Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

== Liv og verk ==
=== Bakgrunn og utdannelse ===
[[Fil:Roman coins denarius Antoninus Pius Marcus Aurelius.jpg|thumb|[[Denarius]], utstedt i 140 med portrett av [[Antoninus Pius]] (forside) og med hans adoptivsønn Marcus Aurelius (bakside).]]
[[Fil:Young Marcus Aurelius Musei Capitolini MC279.jpg|thumb|En byste av Marcus Aurelius som en ung gutt (Kapitolmuseene).]]

Marcus' familie hadde sin opprinnelse i Ucubi, i dag hetende [[Espejo (Córdoba)|Espejo]], en liten by sørøst for [[Córdoba (Spania)|Córdoba]] i [[Den iberiske halvøy|iberiske]] [[Hispania Baetica|Baetica]]. Familien klatret sosialt på 100-tallet. Marcus’ oldefar Marcus Annius Verus (I) var en [[Det romerske senatet|senator]] og (i henhold til Historia Augusta) tidligere [[pretor]]; i 73–74 ble hans bestefar, [[Marcus Annius Verus|Marcus Annius Verus (II)]], gjort til [[patrisier]].<ref>''HA Marcus'' 1.2, 1.4; Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 28; McLynn (2009), s. 14.</ref><ref>Cassius Dio forsikrer at Annii var nær slektning av Hadrian, og det var grunnet disse familiebåndene at de skyldte deres egen vekst til makt; Dio 69.21.2, 71.35.2–3; Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 31. Det nøyaktige forholdet til disse slektsforholdene er derimot ikke uttrykt noe sted. Et antatt bånd går via Annius Verus (II). Verus' hustru Rupilia Faustina var datter av konsulære senatoren Libo Rupilius Frugi og en ukjent mor. Det har blitt spekulert om Rupilia Faustinas mor var Matidia, og som også var mor (antagelig gjennom et annet ekteskap) med Vibia Sabina, husrtu av Hadrian. Jf. ''Codex Inscriptionum Latinarum'' 14.3579; Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 29; McLynn (2009), 14, 575 n. 53, sitert i Syme, Ronald (1979): ''Roman Papers'', 1, 244.</ref> Verus' eldre sønn, far til Marcus Aurelius, [[Marcus Annius Verus (pretor)|Marcus Annius Verus (III)]] giftet seg med Domitia Lucilla.<ref>Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 29; McLynn (2009), 14.</ref>

Lucilla var datteren av patrisieren P. Calvisius Tullus Ruso og den eldre Domitia Lucilla. Den eldre Domitia Lucilla hadde arvet en stor formue (omfattende beskrevet i et av [[Plinius den yngre]]s brev) fra hennes bestefar på morssiden ved adopsjon.<ref>Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 29, siterer Plinius: ''Epistulæ'' 8.18.</ref> Den yngre Lucilla kom til å få mye av sin mors rikdom, inkludert en stor mursteinsfabrikk i utkanten av Roma — et lønnsomt foretak i en tid da byen gjennomgikk en stor byggefase.<ref>Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 30.</ref>

Lucilla og Verus (III) fikk to barn: en sønn, Marcus, født den 26. april 121, og en datter, Annia Cornificia Faustina, antagelig født i 122 eller 123.<ref>Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 31, 44.</ref>

Verus (III) døde antagelig i 124 mens han var pretor da Marcus var kun tre år gammel.<ref name="Birley31">Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 31.</ref><ref>Farquharson (1944), 1.95–96, daterer hans død til 130 da Marcus var ni.</ref> Selv om han knapt kan ha kjent ham skrev Marcus Aurelius i sine Meditasjoner at han hadde lært «beskjedenhet og mandighet» fra sine minner om faren, og fra hans posthume omdømme.<ref>''Til meg selv'' 1.1, sitert hos Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 31.</ref> Lucilla giftet seg ikke på nytt.<ref name="Birley31" />

Lucilla tilbrakte antagelig ikke mye tid med sin sønn, i henhold til de rådende aristokratiske skikkene. Han ble tatt hånd om kvinnelige tjenere, men likevel har Marcus rost sin mor for å ha lært ham «religiøs fromhet, enkelhet i matveien» og hvordan å unngå «de rikes væremåter».<ref>''Til meg selv'' 1.3, sitert hos Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 35.</ref> I sine brev kom Marcus jevnlig og med hengivne henvisninger til henne; han var takknemlig for at «selv om hennes skjebne var å dø ung, tilbrakte hun sine siste år med meg.»<ref>''Til meg selv'' 1.17.7, sitert hos Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 35.</ref>

