Redigerer Liv Ullmann (avsnitt)

== Karrière ==
=== Film og teater i Norge (1957–1965) ===
Liv Ullmann fikk hovedrollen som [[Anne Frank]] i oppsettingen av ''[[Anne Franks dagbok (skuespill)|Anne Franks dagbok]]'' i [[Rogaland Teater]] i Stavanger i 1957.{{Sfn|Haddal|2000|s=23}}<ref name="Adressa">{{Kilde www|forfatter=|tittel=Liv Ullmann 75 år |utgiver=''[[Adresseavisen]]'' |utgivelsesdato= |url=http://www.adressa.no/spesial/article8801445.ece |besøksdato=2015-11-14 }}</ref> I 1959 spilte hun [[Ofelia]] i [[William Shakespeare]]s tragedie ''[[Hamlet]]'' på det samme teateret, og Kristin Lavransdatter under dramatiseringen av [[Sigrid Unset]]s ''[[Kristin Lavransdatter#Kransen|Kransen]]''. På denne tiden hadde hun også teaterroller som Solveig i ''[[Peer Gynt]]'', Agnes i ''[[Brand]]'', Margrete i ''[[Kongs-Emnerne]]'', [[Nora Helmer]] i ''[[Et dukkehjem]]'', Rebekka West i ''[[Rosmersholm]]'' og Gretchen i ''[[Faust (Goethe)|Faust]]''.{{Sfn|Haddal|2000|s=23}} ''[[Aftenposten]]s'' tidligere hovedkritiker Odd-Stein Andersen roste gang på gang Ullmann for å ha «ytet betydelig menneskeskildring, og spesielt hos [[Henrik Ibsen|Ibsen]]».{{Sfn|Haddal|2000|s=23}}

I 1957 fikk hun også en statistrolle i [[Edith Carlmar]]s komedie ''[[Fjols til fjells]]'', hvor [[Leif Juster]] hadde hovedrollen.{{Sfn|Haddal|2000|s=23–25}} Carlmar regisserte også dramafilmen ''[[Ung flukt]]'' i 1959, og da hadde Ullmann hovedrollen. Filmen handler om de to ungdommene Gerd og Anders (Ullmann og [[Atle Merton]]), som gjemmer seg i et idyllisk småbruk sammen. Situasjonen tilspisses imidlertid når den farende fanten Bendik ([[Rolf Søder]]) dukker opp, og vekker Gerds interesse. Sven Krohn fra ''Aftenposten'' skrev at hun gjorde «et godt inntrykk som livsglad og rotløst [[proletar|proletarbarn]] med portvin og nikotin i blodet fra hun var en neve stor».{{Sfn|Haddal|2000|s=23–25}} Mange skrev imidlertid at Ullmann manglet evnen til å snakke vulgært.{{Sfn|Haddal|2000|s=23–25}} Det samme ble sagt om rolleskildringen hennes i [[Nils R. Müller]]s dramafilm ''[[Tonny]]'' i 1962. Her spilte hun en ung hore som tyster på kjæresten sin, som ender i fengsel.{{Sfn|Hambro|1998|s=98}} I 1962 fikk hun også en liten rolle som smeddatteren Eva i [[Pan (1962)|filmatiseringen]] av [[Knut Hamsun]]s ''[[Pan (roman)|Pan]]''.<ref>{{Kilde www|forfatter=|tittel=Pan |utgiver=''[[Dagbladet]]'' |utgivelsesdato= |url=http://www.dagbladet.no/film/film/?id=31555 |besøksdato=2015-11-14 }}</ref>

I 1963 fikk hun en rolle i teaterstykket ''[[Onkel Vanja]]'' som ble vist på [[NRK]]-serien [[Fjernsynsteatret]].{{Sfn|Haddal|2000|s=22}} I 1964 fikk hun tilbudet sammen med [[Joachim Calmeyer]] om å begynne på [[Nationaltheatret]], og etter en stund spilte de tittelrollene i Shakespeares ''[[Romeo og Julie]]''.{{Sfn|Hambro|1998|s=104–105}} Kritikeren [[Odd Eidem]] var misfornøyd med rolletolkningen, og skrev at Ullmann hadde talevansker.{{Sfn|Hambro|1998|s=104–105}} På nyåret 1965 fikk hun god kritikk for rolleskildringen som [[Jeanne d’Arc]] i skuespillet ''Saint Joan''.{{Sfn|Hambro|1998|s=104–105}} Dette året spilte hun også Ragna i [[Erik Folke Gustavson]]s dramafilm ''[[De kalte ham Skarven]]'', om en fisker som møter motgang etter en ulykke.

