Redigerer Laurisilva (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:La Palma - Brena Alta - LP-3 - Davallia canariensis 02 ies.jpg|miniatyr|Den epifyttiske bregnen ''Davallia canariensis'' vokser både i Makaronesia og i det vestlige middelhavsområdet.]]
Laurbærskogene i [[Makaronesia]] er [[relikt]]er av en vegetasjon som tidligere hadde langt større utbredelse. Fra sein [[Kritt (geologi)|kritt]] til sein [[miocen]] vokste den såkalte palaeotropiske geofloraen på begge sidene av [[Tethyshavet]] i [[Europa]], [[Nord-Afrika]] og [[Vest-Asia]]. Her fantes bartrær som ''[[Sandaraksypress|Tetraclinis]]'', palmer som ''[[Phoenix (planter)|Phoenix]]'', ''[[Dvergpalme|Chamaerops]]'' og ''[[Sabal]]'', løvtrær med laurofylle blad som ''Daphnogene'', ''Laurophyllum'', ''[[Kaneltreslekten|Cinnamomum]]'', ''[[Litsea]]'', ''[[Laurbærslekten|Laurus]]'', ''[[Neolitsea]]'', ''[[Ocotea]]'', ''[[Avokadoslekten|Persea]]'', ''[[Visnea mocanera|Visnea]]'', ''[[Eikeslekta|Quercus]]'' og ''[[Castanopsis]]'', og [[bregner]] som ''[[Culcita]]'', ''[[Woodwardiaslekten|Woodwardia]]'', ''[[Stortelgslekten|Dryopteris]]'', ''[[Kongsbregneslekten|Osmunda]]'', ''[[Trichomanesslekten|Trichomanes]]'', ''[[Davallia]]'', ''[[Russeburkneslekten|Diplazium]]'' og ''[[Hinnebregneslekten|Hymenophyllum]]''.<ref name="fpx" />

Denne vegetasjonen fikk en tilbakegang da klimaet ble tørrere og kjøligere. I slutten av miocen og begynnelsen av [[pliocen]] var den laurofylle vegetasjonen begrenset til sørvestlige Europa, [[Italia]], [[Balkan]] og vestlige [[Georgia]] (Kolchis). I nord ble den erstattet av [[Temperert lauvskog|løvfellende skog]] og i sør av ''sklerofyll'' vegetasjon. I slutten av pliocen for 2,58&nbsp;millioner år siden var de europeiske laurbærskogene nesten helt forsvunnet.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Paulina Kondraskov m.fl.
| tittel=Biogeography of Mediterranean hotspot biodiversity: re-evaluating the 'Tertiary relict' hypothesis of Macaronesian laurel forests
| publikasjon=PLoS ONE
| utgivelsesår=2015
| bind=10
| nummer=7
| side=e0132091
| doi=10.1371/journal.pone.0132091
| pmc=4501571
| pmid=26173113
| issn=1932-6203}}</ref>

Sklerofylle blader er små og stive med tykk [[kutikula]] og dype [[spalteåpning]]er, noe som fører til at planten mister mindre vann i forhold til planter med laurofylle blader. Dette var en stor fordel ved overgangen til [[middelhavsklima]] med en tørkeperiode på tre til sju måneder om sommeren.

Noen arter som [[jordbærtre]] (''Arbutus unedo''), ''[[Rhamnus alaternus]]'', [[laurbærkrossved]] (subsp. ''tinus'') og ''[[Phillyrea angustifolia]]'' ser ut til å tilpasset seg middelhavsklimaet. Andre arter overlever i begrensede [[Refugium (økologi)|refugier]] i middelhavsområdet, spesielt på [[Den iberiske halvøy]]: [[laurbær]] (''Laurus nobilis''), [[portugalhegg]] (subsp. '' lusitanica''), [[sandaraksypress]] (''Tetraclinis articulata'') og ''[[Rhododendron ponticum]]''. Laurbær tåler ganske mye tørke og har klart å opprettholde spredte bestander fra [[Marokko]] til nordlige [[Anatolia]]. En rekke bregner finnes både i refugier på Den iberiske halvøy og i laurisilvaen i Makaronesia: ''[[Culcita macrocarpa]]'', ''[[Davallia canariensis]]'', ''[[Diplazium caudatum]]'', ''[[Dryopteris guanchica]]'', ''[[Hymenophyllum tunbrigense]]'', ''[[Trichomanes speciosum]]'' og ''[[Woodwardia radicans]]''.<ref name="fpx" />