Etter sin fars død ble Marcus oppfostret av sin bestefar på morssiden, Marcus Annius Verus, som i henhold til romersk lov alltid hadde beholdt «patria potestas» over sin sønn og sønnesønn. Teknisk sett var dette ikke en adopsjon ettersom det ville ha vært en juridisk opprettelse av en ny og annerledes «patria potestas» (II).<ref name="Birley33">Birley (1967): Marcus Aurelius, s. 33.</ref> En annen mann, Lucius Catilius Severus, deltok også i hans oppfostring. Severus er beskrevet som Marcus’ «oldefar på morssiden»; han er antagelig stefar til den eldre Lucilla.<ref name="Birley33" /> Marcus vokste opp i sine foreldres hjem på [[Celiohøyden]], et område han kom til å omtale med hengivenhet som «mitt Celio».<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 2.8.2 (= Haines 1.142), sitert av Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 31.</ref>

Det var en eksklusiv region, få offentlige bygninger, men mange [[aristokrati]]ske [[villa]]er. Bestefar til Marcus eide sitt eget palass ved siden av [[Lateranpalasset]] og hvor Marcus kom til å tilbringe mye av sin barndom.<ref>Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 31–32.</ref> Marcus kom til å takke bestefaren for å ha lært ham «god karakter og unngå dårlig lynne.»<ref>''Til meg selv'' 1.1</ref> Han var mindre begeistret for den elskerinne som bestefaren tok og som han levde sammen med etter at hans hustru Rupilia Faustina døde.<ref>Birley (1967): ''Marcus Aurelius'', s. 35.</ref> Han var takknemlig for at han ikke trengte å bo sammen med henne lengre enn han gjorde.<ref>''Til meg selv'' 1.17.2; Farquharson, 1.102; McLynn, 23; sammenlign med ''Til meg selv'' 1.17.11; Farquharson, 1.103.</ref>

Marcus fikk undervisning i hjemmet slik som det var i samtidens aristokrati;<ref>McLynn, 20–21.</ref> han takket Catilius Severus for å ha oppmuntret ham til å unngå offentlige skoler.<ref>''Til meg selv'' 1.4; McLynn, 20.</ref> En av hans lærere, Diognetus, som underviste maleri, viste seg å ha være særlig innflytelsesrik; han synes å ha vært den som introduserte Marcus til en filosofisk holdning til livet.<ref>''HA Marcus'' 2.2, 4.9; ''Til meg selv'' 1.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 37; McLynn, 21–22.</ref> I april 132, på bud av Diognetus, begynte Marcus å kle seg og ta til seg leveviset til filosofer; han studerte mens han bar en grov gresk slengkappe, og sov på gulvet inntil hans mor overbeviste ham om å sove i en seng.<ref>''HA Marcus'' 2.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 38; McLynn, 21.</ref>

En ny rekke av lærere — Aleksander fra Cotiaeum ([[Kütahya|Kotyaion]]), Trosius Aper og Tuticius Proculus<ref>Birley, ''Later Caesars'', 109, 109 n.8 (Birley endret teksten i ''HA Marcus'' fra «Eutychius» til «Tuticius»); ''Marcus Aurelius'', 40, 270 n.27, siterer Bonner ''Historia-Augusta Colloquia'' 1966/7, 39ff.</ref> — tok over hans undervisning en gang i 132 eller 133.<ref name="HA Marcus 2 1966">''HA Marcus'' 2.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 40, 270 n.27.</ref> Lite er kjent om de to sistnevnte (begge var lærere i latin), men Aleksander var en betydelig litterat og den ledende Homer-eksperten i sin tid.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 40, siterer [[Aelius Aristides]], Oratio 32 K; McLynn, 21.</ref> Marcus takket Aleksander for hans undervisning i litterær stil.<ref>''Til meg selv'' 1.10; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 40; McLynn, 22.</ref> Aleksanders innflytelse — vektlegging på sak framfor stil, på omsorgsfull valg av ord og med tidvis sitat fra Homer — har blitt påvist i Marcus’ ''Til meg selv''.<ref name="HA Marcus 2 1966"/>

=== Hadrians etterfølgelse, 136–138 ===
[[Fil:0 Marcus Aurelius - Palazzo Nuovo - Musei Capitolini (1).JPG|thumb|right|Portrett av keiser Marcus Aurelius - Palazzo Nuovo (Kapitolmuseene).]]
På slutten av 136 hadde Hadrian nesten dødd fra en endetarmsblødning. Som rekonvalesent i [[Villa Adriana|sin villa]] ved [[Tivoli (Italia)|Tivoli]] utenfor Roma, valgte han [[Lucius Aelius|Lucius Ceionius Commodus]] som sin etterfølger, og adopterte ham som sin sønn.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 41–42.</ref> Valgte ble gjort ''invitis omnibus'', «mot alles ønsker»;<ref>HA Hadrian 23.10, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 42.</ref> de eventuelle rasjonelle grunnene er fortsatt uklare.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 42. Om etterfølgelsen til Hadrian, se også: Barnes, T.D. (1967): «Hadrian and Lucius Verus» i: ''Journal of Roman Studies'' '''57''':1–2, s. 65–79; VanderLeest, J. (1995): «Hadrian, Lucius Verus, and the Arco di Portogallo» i: ''Phoenix'' '''49''':4, s. 319–330.</ref> Som en del av sin adopsjon tok Commodus navnet Lucius Aelius Cæsar. Etter en kort stasjoneringen ved grensen langs Donau, kom Aelius tilbake til Roma for å tale til [[det romerske senatet]] på den første dagen i 138. Natten før han skulle holde talen, ble han imidlertid syk og døde fra endetarmsblødning senere på dagen.<ref>''HA Hadrian'' 23.15–16; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 45; «Hadrian to the Antonines», 148. Commodus var kjent for sitt overforbruk på den tiden han ble adoptert.</ref> Den 24. januar 138 valgte Hadrian en ny etterfølger, [[Antoninus Pius|Aurelius Antoninus]].<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 46. Date: Birley, «Hadrian to the Antonines», 148.</ref>