=== Bergman-epoken (1966–1978) ===
Den svenske filmregissøren [[Ingmar Bergman]] hadde i 1964 skrevet manuset til filmen ''Människoätarna'' med en liten rolle for Ullmann, men den ble skrinlagt da han ble syk.{{Sfn|Hambro|1998|s=104–105}} Etter hvert skrev han et nytt manus hvor Ullmann hadde en av de to hovedrollene.{{Sfn|Hambro|1998|s=107–108}} ''[[Persona]]'' (1966) handler om skuespilleren Elisabet Vogler (Ullmann) som bryter sammen etter en forestilling på teateret, og blir taus. Sykepleieren Alma ([[Bibi Andersson]]) blir hennes fortrolige venninne, og de blir gradvis mer og mer avhengige av hverandre. ''Persona'' ble Ullmanns internasjonale gjennombrudd, og hun har kalt den et vendepunkt i karrièren: «For første gang møtte jeg en regissør som lot meg uttrykke følelser og tanker som ingen andre hadde oppdaget i meg før. En regissør som med fingeren på pannebrasken hørte tålmodig etter og forstod alt jeg forsøkte å uttrykke. Et geni som skapte en atmosfære hvor alt kunne skje – også det jeg ikke hadde tiltrodd meg selv.»{{Sfn|Haddal|2000|s=36}}<ref name="Adressa" />

I 1968 og 1969 spilte hun i tre Bergman-filmer som utgjorde «''Fårö''-trilogien».{{Sfn|Haddal|2000|s=38}}{{Sfn|Hambro|1998|s=146}} De tre filmene, ''[[Vargtimen]]'' (1968), ''[[Skammen (film)|Skammen]]'' (1968) og ''[[En pasjon]]'' (1969), skildrer tre ulykkelige ektepar (Ullmann og [[Max von Sydow]]) som enten tæres fra hverandre, eller finner sammen. Ullmann fikk god kritikk for arbeidet og vant den svenske [[Guldbagge]]-prisen for rolletolkningen i ''Skammen''.<ref name="guldbagge">{{Kilde www|forfatter=|tittel=Liv Ullmann|utgiver=[[Guldbagge]]n |utgivelsesdato= |url=http://guldbaggen.se/nominering/liv-ullmann/ |besøksdato=2015-11-14 }}</ref>{{Sfn|Garfinkel|1976|s=171}} Den svenske filmkritikeren Stig Björkman fra filmtidsskriftet ''Chaplin'' roste skildringen i ''En pasjon'':

<blockquote>«Ullmanns ansikt i nærbilde fyller hele filmduken. Og under monologen på drøyt fem minutter endrer ikke bildet seg. I stedet gjennomgår skuespillerens ansikt en total forandring. Hun begynner fortellingen med en leende åpenhjertighet og lar med den største selvsikkerhet minnene strømme. Når hun skal fortelle om bilulykken, blir hun alvorlig. Farven forsvinner fra ansiktet. Øynene blir livløse, får røde render av fortvilelse. Det synes ikke å være grenser for Ullmanns evne til å leve seg inn i sine roller.»{{Sfn|Haddal|2000|s=41}}</blockquote>

