Redigerer Marcus Antonius (avsnitt)

== Cæsars høyre hånd ==
[[Fil:Wien-Parlament-Július Ceasar.jpg|thumb|left|Statue av Cæsar foran parlamentsbygningen i Wien.]]
I [[54 f.Kr.]] ble Antonius stabsoffiser i [[Julius Cæsar]]s hæravdelinger i [[Gallia]] og [[Germania]]. Han viste seg igjen som en dyktig militær leder i [[Gallerkrigene]], men hans lunefulle personlighet skapte friksjoner. Antonius og Cæsar var gode venner foruten også å være nære slektninger. Antonius gjorde seg alltid tilgjengelig for å støtte Cæsar i å utføre dennes militære hærtokter.

Opphevet ved Cæsars innflytelse til posisjonene som [[kvestor]], [[augur]] og [[tribun]] for [[plebeiere|plebeierne]] (50 f.Kr.), støttet han sin beskytters sak med stor energi. Cæsars to prokonsulerkommandoer i løpet av ti år gikk ut i 50 f.Kr., og han ønsket å dra tilbake til Roma for å bli valgt til konsul. Men motstand fra den konservative fraksjonen i [[det romerske senatet]], ledet av [[Pompeius]], krevde at Cæsar gikk av som prokonsul og gi fra seg kommandoen av sin hær, før han kunne få tillatelse å søke gjenvalg.

Det var noe Cæsar ikke kunne gjøre. En slik handling ville gjøre ham til en privat borger og dermed åpne for at han kunne bli rettsforfulgt for sine handlinger som prokonsul. Det ville også plassere ham hjelpeløs overfor Pompeius' soldater. For å forhindre dette, bestakk Cæsar tribunen [[Gaius Scribonius Curio|Curio]] til å bruke sitt [[veto]] for å forhindre en bestemmelse i senatet som ville frata ham sine soldater og kommando. Deretter sikret han seg at Antonius ble valgt til tribun for den neste perioden. Som tribun benyttet Antonius seg deretter av sin rett til å nedlegge veto, med det mål å forhindre at senatet vedtok krigsrett mot vetoet, og ble voldelig utvist fra senatet sammen med [[Gaius Cassius Longinus|Cassius]], også tribun og en støttespiller for Cæsar.

[[Fil:CdM, marcantonio raffigurato come alessandro, sardonice, 40 ac. circa.JPG|thumb|Medaljong med Antonius' profil]]
Cæsar krysset elven [[Rubicon]] med sin hær da han hørte hva som hadde skjedd, og med det begynte han [[Cæsars borgerkrig|den republikanske borgerkrigen]]. Antonius forlot Roma og slo seg sammen med Cæsar og hans hær ved [[Ariminium]]. Cæsar presenterte ham for sine soldater mens han fortsatt var blodig og med sårmerker etter slag, som et eksempel på de ulovligheter hans motstandere drev med, og som et ''[[casus belli]]''. Tribunene for plebeierne var ment å være urørbare og deres veto umistelige, i henhold til romersk ''[[mos maiorum]]''. Antonius kommanderte soldatene i [[Italia]] mens Cæsar dro til [[Spania]] og knuste Pompeius' legioner der. Antonius ledet hærforsterkningene til [[Oldtidens Hellas|Hellas]] før han kommanderte høyre ving av Cæsars hær ved [[Farsalos]].<ref>[http://www.livius.org/pha-phd/pharsalus/battle.html Battle of Pharsalus (48 BCE)] {{Wayback|url=http://www.livius.org/pha-phd/pharsalus/battle.html |date=20140711084054 }}, Livius.org</ref>