Etter noen dagers betenkningstid aksepterte Antoninus. han ble adoptert den 25. februar. Som en del av Hadrians betingelser måtte Antoninus adoptere Marcus og [[Lucius Verus]], sønn av Lucius Aelius. Ved denne planen ble Lucius Verus, som allerede var Hadrians barnebarn via adopsjon via hans biologiske far, også hans adopterte sønn via hans nye far. Adopsjonen av Marcus Aurelius var antagelig et forslag fra Antoninus selv ettersom Marcus var nevø av hans hustru og kom til å bli hans favorittsønn.

Som adoptert ble Marcus’ nye navn M. Aelius Aurelius Verus; Lucius ble L. Aelius Aurelius Commodus. På Hadrians anmodning ble Antoninus’ datter Faustina trolovet med Lucius.<ref>Dio 69.21.1; ''HA Hadrian'' 24.1; ''HA Aelius'' 6.9; ''HA Antoninus Pius'' 4.6–7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 48–49.</ref> Marcus ble sjokkert til å høre at keiseren skulle bli hans adopterte bestefar. Kun med ulyst flyttet han fra sin mors hus på [[Celiohøyden]] og til Hadrians private hjem.<ref>''HA Marcus'' 5.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 49.</ref>

En gang i 138 anmodet Hadrian i senatet at Marcus ble fritatt fra loven som unntok ham fra å bli [[kvestor]] før han hadde fylt 24 år. Senatet bøyde seg og Marcus tjenestegjorde under Antoninus, konsul for 139.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 49–50.</ref> Marcus’ adopsjon adskilte ham fra den typiske karrierevei som tilhørte hans samfunnsklasse. På grunn av hans adopsjon ble han sannsynligvis ''[[triumvir monetalis]]'', en av tre myndighetspersoner i Roma som ble utpekt for å overvåke pregingen av statens mynter; etter det kunne han ha tjenestegjort som [[tribun]] for en [[Romersk legion|legion]] og normalt ha blitt legionens andrekommanderende i navnet. Marcus kunne antagelig ha valgt å reise og tatt videre utdannelse, eksempelvis i Athen som flere av adelens unge sønner ofte gjorde. Som det var sto han i en annen posisjon enn sine jevnaldrende, men uansett bevitner hans biograf at hans vesen forble uaffektert: «Han viste fortsatt den samme respekt i sine forhold som han hadde gjort da han var en vanlig borger, og han var så sparsommelig og forsiktig med sin eiendeler som han hadde vært som da han bodde i en privat husholdning.»<ref>''HA Marcus'' 5.6–8, sitert hos Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 50.</ref>

Etter en rekke forsøk på selvmord, alle forhindret av Antoninus, reiste Hadrian til Baiae, et feriested ved kysten av [[Campania]]. Hans kondisjon ble ikke bedre, og han oppga å holde seg til den diett som hans leger hadde foreskrevet, og henga seg til mat og drikke. Han sendte bud på Antoninus, som således var ved hans side da han døde den 10. juli 138.<ref>Dio Cassius 69.22.4; ''HA Hadrian'' 25.5–6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 50–51. Hadrians selvmordsforsøk: Dio Cassius 69.22.1–4; ''HA Hadrian'' 24.8–13.</ref> Antoninus’ etterfølgelse til keisertronen var fredelig og stabil. Antoninus behold Hardians utvalgte i deres posisjoner og tilfredsstilte senatet, respekterte dets privilegier og reduserte de dødsdommer som var blitt anklaget i Hadrians siste dager.<ref>''HA Antoninus Pius'' 5.3, 6.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 55–56; «Hadrian to the Antonines», 151.</ref> For sin pliktoppfyllende oppførsel ble Antoninus bedt om å akseptere navnet Pius («den fromme»).<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 55; «Hadrian to the Antonines», 151.</ref>