I 1968 dro hun også tilbake til Norge for å spille inn dramafilmen ''[[An-Magritt (film)|An-Magritt]]'' (1969).{{Sfn|Hambro|1998|s=148}} Den handler om en pike (Ullmann) som vokser opp hos bestefaren sin i en bergstad på 1600-tallet. Her står hun alene blant menn, og hun må arbeide hardt for å bli respektert i mannssamfunnet. Hun fikk god kritikk for rollen, og Arvid Andersen fra ''[[Dagbladet]]'' skrev at hun gir «et gripende innblikk i et menneskes psyke som samtidig er en prestasjon som gir filmen et internasjonalt format».{{Sfn|Haddal|2000|s=25}} Ifølge filmkritikeren [[Per Haddal]] er ''An-Magritt'' Ullmanns beste norske filmrolle.{{Sfn|Haddal|2000|s=25}} Skuespillerens eneste filmrolle i 1970 var i den fransk-italienske actionthrilleren ''[[De kom om natten]]''.{{Sfn|Haddal|2000|s=54}}
[[Fil:Ullmann-Bergman-1968.jpeg|mini|Ullmann og [[Ingmar Bergman]].]]
Ullmann spilte Kristina Nilsson i ''[[Utvandrerne (film)|Utvandrerne]]'' (1971) og ''[[Nybyggerne (film)|Nybyggerne]]'' (1972). Filmene handler om en gruppe menneskers strabasiøse ferd fra Sverige til Amerika på midten av 1800-tallet, samt livet og skjebnen til innvandrerne når de kommer fram. Hans C. Blumenberg fra det tyske magasinet ''[[Die Zeit]]'' mente at Kristina er en av Ullmanns roller som gir mest inntrykk. «Her er den strenge askesen fra Bergmans registil. Og i de dystreste øyeblikk av hjemmelengsel hos Troell utfolder hun et livsmot og en spontanitet som gjør figuren overbevisende og følelsesmessig rik.»{{Sfn|Haddal|2000|s=47}} Hun vant en [[Golden Globe]] og ble nominert til [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for rolletolkingen i ''Utvandrerne''.<ref name="gg">{{Kilde www|forfatter=|tittel=Liv Ullmann|utgiver=[[Golden Globe]] |utgivelsesdato= |url=http://www.goldenglobes.com/person/liv-ullmann |besøksdato=2015-11-15 }}</ref>{{Sfn|Hambro|1998|s=182}}

I 1971 spilte hun også i skrekkfilmen ''[[Mannen som kom om natten]]'', om et ektepar som får skjøvet skylden til et drap over på en bonde. I 1972 spilte hun i Bergman-filmen ''[[Hviskninger og rop]]'', om en søskenflokk som gjenforenes når en av dem får kreft. Det året spilte hun også den mytiske skikkelsen [[Pavinne Johanna]] i dramafilmen ''[[Pave Johanne]]''.{{Sfn|Haddal|2000|s=54}} Disse fem filmene ble utgitt i et relativt kort tidsrom, og Ullmann havnet i en brå popularitetsbølge.{{Sfn|Garfinkel|1976|s=98}} I desember 1972 fikk hun ansiktet sitt på forsiden av ''[[Time (magasin)|Time]]'' med overskriften «Hollywoods New Nordic Star».{{Sfn|Hambro|1998|s=183}}

I 1973 spilte hun mot [[Erland Josephson]] i Bergman-serien ''[[Scener fra et ekteskap]]''. Ullmann spiller skilsmisseadvokaten Marianne som lever i et harmonisk samliv med læreren Johan (Josephson). Små, tilsynelatende ubetydelige hendelser bidrar imidlertid til at ekteparet glir stadig lengre fra hverandre. Serien ble klippet for en kinoutgivelse i USA til nyåret 1974.{{Sfn|Hambro|1998|s=196}} Hun fikk god kritikk for rolletolkningen, og Vincent Canby fra ''[[The New York Times]]'' skrev at Ullmann «igjen etablerer seg som en av de mest fascinerende skuespillerne i vår tid».<ref>{{Kilde www|forfatter=Canby, Vincent|tittel=Scenes From a Marriage|utgiver=[[The New York Times]] |utgivelsesdato=16. september 1974 |url=http://www.nytimes.com/movie/review?res=EE05E7DF173BE770BC4E52DFBF66838F669EDE&partner=Rotten%2520Tomatoes |besøksdato=2015-11-15 }}</ref> Hun ble nominert til en [[British Academy Film Awards|BAFTA-pris]] og en [[Golden Globe]] for rolleskildringen.<ref name="bafta">{{Kilde www|forfatter=|tittel=BAFTA Awards Search (Liv Ullman)|utgiver=[[British Academy Film Awards]] |utgivelsesdato= |url=http://awards.bafta.org/keyword-search?keywords=liv+ullman |besøksdato=2015-11-15 }}</ref><ref name="gg" /> Det året spilte hun også i komedien ''[[40 karat]]'' og musikalfilmen ''[[Tapte horisonter]]''. Hun vant [[Peer Gynt-prisen]] det året for å «ha gjort Norges navn kjent i utlandet».<ref name="gg" />{{Sfn|Haddal|2000|s=101}}

