Redigerer Manuel I Komnenos (avsnitt)

== Det andre korstog og Raynald av Chatillon ==

=== Prins av Antiokia ===
[[Fil:Map Crusader states 1135-en.svg|thumb|Grevskapet Edessa i konteksten av andre stater i Midtøsten i 1135.]]
Manuels regime fikk sin første prøvelse i [[1144]] da han møtte et krav fra [[Raymond av Poitiers]], [[Fyrstedømmet Antiokia|prins av Antiokia]], over områdene i [[Kilikia]]. Senere det samme året ble korsfarerstaten [[grevskapet Edessa]] oppslukt av den voldsomme bølgen av [[islam]]ske [[jihad]] under [[Imad ad-Din Atabeg Zengi]]. Raymond innså at øyeblikkelig hjelp fra Vest-Europa var ikke mulig, og med sin østlige flanke farlig utsatt for denne nye trusselen hadde han ikke annen mulighet enn å forberede seg på et ydmykende besøk til Konstantinopel. Ved å svelge sin stolthet gjorde han reisen nordover for å be om keiserens beskyttelse. Etter å ha underkastet seg Manuel I fikk han løftet om den støtte han ba om og hans allianse med Østromerriket var sikret.<ref name="M173">Cinnamus, J.: ''Deeds of John and Manuel Comnenus'', 33–35<br />* Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 40</ref>

=== Hærtokt mot Konya ===
I [[1146]] samlet Manuel hæren ved den militære basen [[Lopadion]] og dro på en straffeekspedisjon mot [[Masud]], [[sultan]] av [[Rûm]], som gjentatte ganger hadde angrepet keiserdømmets grenser i vestlige Anatolia og i Kilikia.<ref name="Tread640">Treadgold, W.: ''A History of the Byzantine State and Society'', 640</ref> Det var ikke noe forsøk på en systematisk erobring av områder, men Manuels hær beseiret tyrkerne ved [[Afyonkarahisar|Acroënus]] før den erobret og ødela den befestede byen [[Akşehir|Filomelion]], og fjernet den gjenværende kristne befolkningen<ref name="Tread640" />. De bysantinske styrkene nådde Masuds hovedstad Konya og herjet området rundt byen, men klarte ikke å angripe dens murer. En del av Manuels motiver for dette hærtoktet var også et ønske om å bli sett på i vest som en som aktivt fulgte korsfareridealet: Kinnamos tilskrev også til Manuels et ønske om å vise fram sin militære makt til sin nye brud.<ref>Cinnamus, J.: ''Deeds of John and Manuel Comnenus'', 47<br />* Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 42</ref> Mens han var på dette hærtoktet mottok Manuel et brev fra kong [[Ludvig VII av Frankrike]] som annonserte hans hensikt å lede en hær som skulle hjelpe korsfarerstatene i Midtøsten.

=== Korsfarernes ankomst ===
Manuel ble forhindret til å følge opp hans tidligere suksess i øst da hendelser i vest betydde at hans tilstedeværelse var inntrengende krevet på Balkan. I [[1147]] aksepterte han at to hærer fra det andre korstoget kunne passere gjennom hans besittelser, henholdsvis [[Konrad III av Det tysk-romerske rike]] og Ludvig VII av Frankrike. På denne tiden var det fortsatt medlemmer av den bysantinske hoffet som husket da det [[første korstog]]et passerte, noe som var en entydig hendelse i det felles minne i tidsalderen og en som hadde fascinert Manuels tante, [[Anna Komnena]].<ref name="AC333">Komnene, A.: ''The Alexiad'', 333</ref>