=== Arving til Antoninus Pius, 138–145 ===
[[Fil:Joseph Mallord William Turner - The Bay of Baiae, with Apollo and the Sibyl - Google Art Project.jpg|thumb|right|Baiae, feriested ved kysten og hvor Hadrian hadde sine siste dager. Marcus ferierte i byen med den keiserlige familie i sommeren 143.<ref>Birley, ''Marcus Aurelius'', 80–81.</ref> ([[J. M. W. Turner|J.M.W. Turner]], ''The Bay of Baiae, with Apollo and Sybil'', 1823)]]
Umiddelbart etter Hadrians død henvendte Antoninus seg til Marcus og anmodet om hans arrangementer for bryllupet ble endret: Marcus’ trolovelse til Ceionia Fabia ville bli annullert, og ville isteden bli trolovet til Faustina, Antoninus’ datter. Faustinas opprinnelige forlovelse med Ceionias bror Lucius Commodus ble også annullert. Marcus aksepterte Antoninus’ forslag.<ref>''HA Marcus'' 6.2; Verus 2.3–4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 53–54.</ref>

Antoninus støttet opp om Marcus’ verdighet. Han ble gjort til [[Romersk konsul|konsul]] for året 140 sammen med keiseren som hans kollega, og ble dessuten utpekt til å være ''seviri'', en av rytternes seks kommandanter ved ordenens årlige parade den 15. juli 139. Som kronprins til keisertronen ble Marcus gjort til ''princeps iuventutis'', leder for [[Ridder (romersk)|''equites'']], den romerske rytterorden. Han tok navnet Cæsar (som i tittelen [[Caesar (tittel)|''cæsar'']]): Marcus Aelius Aurelius Verus Cæsar.<ref>Dio Cassius 71.35.5; ''HA Marcus'' 6.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 56.</ref> Marcus kom senere til advare seg selv om å ta navnet for alvorlig: «Se til at du ikke endres til en cæsar; ikke bli dyppet i purpurfarge — for det kan skje.»<ref>''Til meg selv'' 6.30, sitert hos Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57; cf. Marcus Aurelius, 270 n.9, med noter til den engelske oversettelsen.</ref> På senatets anmodning ble Marcus medlem av samtlige prestekollegier (''pontifices'', ''augures'', ''quindecimviri sacris faciundis'', ''septemviri epulonum'', etc.);<ref name="prestekollegier">''HA Marcus'' 6.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57.</ref> direkte bevis på medlemskap er imidlertid kun tilgjengelig for Fratres Arvales (= «Brødrene for markene»), de prester som ofret for god høsting.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57, 272 n.10, citing ''Codex Inscriptionum Latinarum'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+06,+00032&r_sortierung=Belegstelle 6.32] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+06%2C+00032&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224044 }}, [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+06,+00379&r_sortierung=Belegstelle 6.379] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+06%2C+00379&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224054 }}, cf. ''Inscriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+00360&r_sortierung=Belegstelle 360] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+00360&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224059 }}.</ref>

Antoninus krevde at Marcus begynte å bo i Tiberius’ hus,<ref>[http://www.aboutroma.com/ancient-house-of-tiberius.html The Ancient House of Tiberius]</ref> det keiserlige palass på [[Palatinerhøyden]]. Antoninus fikk ham også til å rette se getter motene på stedet, aulicum fastigium («hoffets prakt»), til tross for Marcus’ innsigelser.<ref name="prestekollegier" /> Marcus kom til å slite med å forsone sin filosofiske lengsel med livet ved hoffet. Han fortalte seg selv at det var et oppnåelig mål; «hvor liv er mulig, da er det mulig å leve det riktige liv; liv er mulig i et palass, så det er mulig å leve det riktige liv i et palass.»<ref>''Til meg selv'' 5.16, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57.</ref> Men han det uansett vanskelig. Han kom til å kritisere seg selv i ''Til meg selv'' for «misbruke hofflivet» foran andre.<ref>''Til meg selv'' 8.9, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57.</ref>

Som [[kvestor]] ville Marcus ha svært lite virkelig administrativt arbeid å gjøre. Han ville lese keiserlige brev til senatet når Antoninus var fraværende, og ville gjøre sekretærarbeid for senatorene. Hans plikter som konsul var mer betydningsfulle; som den ene av to seniorrepresentanter i senatet ville han presidere over møter og ha en betydelig rolle i forsamlingens administrative funksjoner.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57–58.</ref> Han ble druknet i papirarbeid, og klagde til sin lærer [[Marcus Cornelius Fronto|Fronto]]: «Jeg er helt uten pust igjen etter å ha diktert bortimot tretti brev.»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.7, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 90.</ref> Han var «tilpasset for å styre staten», i ordene til hans biograf.<ref>''HA Marcus'' 6.5; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 58.</ref> Det var også påkrevd at han talte til forsamlingen av senatorer og studerte taleteknikk og retorikk som var vesentlig for oppgaven.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89.</ref>