Ullmann spilte Agnes i teaterstykket ''[[Brand]]'' i 1973, og [[Nora Helmer]] i skuespillet ''[[Et dukkehjem]]'' i 1974, begge med [[Det norske teatret]].{{Sfn|Garfinkel|1976|s=170}}<ref>{{Kilde www|forfatter=|tittel=Det Norske Teatret: Et dukkehjem|utgiver=[[Nasjonalbiblioteket]] |utgivelsesdato= |url=http://ibsen.nb.no/id/20954 |besøksdato=2015-11-15 }}</ref> I 1975 spilte hun også i westernfilmen ''[[Zandys brud]]'' og dramafilmen ''[[Dronning Kristina (film)|Dronning Kristina]]''. Hun gjentok rollen som Nora i en engelsk versjon av ''Et dukkehjem'' i 1975.{{Sfn|Hambro|1998|s=198}}{{Sfn|Garfinkel|1976|s=116}} ''[[The Wall Street Journal]]'' var fornøyd: «Det er mange ting å undre seg over i Liv Ullmanns forestilling, en av dem er hennes register. Noen scenekunstnere spiller for det meste på en note, andre på to eller tre. Av og til møter vi en skuespiller som kan strekke seg over en hel oktav, men veldig sjelden ser vi noen som kan gå lenger. Liv Ullmann kan.»{{Sfn|Hambro|1998|s=199}} Hun ble nominert til en [[Tony Award|Tony-pris]] for rolletolkningen.<ref name="Adressa" />

I den psykologiske dramafilmen ''[[Ansikt til ansikt (film)|Ansikt til ansikt]]'' (1976) spilte hun psykologen Dr. Jenny Isaksson som får problemer med å mestre sin egen hverdag, og som stadig forfølges av vonde tanker fra fortiden. Filmnettstedet ''[[Montages]]'' roste rolleskildringen hennes i filmen, og skrev at hun «binder det usammenhengende sammen til å i det minste bli noe som ligner på en helhet».<ref name="Montages">{{Kilde www|forfatter=Kristiansen, Lars Ole|tittel=Ullmanns rovdyr i Ansikte mot ansikte|utgiver=[[Montages]] |utgivelsesdato=9. juni 2010 |url=http://montages.no/2010/06/ullmanns-rovdyr-i-ansikte-mot-ansikte/ |besøksdato=2015-11-19 }}</ref> Nettsiden beskrev spesielt én scene hvor Ullmann er plassert mot en vegg, og skriker og hyler mens kameraet kommer mot henne. De skrev at «Ullmann helt uten redsel klarer å kombinere [de] ulike uttrykkene [i scenen] uten å miste fotfestet».<ref name="Montages" /> Ullmann ble nominert til en BAFTA-pris, en Golden Globe og en [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]].<ref name="bafta" /><ref name="gg" />{{Sfn|Haddal|2000|s=62}} Det året utgav hun også selvbiografien ''Forandringen''.{{Sfn|Hambro|1998|s=202}}

I 1977 spilte hun i dramafilmene ''[[Ormens egg]]'' (regissert av Bergman) og ''[[Kampene ved Arnheim]]''.{{Sfn|Haddal|2000|s=94}} Det året spilte hun også på Broadway-scenen med tittelrollen i teaterstykket ''[[Anna Christie]]'', om en tidligere [[prostitusjon|prostituert]] som forelsker seg og får problemer når fortiden hennes blir kjent. Hun fikk god kritikk for rolletolkningen, og ble nominert til en ny Tony-pris.<ref name="tony">{{Kilde www|forfatter=|tittel=Liv Ullmann|utgiver=Playbill Vault |utgivelsesdato=|url=http://www.playbillvault.com/Person/Detail/30897/Liv-Ullmann|besøksdato=2015-11-19 }}</ref> En amerikansk dokumentarfilm om henne, ''Et blikk på Liv'', ble også utgitt i 1977.{{Sfn|Hambro|1998|s=237}}<ref>{{Kilde www|forfatter=|tittel=A Look at Liv (1977)|utgiver=[[The New York Times]] |utgivelsesdato=|url=http://www.nytimes.com/movies/movie/146959/A-Look-at-Liv/overview|besøksdato=2015-11-19 }}</ref>

