Redigerer Medeia (skuespill) (avsnitt)

== Tematikk ==
[[Fil:Medeia child Louvre K300.jpg|thumb|Medeia dreper sin sønn, rødfigurmaleri på [[amfora]], ca. 330 f.Kr., [[Louvre]] (K 300).]]
''Medeia'' er et drama om sjalusi, kvinnelig lidenskap og kjønnskamp. Den trolldomskyndige Medeia blir drevet til et voldsomt raseri, fortvilelse, hevntørst og hat mot ektemannen Jason som av egoistisk omsorg for egen karrière vil gifte seg med datteren til kongen av Korint: «Jeg skjenket deg min tillit og du svek.»<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 334</ref>

Evripides' karakterisering av Medeia viser de indre følelsesliv bestående av lidenskap, kjærlighet, lidelse, og til sist hevn. Medeia er i stor grad lest som en ur-feministisk tekst ved at stykket undersøker ulempene av å være en kvinne i patriarkalsk samfunn,<ref>Se blant annet Rabinowitz (1993), s. 125-54; McDonald (1997), s. 307; Mastronarde (2002), s. 26-28; Griffiths (2006), s. 74-75; Mitchell-Boyask (2008), s. xx.</ref> særlig når hun slår fast at «Jeg vil heller stå bak skjold i trende slag, enn bare en gang føde barn.»<ref>I Peter Østbyes oversettelse</ref> Skjønt dramaet har også blitt lest som et uttrykk for kvinnehatende holdninger.<ref>Williamson, A. (1990): «A woman's place in Euripides' Medea» i: Powell, Anton (red.): ''Euripides, Women, and Sexuality'', s.16-31.</ref> I konflikten med Evripides' åpenbare sympati med den plagede kvinnen er det Medeias barbariske (utenlandske) identitet som utfordret den greske publikum på 400-tallet f.Kr.,<ref>DuBois (1991), s. 115-24; Hall (1991), ''passim''; Saïd (2002), s. 62-100.</ref> I tillegg ble tilskuerne dypt rystet over at dikteren lar Medeia myrde sine barn (i strid med den tradisjonelle myten) for å hevne seg på barnefaren.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1'', Oslo, s. 37</ref> Det er karakteristisk for Evripides og et middel for å skape kontrastvirkning og dramatisk stigning at han i det ene øyeblikket lar henne være underlagt sine følelser og i det neste se meget realistisk på sin situasjon eller føre en [[Dialektikk|dialektisk]] diskusjon med sin vidløftige mann. Det er dyp [[psykologi]] i dette der hun etter lang sjelkval beslutter å ta hevn over mannen som har krenket henne i hennes innerste.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 335</ref>

Jason kommer aldri til den erkjennelse at han selv bærer ansvar. De eneste motiver han kan se er sjalusi og forsmådd kjærlighet, og heri, som Egil Kraggerud kommenterer i etterordet av sin gjendiktning, «ligger en del av hans menneskelige begrensning.» Tragedien bringer ingen løsning på den menneskelige konflikt. Medeia står med tung skyld og erkjenner den, men hun har ingen anger. Hun har ført den strenge arkaiske gjengjeldelsesmoral til dens bitre slutt for seg selv og for Jason. «Hun er en lidende, men nådeløs triumfator.»<ref>Egil Kraggeruds etterord i: Evripedes (1979): ''Medeia'', Oslo, s. 103</ref>