Redigerer Martin Tranmæl (avsnitt)

== Fra Komintern til Stortinget ==
Tranmæl ble landskjent da han sammen med [[Kyrre Grepp]] stod i spissen for den radikale, halvveis syndikalistisk pregede [[Fagopposisjonen av 1911]], som bidro til at venstrefløyen fikk flertall i Arbeiderpartiet i 1918. Partiet erklærte seg da som revolusjonært, og året etter gikk det inn i den [[Tredje Internasjonalen]] (Komintern). Også de 21 opptaksvilkårene, de såkalte [[Moskvatesene]], ble godtatt av partiet og av Tranmæl, som nå var i ferd med å bli Arbeiderpartiets mektigste politiker, selv om han ikke var formell leder. I 1921 brøt den [[sosialdemokrati]]ske [[opposisjon]]en ut av partiet på grunn av dette, og dannet [[Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]], med blant andre [[Olav Oksvik]] som sentral person. Men Tranmæl var selv i ferd med å bli skeptisk til Komintern, og i november 1923 meldte flertallet i DNA, med Tranmæl i spissen, seg ut av organisasjonen. De som ønsket å bli værende som seksjon av Komintern, dannet da [[Norges Kommunistiske Parti]]. Men Arbeiderpartiet regnet seg fremdeles som sympatiserende organisasjon, og som et [[kommunisme|kommunistisk]] parti. Tranmæls rolle i DNA var så sentral at partiet av andre ble omtalt som «''Tranmælpartiet''» og medlemmene som «''tranmælitter''». På denne tiden ble Tranmæl omtalt som partiets [[Benito Mussolini|Mussolini]], sannsynligvis på grunn av hans evne til å engasjere og samle sine partikamerater.<ref>{{Kilde www|url=https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Pamflett_-_Milit%C3%A6rstreiksaken.jpg|tittel=Norsk bokmål: Fra politisk pamflett i 1924. Oversikt over de dømte i den såkalte "Militærstreiksaken": Martin Tranmæl, Axel Zachariassen, Rolf Hofmo, Anton Kristiansen, Haakon Meyer, Severin Arnesen, Einar Gerhardsen, Malfred Bergseth, Haakon Hoff, Oscar Torp og Nils Hønsvald.|besøksdato=2017-07-09|dato=2017-07-04|fornavn=Venstrekommunistisk|etternavn=Ungdomsfyling}}</ref>

Tranmæl lot seg motvillig innvelge på [[Stortinget]] fra Oslo i 1924, og han ønsket heller ikke renominasjon i 1927. DNA og NSA ble samlet etter press fra LO i 1927, og i 1930-årene forsvarte Tranmæl i ''Arbeiderbladet'' en [[parlament]]arisk og [[reformisme|reformistisk]] politisk linje som skilte seg kraftig fra den han hadde stått for før, men som førte til regjeringsmakt for Arbeiderpartiet under statsminister [[Johan Nygaardsvold]]. 

Tranmæl var medlem av [[Den Norske Nobelkomite]] fra 11. desember 1938 til 31. desember 1963 og dets 2. varamedlem fra 1928 til 1938. Da [[Carl von Ossietzky]] den 23. november 1936 ble tildelt [[Nobels fredspris]] for 1935 og [[Carlos Saavedra Lamas]] prisen for 1936 var Tranmæl fungerende medlem i Nobelkomiteen for [[Johan Ludwig Mowinckel]], som meldte forfall. 

Som redaktør i ''Arbeiderbladet'' argumenterte Tranmæl for lovverk om [[tvangssterilisering]] av [[Eugenikk|arvehygieniske]] grunner.<ref>Westlie, Bjørn: ''Drømmen om det perfekte mennesket. Fra arvehygiene til genhygiene'', Oslo: Gyldendal, 1995, s. 58. [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008021100062 Fulltekstutgave] fra Nasjonalbiblioteket.</ref>

Under andre verdenskrig oppholdt Tranmæl seg i [[Stockholm]], der han arbeidet i LO-sekretariatet. 

I etterkrigstida fikk Tranmæl en mindre dominerende rolle i partiet, men hadde fremdeles en viss innvirkning, både direkte som fortsatt ansatt i Arbeiderbladet fram til 1960-årene og indirekte som sentralstyremedlem fram til 1963. Han, som hadde vært revolusjonær, var nå blitt sterk tilhenger av [[NATO]]-medlemskap. Andre partiledere, som Nygaardsvold og Oksvik, var mer skeptiske til dette.

Tranmæl var ugift og brukte all tid på bevegelsen. Han var en intens taler og utviklet som journalist en særegen, kompakt skrivestil.