I 1978 kom den foreløpige avslutningen av samarbeidet mellom Ullmann og Bergman med dramafilmen ''[[Høstsonaten]]''.{{Sfn|Haddal|2000|s=62}} Filmen handler om pianisten Charlotte ([[Ingrid Bergman]]) som gjenforenes med datteren Eva (Ullmann) når mannen dør. Da møter hun også sin andre datter, Helena ([[Lena Nyman]]), som hun i sin tid hadde plassert på et mentalsykehus. ''[[Washington Post]]'' var fornøyd: «Ullmann er fremragende i sin framstilling [av rollefiguren] som, overveldet av mindreverdighet og selvmedlidenhet, får et naturlig sløvet og forskrekket utseende. Hun overspiller ikke. Øynene utvider seg gradvis, og haken slipper, på en måte som framstår svært fryktinngytende. Fra å gå fra forsiktig angst, ligner hun stadig mer på et ikke-menneske, som et skadet, hjelpeløst dyr.»<ref>{{Kilde www|forfatter=Gary Arnold|tittel='Autumn': Spellbinding Stars|utgiver=[[Washington Post]] |utgivelsesdato=1978-11-15|url=https://www.washingtonpost.com/archive/lifestyle/1978/11/15/autumn-spellbinding-stars/95e69156-2147-4e5b-85c7-7264ccc2a082/|besøksdato=2015-11-22 }}</ref> Hun ble deretter tilbudt hovedrollen i Bergman-filmen ''[[Fanny og Alexander]]'' (1982), men takket nei fordi den kom i konflikt med innspillingen til TV-serien ''[[Jenny (TV-serie)|Jenny]]''.{{Sfn|Hambro|1998|s=207}} Ullmann har i ettertid angret på dette karrièrevalget.{{Sfn|Hambro|1998|s=207}}<ref name="Viggo">''Viggo på lørdag'', 23. oktober 2010. [[NRK]]. [https://tv.nrk.no/serie/viggo-paa-loerdag/NNFA58102310/23-10-2010#t=0s Episoden på NRK NETT-TV] Besøkt 22. november 2015.</ref>

=== Etter Bergman (1979–1991) ===
I 1979 spilte hun Ellida Wangel i teaterstykket ''[[Fruen fra havet]]'' for [[Fjernsynsteatret]], om en kvinne på søk etter frihet.{{Sfn|Haddal|2000|s=22}} Hun hadde også en rolle i ''The Human Voice'' for The New Yorker Television, og spilte i teatermusikalen ''[[I Remember Mama (musikal)|I Remember Mama]]''. ''[[The New York Times]]'' mente at Ullmann var et feil valg for rollen i ''I Remember Mama''.<ref>Eder, Richard. «Theater Review», ''[[The New York Times]]'',  1. juni 1979, s. C3</ref> Den eneste filmrollen hennes i 1979 var en ukredditert [[cameo|gjesteopptreden]] i dramafilmen ''[[Finalen]]''.<ref>{{Kilde www|forfatter=|tittel=Players (1979) - Acting Credits|utgiver=[[The New York Times]] |utgivelsesdato= |url=http://www.nytimes.com/movies/movie/38438/Players/cast |besøksdato=2015-11-22 }}</ref> Det påfølgende året spilte hun Kate Morris i dramafilmen ''[[Kvinne &ndash; elskerinne]]'', om to kvinner som finner sammen når de finner ut at de har samme ektemann. ''The New York Times'' kalte rollefiguren «en meningsløs [[såpeopera]]dronning», og skrev at regissøren ikke tok hensyn til talentene hennes.<ref>{{Kilde www|forfatter=Janet Maslin|tittel=Richard s Things (1980)|utgiver=[[The New York Times]] |utgivelsesdato=1981-06-12 |url=http://www.nytimes.com/movie/review?res=9C03E3DC103BF931A25755C0A967948260 |besøksdato=2015-11-22 }}</ref> Hun ble nominert til en Pasinetti Award for tolkningen under [[filmfestivalen i Venezia]].<ref>{{Cite book|last=Long|first=Robert Emmet|title=Liv Ullmann: Interviews|date=2006|publisher=Univ. Press of Mississippi|url=https://books.google.no/books?id=q0EVI-w7LXoC&pg=PR17|accessdate=2015-11-22}}</ref>

