[Jordbrukets historie|toskiftsbruk]] til treskiftsbruk. Treskiftsbruket innebar at bøndene sådde vinterkorn som [[Dyrket rug|rug]] eller [[hvete]] på et jorde, på det andre jordet vårkorn som [[havre]] og at det tredje jordet fikk ligge tomt. Hvert år byttet man rundt på hvordan jordene ble brukt. Den største fordelen med treskiftsbruket var at bare en tredjedel av jordene lå ubrukt sammenlignet med halvparten av jordene tidligere. Det minket også risikoen for at en feilslått avling skulle forårsake hungersnød. Ved å dyrke havre var det også forutsetninger for å bruke hester i jordbruket. Dette, sammen med at det ble oppfunnet en ny kragesele til hester så de ikke ble kvalt, og nye verktøy fikk opp jordbruket igjen. En forutsetning for treskiftssystemet var at det regnet om sommeren slik at vårkornet kunne gro. Systemet slo derfor ikke gjennom i middelhavsområdet.<ref>Nordberg (1995), s. 61–70</ref> I middelalderen ble det funnet opp mange redskaper innen jordbruket, for eksempel hjulplogen, harv, vind- og vannkverner.