Derimot var det mange bysantinere som fryktet korstoget, et syn som var befestet på tallrike hendelser av vandalisme og plyndringer som utført av uregjerlige hærer mens de marsjerte gjennom bysantinsk territorium. Bysantinske tropper fulgte korsfarerne i et forsøk på å disiplinere deres oppførsel, og ytterligere tropper ble samlet i Konstantinopel, klar til å forsvare hovedstaden mot alle former for aggresjon. Denne forsiktigheten var veloverveid, men likevel skjedde det mange hendelser av skjult og åpent fiendskap mellom franskmennene og grekerne mens de marsjerte, noe begge sider antagelig hadde skylden for, noe som nesten skapte en farlig konflikt mellom keiser Manuel og hans gjester. Manuel tok vernetiltak, noe hans bestefar ikke hadde gjort, i å forsterke bymurene og presset de to kongene for garantier for sikkerheten i hans områder. Konrad IIIs hær var den første som kom Østromerriket i løpet av sommeren [[1147]], og den opptrer framtredende i bysantinske kilder, noe som antyder at den tyske hæren var den mest vanskelige av de to korsfarerhærene.<ref>Den stemning som eksisterte før slutten av 1147 er best skjøttet av et ''verse enconium'', lovprisningsdikt, til Manuel (det ene av diktene omfattet en liste som ble overført under navnet Theodore Prodromos i ''Codex Marcianus graecus XI.22'' kjent som ''Manganeios Prodromos''), som var sannsynligvis en keiserlig bestillingsverk, og må ha blitt skrevet kort tid etter tyskerne hadde krysset [[Bosporos]]. Her blir Konrad III anklaget for å ha ønsket å ta Konstantinopel med makt, og til å innsette en latinsk patriark (Manganeios Prodromos, no 20.1) Jeffreys-Jeffreys: The «Wild Beast from the West», 102; se også Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 49</ref>

Etter 1147 ble imidlertid forholdet mellom de to herskerne betydelig bedre. Ved [[1148]] hadde Manuel innsett klokskapen i å sikre en allianse med Konrad III, hvis svigerinne [[Bertha av Sulzbach]] som han tidligere hadde giftet seg med. Han hadde faktisk overtalt den tyske kongen til fornye deres allianse mot [[Roger II av Sicilia]].<ref name="ReferenceA">Magdalino, P.: ''The Byzantine Empire'', 621</ref> Beklageligvis for keiseren døde Konrad III i [[1152]], og tross for gjentatte forsøk var det ikke mulig å komme med en tilsvarende avtale med hans etterfølger [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik I Barbarossa]]<ref>I henhold til Paul Magdalino, var en av Manuels hovedmål en deling av Italia med det tysk-romerske riket og hvor Østromerriket fikk Adriaterkysten. Hans ensidig beskjeftigelse var imidlertid å motarbeide den nye tyske keiseren, Fredrik Barbarossa, hvis egne planer for restaureringen av keiserens styre ikke innbefattet Østromerriket. Manuel var således forpliktet til å behandle Fredrik Barbarossa som sin hovedfiende, og å danne et nett av allianser med andre vestlige makter, inkludert pavestolen, hans gamle fiende, det normanniske kongedømmet, Ungarn, flere magater og byer over hele Italia, og framfor alt korsfarerstatene i Midtøsten. Magdalino, P.: ''The Medieval Empire'', 194</ref>

=== Invasjon av Kypros ===
Dog ble Manuels oppmerksomhet igjen trukket tilbake til Antiokia i [[1156]] da [[Raynald av Chatillon]], den nye prinsen av Antiokia, hevdet at den bysantinske keiseren hadde reforhandlet hans løfte om å betale ham en sum penger. Han gikk derfor til angrep på den bysantinske provinsen [[Kypros]].<ref name="R238">Read, P. P.: ''The Templars'', 238</ref> Han arresterte guvernøren på øya og nevøen av keiseren, [[Johannes Komnenos]], og general [[Michael Branas]].<ref name="R239">Read, P. P.: ''The Templars'', 239</ref> Den latinske historikeren [[Vilhelm av Tyr]] beklaget sterkt denne krigshandlingen mot andre medkristne og beskrev de grusomheter som ble gjort av Raynalds menn i betydelige detaljer.<ref>Vilhelm av Tyr: ''Historia'', XVIII, [http://thelatinlibrary.com/williamtyre/18.html#10 10]</ref> Etter å ha ha herjet øya og plyndret dens rikdommer hadde Raynalds hær lemlestet de overlevende før de tvang dem til å betalte tilbake deres flokk til ublu priser med det lille som de hadde igjen. Slik beriket de seg med nok bytte for å gjøre Antiokia rike i årevis, angriperne gikk ombord i sine skip og satte seil hjemover.<ref>Hillenbrand, Carole: ''The Imprisonment of Raynald of Chatillon'', 80<br />* Madden, T. F.: ''The New Concise History of the Crusades'', 65</ref> Raynald sendte også en del av de lemlestede gislene til Konstantinopel som en fargerik demonstrasjon på sin ulydighet og hans forakt for den bysantinske keiseren<ref name="R239" />.

