Redigerer Leilending (avsnitt)

==Livsvarig bygselkontrakt==
Bonden skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av [[gård]]en. Fra sen[[middelalderen]] av var slike kontrakter ofte på livstid (såfremt man ikke misligholdt avtalen), og kontrakten kunne i de fleste tilfeller gå i arv mot at en ny kontrakt ble skrevet på arvingen. En bygselkontrakt gjaldt også for leilendingens enke; men hvis hun giftet seg opp igjen, måtte kontrakten skrives på nytt med hennes nye mann. 

En leilending måtte betale [[landsskyld]] til jordeieren. Landskylden var en årlig leieavgift fastsatt i forhold til jordens bruksverdi og var jevnt over rundt 1/6 av normal bruttoavkastning av bruket. Landskylden ble beregnet i vanlige jordbruksprodukter som korn eller smør. Den øvrige plikten, ifølge leilendingskontrakten, var såkalt påbud som at bygninger på eiendommen skulle vedlikeholdes og (i noen tilfeller) at man skulle hjelpe til på jordeierens gård ved behov. På 1200-tallet var jordleie så utbredt at [[Magnus Lagabøtes landslov|Landsloven av 1274]] fastsatte leidangsskatt etter landskyld.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1991 | tittel = Grunntrekk i norsk historie: fra vikingtid til våre dager | isbn = 9788200212737 | isbn = 8200212734 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007092600035 | side = }}</ref> 

''Åbud'' (senere kalt åbod eller åbot) er den andre av to hovedytelser (i tillegg til landskylden) en leilending måtte betale til jordeieren for å drive jorda. Åbud var plikter som fulgte med det å bo på et bruk og drive det,<ref>https://naob.no/ordbok/%C3%A5bud</ref> som å vedlikeholde jord, holde jorda i hevd og unngå tapping av utmarksressursene. Begrepet er kjent fra middelalderen blant annet i ''Konungsbók'' ([[Codex Regius]]) i den [[norrøn]]e formen ''ábúð''. I høymiddelalderen var åbud (eller åbod) og landskyld de obligatoriske og lovfestede ytelsene fra norske leilendinger.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Magnús Stefánsson  | utgivelsesår = 2000 | tittel = Staðir og staðamál: studier i islandske egenkirkelige og beneficialrettslige forhold i middelalderen | isbn = 8290992092 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Historisk institutt, Universitetet i Bergen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102200016 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Helle, Knut | utgivelsesår = 1995 | tittel = Under kirke og kongemakt: 1130-1350 | isbn = 8203220312 | isbn = 8203220134 | isbn = 8203220282 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022800047 | side = }}</ref> I en dom fra 1297 ble det lagt ned forbud mot at jordeieren kunne kreve andre ytelser enn åbud og landskyld.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1978 | tittel = Jus og jord: heidersskrift til professor dr. juris Olav Lid på 70-årsdagen, 24. april 1978 | isbn = 8252107869 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Norske samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008053004025 | side = }}</ref>

En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både [[selveier]] og leilending på én og samme tid. I [[1710]] fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen.