Redigerer Margrete I (avsnitt)

== Enkedronning ==
Ettersom sønnen fremdeles var mindreårig, var Margrete regent på hans vegne. Da Olav døde 3. august [[1387]], ble Margrete 10. august 1387 valgt til regent av det danske riksrådet. Olav var bare seksten år da han brått ble syk mens han var alene på [[Falsterbohus]] - moren var i [[Ystad]] for å forhandle med kong Albrecht. Hun skyndte seg til sønnens båre, han ble balsamert og siden gravlagt i [[Sorø]], der morfaren, kong Valdemar, lå. Der finnes fremdeles Olavs gravstein.<ref name="Findagrave" />
[[Fil:Olav soroe.JPG|thumb|Olav Håkonssons gravsten i [[Sorø klosterkirke]]]]
[[Fil:Dronningmargrete1ssekret.jpg|thumb|Margretes [[segl]] som ble benyttet 1390-1393]]
I Københavnerforliket fra 1376 sto det at Margretes nevø Albrecht av Mecklenburg skulle arve Danmark om Olav falt fra. Juridisk opphørte Margretes styre i samme øyeblikk som Olav døde; hennes styre var basert på hennes posisjon som mor til den umyndige kongen. Følgelig erklærte Albrecht seg straks som Danmarks rettmessige konge. Men i løpet av en uke ble det innkalt til [[landsting]] i Skåne, der det ble utstedt et hyllingsbrev som slo fast at Margretes «gode vilje og gunst» hadde tjent borgerne vel og at hun var «deres frue og husbond» inntil «den dag, da hun og de ble enige om å velge en konge». Med dette som fullmakt kunne Margrete nå styre i sitt eget navn. Hun måtte imidlertid løse spørsmålet om tronarving. Albrecht var uaktuell i Norge på grunn av de stadige stridighetene med farsslekten, som gjorde at Riksrådet anså ham som en fiende av Norge.

Margrete tok nå sin søster Ingeborgs dattersønn til fostersønn. Han het Bogislaw og var sønn av [[Vartislav VII av Pommern]] og Albrechts søster Maria av Mecklenburg. Han fikk det mer dansk-klingende navnet Erik, og er kjent som [[Erik av Pommern]].

I [[1388]] ble Margrete også valgt til regent i Norge. I Sverige var det på denne tiden nærmest [[borgerkrig]]stilstander mellom stormennene og kong Albrecht. Ved [[Dalaborgsavtalen]] i [[1388]] ble Margrete valgt til regent over den delen av Sverige som stormennene kontrollerte og disse lovet Margrete hjelp med å erobre resten av landet.
[[Stockholm]] by, som var under kontroll av tyske kjøpmenn, ble omringet. Mecklenburg kom disse til hjelp og begynte å herje langs kysten av Danmark. Etter et forlik endte det med at Margrete ble valgt til regent i Sverige. Hele [[Norden]] var da samlet under henne, siden [[Island]], [[Shetland]], [[Orknøyene]], [[Færøyene]] og [[Grønland]] lå under [[Norge]], og [[Finland]] under Sverige.

Kong Albrecht hadde vært hjemme i Mecklenburg og reist en hær av leiesoldater. De ankom Sverige til nyttår 1388 og satte kursen mot byen [[Axvall]], som var beleiret av Margretes styrker. I februar 1389 støtte de to hærene sammen i [[slaget ved Åsle]], og der ble Albrecht tatt til fange. Tyskerne stusset på at Margrete ikke ba om løsepenger, noe som ble ansett som den kristelige måten å gjøre opp på. Men Albrecht hadde latt hennes svigerfar Magnus sitte i fangenskap i seks og et halvt år. Til gjengjeld lot hun ham nå sitte to måneder lenger fengslet enn Magnus, før hun i [[1395]] satte ham fri mot en løsesum på 60&nbsp;000 mark i sølv. Han fikk tre år fra frigivelsen til å skaffe pengene til veie, noe han ikke lyktes med.<ref name="Palm-62-65" />

=== Dronningens valgbrev inn i Norges dokumentarv ===
{{dokumentarv}}Valget av Margrete til Norges regjerende dronning var unikt i den forstand at det er eneste gang en kvinne har oppnådd en slik posisjon i riket. Hennes valgbrev ble derfor i 2012 innlemmet i [[Norges dokumentarv]], et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Registeret er en nasjonal utgave av [[Verdensminne|UNESCOs Verdensminne-program]] (Memory of the World), som skal bidra til å verne og tilgjengeliggjøre verdens dokumentarv, og fremstå som menneskehetens kollektive hukommelse.

Da valgbrevet ble innlemmet i Norges dokumentarv, uttalte [[Norsk kulturråd]]: «Som kvinnelig monark er hun også noe nær enestående i europeisk middelalder. Videre danner valgbrevet, sammen med brevet om arvefølgen, grunnlaget for Norges deltakelse i Kalmarunionen av 1397 og derigjennom Norges suksessive underordning under Danmark i de følgende århundrene».<ref>[http://www.kulturradet.no/vis-mowartikkel/-/mow-dronning-margretes-valgbrev-1388 Kulturrådets begrunnelse for å innlemme valgbrevet i Norges dokumentarv]</ref>

=== Kalmarunionen ===
Etter dette begynte Margrete å styrke sin stilling. Hun overtok selv de danske embetene [[Riksmarsk (Danmark)|marsk]] (dvs. riksmarsk) og drost, og sørget for å minske riksrådets makt. Stormennene fikk ikke lov til å bygge egne borger, og byer måtte ikke forskanses. I [[1396]] fikk Margrete hyllet Erik som konge av Danmark, Norge og senere også Sverige. Det ble så kalt inn til unionsmøte i [[Kalmar]], og den [[17. juni]] [[1397]] ble Erik kronet til konge av Norden ([[Kalmarunionen]]). Den [[13. juli]] [[1397]] forseglet 67 geistlige og riksråder kroningsbrevet, der de lovet troskapsed til kongen. Margrete trakk seg formelt som formynder i [[1401]], men hadde sett seg ut en passende brud til Erik, nemlig [[Filippa av England]], datter av [[Henrik IV av England|Henrik IV]], samtidig som hun håpet på et bryllup mellom Eriks søster og [[prinsen av Wales]]. Det siste ble det ikke noe av, men etter lange forhandlinger vedrørende nordisk hjelp til engelsk krigføring i Frankrike, ble den tolv år gamle Filippa 26. november [[1405]] viet til Erik ved stedfortreder. Utpå sensommeren året etter reiste hun med sitt følge til Danmark, og 26. oktober 1406 sto bryllupet mellom Filippa og den riktige brudgommen, som var dobbelt så gammel, i erkebiskopsgården Lundagård i [[Lund (by)|Lund]]. I denne forbindelse ble Filippa kronet til dronning over de tre nordiske rikene. Hun var da nettopp fylt tretten år.<ref name="Geijer/Franzén/Nockert-87" /> Oppgaven med å oppdra og utdanne Filippa ble overlatt til Margretes fostersøster Ingegerd Knutsdotter, St. Birgittas datterdatter. 



Ingegerd Knutsdotter ble avsatt som abbedisse ved Vadstena 5. februar 1403, etter å ha blitt erklært skyldig etter anklager (Biskop Peter av Strängnäs på pavens befordring November 1402) om underslag, dokumentforfalskning, og for brudd på kyskhet (utøvelse av sex på tross av kyskhetsløfte ved klosteret, i Sverige). I det følgende valget, ble hun erstattet av Gerdeka Hartlevsdotter som abbedisse og leder av klosteret. Hun ble tilgitt, og måtte erklære sine synder gjentatte ganger, for så å bli en ordinær nonne ved klosteret. Hun døde senere i 1412, til ordene: «O! dulcissima Maria, Mater Dei, adjuva nunc».

Ingenting er kjent om Margretes utseende. De britene som hørte til Filippas brudefølge, nøyde seg med å beskrive henne som «den gamle [[amasone]]n». I England trodde man feilaktig at hun i sine unge dager hadde gått i [[krig]]en som en mann. I [[Anders Fryxell]]s ''Berättelser ur svenska historien'' sies det direkte at Margrete ikke var noen skjønnhet, men «mørklett i [[ansikt]]et, samt mannhaftig og sterk både av sjel og kropp, slik at hennes far pleide å si at [[natur]]en hadde gjort en feil da den skapte henne til kvinne». Noe samtidig [[portrett]] av henne finnes ikke. Margrete døde i 1412, mens skulpturen av henne på gravmonumentet ikke var ferdig før i [[1423]]. Fra [[1421]] finnes et brev fra Kalundborg som lister opp gjenstander som har tilhørt Margrete, deriblant et belte i tyve deler med 52 [[sølv]]klokker etter tysk [[mote]]. På gravmonumentet er hun iført et belte med slike påhengte bjeller, noe man tidligere syntes stemte dårlig med dronningverdigheten, men som altså var en helt korrekt detalj.<ref name="Geijer/Franzén/Nockert-110-111" />

Margrete var fremdeles aktiv i bakgrunnen og trakk i trådene, frem til hun ble akutt syk om kvelden 27. oktober [[1412]] på et skip i [[Flensburgfjorden]]. Hun døde samme natt, trolig av [[pest]]. Først ble hun ført til Sorø, der hun hadde gravlagt både sin far og sin sønn, slik at man antok at hun selv ønsket å gravlegges der. Men året etter sørget kong Erik for en staselig kirkefest i forbindelse med at hun ble flyttet til [[Roskilde domkirke]], der hun fremdeles ligger.<ref name="Palm-68-69" /> Det var hennes begravelse her som har gitt domkirken en særstilling blant Danmarks øvrige kirker. Heretter ble Roskilde domkirke stedet for kongekroninger og kongelige begravelser, men unntak av Filippa og Erik, som ble gravlagt andre steder.