Den 1. februar 145 ble Marcus gjort til konsul for andre gang. Han kan ha vært noe syk på denne tiden: et brev fra Fronto som kan ha blitt sendt på denne tiden henstilte Marcus å få nok søvn «slik at du kan komme inn i senatet med en god farge og lese din tale med en sterk stemme.»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 5.1, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89.</ref> Marcus hadde klaget på en sykdom i et tidligere brev: «Angående min styrke, så begynner jeg å få den tilbake; og det er ikke spor av smerten i brystet mitt. (…) Jeg har fått behandling og er omsorgsfull for ikke å gjøre noe forstyrrer med det.»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.8, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89.</ref> Marcus var aldri særskilt frisk og sterk. Den romerske historikeren [[Dio Cassius]], som skrev om hans senere år, roste ham for å oppfylle sine plikter til tross for hans ulike sykdommer.<ref>Dio Cassius 71.36.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89.</ref>

[[Fil:Faustina Minor Louvre Ma1144.jpg|thumb|En byste av [[Faustina den yngre]], Marcus' hustru ([[Louvre]]).]]
I april 145 giftet Marcus seg med Faustina, slik som det hadde vært planlagt siden 138. Ettersom Marcus var, ved adopsjon, Antoninus Pius’ giftet han seg formelt under romersk lov med sin søster. Antonius måtte ha fristilt den eller den andre fra hans faderlige autoritet, hans [[Pater familias|''patria potestas'']] («familiens overhode») for at seremonien kunne finne sted.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 90–91.</ref> Få detaljer er kjent om bryllupet, men det er sagt at det var «bemerkelsesverdig».<ref>''HA Antoninus Pius'' 10.2, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 91.</ref> Mynter ble utstedt med hodene til paret, og Antoninus, som ''[[Pontifex Maximus]]'', ville ha forerettet. Marcus gjør ingen åpenbar referanse til ekteskapet i hans bevarte brev, og kun sparsommelige referanser til Faustina.<ref>Birley, ''Marcus Unko Aurelius'', 91.</ref>

=== Fronto og ytterligere utdannelse, 136–161 ===
Etter å ha tatt ''toga virilis'' i 136, begynte Marcus antagelig sin undervisning i [[Elokvens|stemme- og talekunst]].<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 61.</ref> Han hadde tre lærere i gresk, Aninus Macer, Caninius Celer, og [[Herodes Atticus]], og en i latin, Fronto. De to sistnevnte var de to aktede retorikere og talere i samtiden.<ref>''HA Marcus'' 3.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 62.</ref> Fronto og Atticus ble antagelig ikke hans lærere før han ble adoptert av Antoninus in 138. Overvekten av greske lærere indikerer vektleggingen av å kunne gresk for Romas aristokrati.<ref>''HA Marcus'' 2.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 62.</ref> Dette var tidsalderen for «den andre sofisme», en renessanse for gresk dannelse. Selv om Marcus fikk sin undervisning i Roma, valgte Marcus i sine Meditasjoner å skrive sine filosofiske tanker på gresk, ikke latin.

[[Fil:Herodes Atticus - bust - Athens Museum.jpg|thumb|Byste av [[Herodes Atticus]], fra hans villa ved [[Kifissia]] utenfor Athen.]]
Herodes Atticus var kontroversiell, en særdeles rik greker fra Athen, antagelig en av de aller rikeste borgere i den østlige delen av Romerriket, ble raskt rasende, og ikke særlig godt likt av andre i Athen for sitt snobbete, foraktfulle vesen.<ref>''Vita Sophistae'' 2.1.14; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 63–64.</ref> Atticus var en inngrodd motstander av stoisme og filosofiske pretensjoner.<ref>Aulus Gellius: ''Noctes Atticae'' 9.2.1–7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 64–65.</ref> Han mente at stoikernes ønske om «fravær av følelser» var tåpelig; de ville leve et «langsomt, enerverende liv.»<ref>Aulus Gellius: ''Noctes Atticae'' 19.12, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 65.</ref> Marcus kom derimot til å bli en stoiker. Han nevner ikke Atticus i det hele tatt i sine Meditasjoner, til tross for at de holdt kontakten i de neste tiårene.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 65.</ref>