Manuel besvarte denne fornærmelsen på et karakteristisk energisk vis. Vinteren [[1158]]–[[1159]] marsjerte han til Kilikia i spissen for en veldig hær; hastigheten i hans fremrykning (Manuel hadde dratt i forvegen for hovedhæren med 500 kavalerister) var slik at han greide å overraske armenske [[Toros II av Armenia]] som hadde deltatt i angrepet på Kypros.<ref name="M67">Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 67</ref> Alle byene i Kilikia falt øyeblikkelig for keiser Manuel og Toros selv ble tvunget til å flykte opp i fjellene i siste øyeblikkelig. Det er sagt at han måtte overleve ved å finne ly under et fjell hvor en gammel geiter brakte ham mat.

=== Manuel i Antiokia ===
I mellomtiden hadde nyheten om fremrykningen til den bysantinske hæren nådd fram til Antiokia. Raynald innså at han hadde små sjanser til å beseire Manuel og dessuten at han ikke kunne regne med hjelp fra [[Balduin III av Jerusalem]]. Balduin hadde heller ikke godkjent hans angrep på Kypros, og hadde uansett allerede gjort en avtale med Manuel. Isolert og forlatt av sine allierte besluttet Raynald at underdanig underkastelse var hans eneste håp. Han kom derfor for keiseren, kledd i en sekk og med et tau knyttet rundt halsen og bønnfalt om tilgivelse. Manuel ignorerte først den ydmyke Raynold, snakket videre med sine hoffmenn og Vilhelm av Tyr kommenterte at denne forsmedelig opptreden fortsatte så lenge at alle «følte avsky» for den.<ref>Hamilton, B.: ''William of Tyre and the Byzantine Empire'', 226<br />* Vilhelm av Tyr, ''Historia'', XVIII, [http://thelatinlibrary.com/williamtyre/18.html#23 23]</ref> Til slutt måtte Manuel tilgi Raynald på den betingelse at han ble hans vasell og effektivt underla det uavhengige Antiokia til Østromerriket<ref>Stone, A.: [http://www.roman-emperors.org/mannycom.htm ''Manuel I Comnenus''].</ref>

Freden hadde blitt gjenopprettet, en storslått seremoni ble holdt den [[12. april]] [[1159]] for den triumferende innmarsjen til den bysantinske hæren til byen med Manuel ridende gjennom gatene mens prinsen av Antiokia og kongen av Jerusalem fulgte etter til fots. Manuel holdt juridisk rett og dom for borgerne, og var til stede ved leker og turneringer. I mai som overhodet for en forent kristen hær begynte han å marsjere mot [[Edessa]], men oppga hærtoktet etter at han hadde sikret løslatelsen av [[Nur ad-Din]], herskeren av [[Syria]], 6 000 kristne fanger tatt i ulike kamper siden det andre korstoget .<ref name="Norwich">Brooke, Z. N.: ''A History of Europe, from 911 to 1198'', 482<br />* P. Magdalino, ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 67<br />* Norwich, J. H.: ''A short history of Byzantium''</ref> Til tross for den storslåtte avslutningen av hærtoktet har moderne historikere argumentert at Manuel oppnådde langt mindre enn han hadde håpet i å gjenreise keiserdømmet.

Fornøyd med hans anstrengelser så langt dro Manuel tilbake til Konstantinopel. På tilbakevegen ble hans tropper overrasket av tyrkerne. Til tross for dette vant de en overveldende seier, rensket vegen for fiender og påførte dem store tap. I det påfølgende året drev han seldsjukkene ut av [[Isauria]].<ref name="P134">Paparrigopoulos, K.: ''History of the Greek Nation'', Db, 134</ref>