Da Cæsar ble [[Diktator (romersk)|romersk diktator]] for andre gang, ble Antonius gjort til ''[[magister equitum]]'' («herre over hestene»), diktatorens hovedoffiser, og i denne egenskapen ble han i Italia som halvøyas administrator i 47 f.Kr. mens Cæsar bekjempet de siste av slekten til Pompeius som hadde søkt tilflukt i provinsen [[Afrika]]. Antonius' egenskaper som administrator var langt svakere enn hans evner som general, og han benyttet seg av de mest overdrevne virkemidler, i henhold [[Cicero]] slik denne framstilte det i sitt verk ''[[Philippicae]]''. I 46 f.Kr. synes det som om Antonius ble fornærmet ettersom Cæsar insisterte på betaling for de eiendommene som hadde tilhørt Pompeius og som han angivelig hadde kjøpt, men som han faktisk bare hadde lagt beslag på. Konflikt oppstod, og som ved andre anledninger forsøkte Antonius å løse den med vold. Hundrevis av borgere ble drept, og Roma selv lå på kanten av kaos. Cæsar var svært lite begeistret med hele affæren og fjernet Antonius fra alle formelle politiske posisjoner. De to mennene så hverandre ikke på to år. Den kjølige adskillelsen ble dog ikke varig, og Antonius møtte diktatoren ved Narbo (i dag [[Narbonne]]) i 45 f.Kr. og avviste forslaget fra [[Gaius Trebonius]] om å bli med i konspirasjonen mot Cæsar som allerede var i oppløp. Det kom til full forsoning i 44 f.Kr. da Antonius ble valgt til konsul for Cæsars femte tid. 

Uansett hvilke konflikter som eksisterte mellom de to mennene, forble Antonius trofast til Cæsar, men det er verd å nevne at i henhold til [[Plutark]] i paragraf 13, hadde Trebonius betraktet ham som «ikke påtrengende og forsiktig»... Antonius hadde forstått hans hentydninger, men gitt oppmuntringer og heller ikke rapportert samtalen til Cæsar. Den 15. februar 44 f.Kr. i løpet av festivalen [[Lupercalia]], hadde Antonius offentlig tilbudt Cæsar et [[diadem]], en form for krans, og som ble oppfattet som et symbol for en konge. Da Cæsar ikke tok imot den, hadde han demonstrert at han ikke hadde til hensikt å ta tronen som konge.

[[Fil:Vincenzo Camuccini - La morte di Cesare.jpg|thumb|Mordet på Cæsar, maleri av Vincenzo Camuccini (1771–1844)]]
[[Fil:Karl Theodor von Piloty Murder of Caesar 1865.jpg|thumb|Mordet på Cæsar, maleri av Carl Theodor von Piloty (1826–1886)]]
Den [[14. mars]] [[44 f.Kr.]] ble Antonius skremt da han ble fortalte at gudene ville slå Cæsar ned.<ref>[http://www.ancientsites.com/aw/Article/804627 Marcus Antonius] {{Wayback|url=http://www.ancientsites.com/aw/Article/804627 |date=20110721031220 }}, ''The Roman World'': «...was alarmed by a talk he had with a Senator named Casca, who told him the gods would make a strike against Caesar in the Roman Forum.»</ref> Neste dag, den [[15. mars]] 44 f.Kr. (''Idus Martiæ'') dro han ned for å advare Cæsar, men de sammensvorne nådde fram til Cæsar først og myrdet ham. Da Cæsar sank sammen ved foten av en statue, skal han ha tatt imot 23 dolkestikk. I det opprøret og uroen som fulgte hendelsen, skal Antonius ha rømt fra Roma forkledd som en slave, i frykt for at mordet ville føre til en massakre av Cæsars tilhengere. Da dette ikke skjedde, reiste han snart tilbake til Roma, diskuterte en våpenhvile med attentatmennenes fraksjon, og for en tid synes det som om Antonius, som konsul, søkte fred og en avslutning på den politiske spenningen. Etter en tale av Cicero i senatet, ble det enighet om å gi amnesti til dem som hadde deltatt i mordet.

Ved Cæsars gravferd var det naturlig at Antonius, som Cæsars høyre hånd, medkonsul og fetter, holdt gravtalen. I sin tale kom han med beskyldninger om mord og sørget således for et endelig brudd med konspiratørene. Med adskillig talent for [[Retorikk|retorisk]] og dramatisk innlevelse, grep han [[toga]]en fra Cæsars lik og viste fram stikksårene, pekte mot hver av dem og navnga gjerningsmennene, og lyste skam over dem. Under gravtalen leste han også opp Cæsars testamente hvor Cæsar etterlot det meste av sin rikdom til folket i Roma og demonstrerte således, i motsetningen til hva konspiratørene hadde hevdet, at Cæsar absolutt ikke hadde til hensikt å danne et kongelig dynasti. Folkets mening snudde, og den samme natten ble husene til de som var knyttet til mordet på Cæsar angrepet, og konspiratørene ble nødt til å flykte for livet.