Fronto var meget vel ansett: i den selvbevisste antikvariske verden av latinske tekster,<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 67–68, siterer E. Champlin, ''Fronto and Antonine Rome'' (1980), særskilt kapitlene 3 og 4.</ref> var han vurdert som kun nest etter [[Cicero]], kanskje selv også som et alternativ til ham.<ref name="Birley65-67">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 65–67.</ref><ref>Den moderne verden har ikke samme positive vurdering. En av hans moderne redaktører, den tyske historikeren [[Barthold Georg Niebuhr]], karakteriserte Fronto som dum og overfladisk; en annen, Samuel Adrian Naber, betraktet ham med forakt. Jf. Champlin, ''Fronto'', 1–2.</ref> Historikere har sett på ham som «pedantisk og kjedelig», hans tekster har verken gitt politiske analyser tilsvarende en Cicero eller samvittighetsfulle reportasjer tilsvarende en [[Plinius den eldre]].<ref name="Mellor">Mellor, Ronald (1982): bokomtale av Edward Champlins ''Fronto and Antonine Rome'', ''The American Journal of Philology'' 103:4, s. 460-461 og videre.</ref> Nyere [[prosopografi]]sk forskning har dog rehabilitert en del av hans dårlige moderne omdømme.<ref name="Mellor" /> Fronto hadde ikke sans for Atticus, men Marcus fikk dem på talefot. Fronto mestret latin til fingerspissene, i stand til å spore uttrykk og talemåter i litteraturen, skape spissfindige og uklare synonymer, og utfordre mindre utilbørligheter i valgene av ord.<ref name="Birley65-67" />

En betydelig mengde av brevvekslingen mellom Fronto og Marcus har overlevd.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 69">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 69.</ref> De to sto meget nær hverandre som venner. Marcus tilbrakte tid med Frontos hustru og datter, som begge het Cratia, og de likte omgjengelige samtaler.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.6 (= Haines 1.80ff); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 76–77.</ref> Marcus skrev et brev til Fronto på hans fødselsdag hvor han svulstig hevdet at han elsket sin venn som han elsket seg selv, og påkalte gudene for å sikre at hvert eneste ord han lærte fra litteraturen, ville han lære fra Frontos egne lepper.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 3.10–11 (= Haines 1.50ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 73.</ref> Hans bønner for Frontos helse var mer enn høflighetsfraser ettersom Fronto var jevnlig syk; til tider synes han å ha vært bortimot invalid, alltid med lidelser,<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 73.</ref> og bortimot en fjerdedel av de bevarte brevene omhandler mannens sykdommer.<ref>Champlin, "Chronology of Fronto", 138.</ref> Marcus ber om at Frontos smerter isteden må falle på ham selv.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 5.74 ( =Haines 2.52ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 73.</ref>

Fronto ble aldri Marcus’ lærer på full tid, og fortsatte sin karriere som advokat. En beryktet sak førte ham i konflikt med Herodes Atticus.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 77. Om dateringen, se Champlin, "Chronology of Fronto", 142, som (sammen med Bowersock, ''Greek Sophists in the Roman Empire'' (1964), 93ff) argumenterer for en dato på 150-tallet; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 78–79, 273 n.17 (med Ameling, ''Herodes Atticus'' (1983), 1.61ff, 2.30ff) argumenterer for 140.</ref> Marcus anmodet Fronto, først med «råd», deretter som en «tjeneste», om ikke å angripe Atticus; han hadde allerede bedt Atticus om ikke å angripe først.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 3.2 (= Haines 1.58ff), sitter i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 77–78.</ref> Fronto svarte at han var overrasket over å oppdage at Marcus regnet Atticus som en venn (kanskje Atticus ennå ikke var blitt Marcus’ lærer), og innrømmet at Marcus kunne ha rett,<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 3.3 (= Haines 1.62ff); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 78.</ref> men bedyret uansett at hans hensikt var å vinne saken med alle midler som var tilgjengelig: «… anklagene var fryktelige og bli uttalt som fryktelige. Disse i særdeleshet som refererer til overfall og ran vil jeg beskrive på en slik måte at de smaker av galle. Om jeg kommer til å kalle ham for en udannet liten greker, betyr det ikke en krig til døden.»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 3.3 (= Haines 1.62ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 79.</ref> Utkommet av rettssaken er ukjent.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 80.</ref>

Da Marcus var 24 år (mellom april 146 og april 147) hadde han blitt trett og misfornøyd med sine studier av rettsvitenskapen, og viste en del tegn på generelt ubehag. Hans mester, skrev han til Fronto, var en ubehagelig skrythals. Han hadde gått lei av øvelsene, å ta standpunkt i tenkte debatter. Når han kritiserte falskheten i konvensjonelt språk, begynte Fronto å forsvare det.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.3.1 (= Haines 1.2ff); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 94.</ref> I uansett tilfelle var Marcus’ formelle utdannelse nå over. Han hadde opprettholdt et godt forhold til sine lærere og fulgt dem ydmykt. Det hadde «påvirket hans helse ugunstig», skrev hans biograf, å legge så mye anstrengelser i studiene. Det var det ene tingen som biografen fant feil med i hele hans ungdomstid.<ref>''HA Marcus'' 3.5–8, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 94.</ref>