Ullmanns regidebut kom i 1982, med en kanadisk novellefilm-antalogi som het ''[[Love (1982)|Love]]''.{{Sfn|Haddal|2000|s=66}} Hun regisserte og skrev manuset til kortfilmen ''Parting'', om en gammel mann som trofast besøker sin syke kone på sykehuset.{{Sfn|Haddal|2000|s=66}} I 1983 spilte hun i TV-filmen ''[[Jacobo Timerman: Prisoner Without a Name, Cell Without a Number]]'', og TV-serien ''[[Jenny (TV-serie)|Jenny]]'', som var basert på [[Sigrid Undset]]s [[Jenny (roman)|roman]]. I 1984 spilte hun Gina i dramafilmen ''[[The Wild Duck (1984)|The Wild Duck]]'', basert på [[Henrik Ibsen]]s [[Vildanden|skuespill]], Marina Fromm i thrilleren ''[[Farlige trekk]]'' og fru Campbell i dramafilmen ''[[The Bad Boy]]''. Det året var Ullmann også juryleder under [[filmfestivalen i Berlin]],{{Sfn|Haddal|2000|s=101}} og utgav sin andre selvbiografi, ''Tidevann'', hovedsakelig om arbeidet sitt med hjelpeorganisasjonen [[UNICEF]].<ref>{{Kilde www|forfatter=Champlin, Charles|tittel=For Ullmann, The Name Of The Game Is Choices|utgiver=[[Los Angeles Times]] |utgivelsesdato=1985-11-01 |url=http://articles.latimes.com/1985-11-07/entertainment/ca-3329_1_harold-pinter |besøksdato=2015-11-29 }}</ref>

I 1985 spilte hun Anna i teaterstykket ''Old Times'' i London.{{Sfn|Hambro|998|s=237}} ''[[Los Angeles Times]]'' var misfornøyd, og kalte rolleskildringen «skitten, som om hun er usikker på hva stykket handler om».<ref>{{Kilde www|forfatter=Sullivan, Dan|tittel=Stage Review : New Laughs In Pinter's 'Old Times'|utgiver=[[Los Angeles Times]] |utgivelsesdato=1985-11-07 |url=http://articles.latimes.com/1985-11-01/entertainment/ca-1038_1_harold-pinter |besøksdato=2015-11-29 }}</ref> Det påfølgende året spilte hun en fortvilt alenemor i den italienske komedien ''[[Speriamo che sia femmina]]'', og tittelrollen i skuespillet ''[[Mor Courage og barna hennes]]'' for [[Det norske teatret]].<ref>{{Kilde www |forfatter= |tittel=ANE DAHL TORP SOM MOR COURAGE |utgiver=[[Det norske teatret]] |utgivelsesdato= |url=https://www.detnorsketeatret.no/ane-dahl-torp-som-mor-courage/ |besøksdato=2015-11-29 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150329125008/http://www.detnorsketeatret.no/ane-dahl-torp-som-mor-courage/ |arkivdato=2015-03-29 |url-status=død }}</ref>{{Sfn|Hambro|998|s=238}} I 1987 hadde hun roller i dramafilmene ''[[Gaby: A True Story|Gaby]]'' og ''[[Mosca addio]]''. Ullmann spilte en jøde som blir nekta emigrering i ''Mosca addio'', og hun vant den italienske filmprisen [[David di Donatello]] for denne rolletolkningen.{{Sfn|Haddal|2000|s=96}}
<!--
=== Liv Ullmann i regirollen (1992–2000) ===
=== Tilbake til Norge (2001–i dag) ===
-->