Fronto hadde advart Marcus mot studere filosofi for tidlig: «det er bedre å aldri ha berørt filosofiens lære… enn å ha smakt det overfladisk, så vidt med leppene...»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.3, sitter i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 69.</ref> Han foraktet filosofi og filosofer, og nedvurderte Marcus’ samlinger med Apollonios fra Khalkedon og andre innenfor denne sirkelen.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 69" /> Fronto ga en uvennlig tolkning av Marcus’ «konvertering til filosofi» som «ungdom trett av arbeid», og hadde Marcus vendt seg til filosofi for å slippe unna de gjentatt øvelsene med taletrening.<ref>''De Eloquentia'' 4.5 (= Haines 2.74), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 95.</ref> Marcus beholdt kontakten med Fronto, overså hans betenkeligheter.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 94, 105.</ref>

Apollonios kan ha introdusert Marcus til stoisk filosofi, men [[Junius Rusticus|Quintus Junius Rusticus]] var antagelig den som hadde størst innflytelse på den unge mannen.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 95; Champlin, ''Fronto'', 120.</ref> Han var den som Fronto anklaget for å ha fristet Marcus fra studier av talekunst.<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 1.2.2 (= Haines 2.36), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 95.</ref> Han var tjue år eldre enn Marcus og eldre enn Fronto. Som sønnesønn av [[Arulenus Rusticus]], en av ofrene for tyranniet til [[Domitian]]us som styrte i 81-96, han var arvingen til tradisjonen med «stoisk opposisjon» til «grusomme keisere» på 100-tallet,<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 94–95, 101.</ref> den virkelige etterfølgeren til [[Seneca den yngre|Seneca]] (i motsetningen til Fronto, den falske).<ref>Champlin, ''Fronto'', 120.</ref> Marcus takket Rusticus for å ha lært ham «ikke å bli forledet inn i retorikkens entusiasme, for å skrive om spektakulære ting, for å foredra om moraliserende tekster… Unngå det oratoriske, poetiske, og 'gylne penner'.»<ref>''Til meg selv'' 1.7, sitert i ''Marcus Aurelius'', 94–95.</ref>

=== Fødsler og død, 147–160 ===
[[Fil:RomaCastelSantAngelo-2.jpg|thumb|[[Castel Sant'Angelo|Hadrians mausoleum]], hvor barna til Marcus og Faustina ble gravlagt.]]
Den 30. november fødte Faustina en pike som ble gitt navnet Domitia Faustina. Hun var den første av minst tretten barn (inkludert to ganger tvillinger) som Faustina fødte i løpet av de neste 23 årene. Den neste dagen, den 1. desember, ga Antoninus Pius sin svigersønn maktposisjonene som [[tribun]] og ''[[imperium]]'', sistnevnte autoritet over keiserens hæravdelinger og provinser. Som tribun hadde Marcus retten til fremme en sak for senatet. Han makt som tribun ble fornyet den 10. desember 147.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 103.</ref>

Første gang Domitia nevnes i brevene til Marcus avslører henne som et sykelig barn. «Cæsar til Fronto. Om gudene er villige, vil se håp om bedring. [[Diaré]]en har stoppet opp, de små angrepene med feber har blitt drevet tilbake. Men avmagringen er fortsatt stor og det er fortsatt ganske mye hosting.» Han og Faustina, skrev Marcus, har vært «ganske opptatt» av omsorgen av den lille piken.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.11 (= Haines 1.202ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 105.</ref> Domitia døde i 151.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 247 F.1.</ref>

I 149 fødte Faustina på nytt, to tvillinger. Samtidens mynter feiret hendelsen med krysset ''cornucopiae'' (fruktbarhetssymbol, overflod og lykke)<ref>[http://www.forumancientcoins.com/numiswiki/view.asp?key=cornucopiae Cornucopiae], Forum Ancient Coins</ref> under portrettbyster av to små gutter, og teksten ''temporum felicitas'', «tidens lykke». Lykken varte dog ikke lenge, og guttebarna døde, men ved slutten av året ble enda en familiemynt preget: det viste en tynn liten pike, Domitia Faustina, og et guttebarn. Deretter enda en: en pike alene. Barna ble gravlagt i [[Castel Sant'Angelo|Hadrians mausoleum]], hvor deres epitafer har overlevd. De ble kalt for Titus Aurelius Antoninus og Tiberius Aelius Aurelius.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 206–7.</ref>

Marcus beroliget seg selv: «En mann ber: ‘Hvordan kan jeg slippe å miste mitt lille barn’, men du må be. ‘Hvordan kan jeg ikke være redd for å miste ham’.»<ref>''Til meg selv'' 9.40, sitter i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 207.</ref> Han siterte fra ''[[Iliaden]]'' det han kalte den «korteste og mest kjente munnhell… nok til å spre sorg og frykt:

<blockquote><poem>Liksom trærnes vekslende løv er menneksers slekter.
Vindene hvirvler til jord de visnede blade; men skogen
kler seg i løv og blomster påny, når det stunder mot våren.
Således spirer en slekt av menn, mens en annen må visne.
–&nbsp;[[Homer]]: ''Iliaden''</poem><ref>''Til meg selv'' 10.34, tekst fra Homer: ''Iliaden'', sang 6, 146-149, gjendiktet av P. Østbye, Oslo: Aschehoug, 1980, s. 99</ref></blockquote>

En annen datter ble født den 7. mars 250, [[Lucilla|Annia Aurelia Galeria Lucilla]]. En gang mellom 155 og 161, antagelig kort tid etter 155, døde Marcus mor Domitia Lucilla, died.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 107.</ref> Faustina fødte antagelig enda en datter i 151, men barnet Annia Galeria Aurelia Faustina kan muligens ikke ha vært født før i 153. En myntutgivelse feiret ''fecunditati Augustæ'', «Augustas fruktbarhet» og viste to piker og en gutt. Gutten overlevde ikke lenge, på mynter fra 156 er det kun to piker som er avbildet. Han kan ha dødd i 152, det samme året som Marcus’ søster Cornificia døde.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 108.</ref>

Den 28. mars 158, imidlertid, da et barn var dødt, takket Marcus tempelsynoden, «selv om dette kom til bli noe annet.» Barnets navn er ukjent.<ref>''Inscriptiones Graecae ad Res Romanas pertinentes'' 4.1399, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114.</ref> I 159 og 160 fødte Faustina to døtre: Fadilla, etter en av Faustinas døde søstre, og Cornificia, etter en av Marcus’ døde søstre.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114">Birley, 114.</ref>

=== Antoninus Pius’ siste år, 152–161 ===
[[Fil:Antoninus Pius Glyptothek Munich 337 cropped.jpg|thumb|[[Antoninus Pius]], Marcus’ adoptivfar og forgjenger som keiser (Glyptothek).]]
I mellomtiden, under styret til Antoninus Pius, hadde Marcus’ adoptivbror Lucius Verus, som kronprins og framtidig keiser, fått en omsorgsfull utdannelse fra den berømte ''grammaticus'' [[Marcus Cornelius Fronto]]. Det ble sagt at den unge Verus var en utmerket student, glad i å skrive poesi og gi taler. Lucius begynte sin karriere som [[kvestor]] i 153, to år før den lovlige alder på 25 (Marcus hadde hatt posisjonen da han var 17 år). I 154 var han konsul, ni år før den lovlige alderen på 32 år (Marcus hadde posisjonen da han var 18 og deretter 23 år), og i 161 var han konsul på nytt med Marcus Aurelius som hans eldre partner.

Lucius hadde ingen andre titler enn «sønn av Augustus». Han hadde en markant annen personlighet enn Marcus; han var glad i alle former for sport og idrett, men særlig jakt og bryting. Han hadde glede av sirkusleker og [[gladiator]]kamper.<ref>''HA Verus'' 2.9–11; 3.4–7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 108.</ref> Han giftet seg ikke før i 164.<ref>''HA Verus'' 2.9–11; 3.4–7; Barnes, 68; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 108.</ref>

I 156 ble Antoninus Pius 70 år. Han fant det vanskelig å holde seg oppreist uten å gå med støtte, en form for [[korsett]]. Han begynte å knaske på tørt brød for å få styrke til å holde seg våken under sin morgensesjoner. Etter hvert som Antoninus ble eldre begynte Marcus å overta flere av de administrative pliktene, enda flere da han ble pretoriansk prefekt (en posisjon som var mer preget av sekretærarbeid enn militært) etter at Gavius Maximus døde i 156 eller 157.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 112.</ref> I 160 ble Marcus og Lucius utnevnt som felles-konsuler for det følgende året. Kanskje Antoninus allerede var syk; i uansett tilfelle døde han før året var omme.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114" />

To dager før sin død forteller hans biograf at Antoninus var ved sine forfedres eiendom ved [[Lorium]] i [[Etruria]],<ref>Bowman, s. 156; Victor, 15:7</ref> rundt 19&nbsp;km fra Roma.<ref name="Victor, 15:7">Victor, 15:7</ref> Han spiste ost fra Alpene til middag med god appetitt, men om natten kastet han opp og fikk feber neste dag. Dagen deretter, den 7. mars 161,<ref>Dio Cassius 71.33.4–5; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114.</ref> samlet han det keiserlige råd, overdro staten og sin datter til Marcus. Keiseren ga kjernen til sitt liv i det siste ordet han mumlet da tribunen for nattvakten kom for å be om passord; "aequanimitas" («sinnsro»).<ref name="Bury, pg. 532">Bury, s. 532</ref> Han snudde seg som om han ville sove og døde.<ref>''HA Antoninus Pius'' 12.4–8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114.</ref> Hans død avsluttet det lengste regimet siden [[Augustus]], overgikk [[Tiberius]] med et par måneder.<ref>Bowman, s. 156</ref>