Redigerer Laug (avsnitt)

=== Europa ===
Fra rundt [[1100-tallet]] vokste disse organisasjonene fram både for å beskytte medlemmenes interesser og for å drive selvregulering og opplæring innenfor fagene.  For eksempel bestemte lauget hvem som skulle tas opp som [[svenn|læresvenn]], og hvordan progresjonen gikk derfra fram til [[mesterbrev]]et.

Laugene sto spesielt sterkt i byer i de sydlige [[Nederlandene]] som [[Brügge]] og [[Ghent]], hvor de til tider fikk direkte innflytelse på byenes styre og stell. 

Laugene fungerte som [[brorskap]] med sosialt samvær etter en hel uke isolert på [[verksted]]ene.<ref>[[Knut Mykland]]: ''Den lange fredstiden'' (s. 271), forlaget Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82-574-0443-8</ref> Festlige sammenkomster var en viktig del av laugslivet. Et dansk [[skomaker]]laug innførte i 1450 bøter for laugsbrødre som nektet å være til stede hvis det ble arrangert [[dans]].<ref>[[Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 98), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref> 

Europas [[universitet]]er var i starten organisert som håndverkerlaug, og ved universitetene i [[Bologna]] (fra 1088) og [[Salerno]] var det snakk om rene [[yrkesfag]] tilknyttet [[lege]]nes og [[jurist]]enes laug. Dette er forklaringen på betegnelser som «[[amanuensis]]» (= håndlanger) og «[[magister]]» (= mester), hentet fra håndverksfag, men brukt om [[akademiker]]e den dag i dag.<ref>[[Inge Eidsvåg]]: «Henders gjerning», ''P2-akademiet'' bind XXXVIII (s. 135), Oslo 2007, ISBN 978-82-7596-163-9</ref>

Fra slutten av [[1700-tallet]] ble laugene sterkere og sterkere kritisert for å drive [[proteksjonisme]], hindre innovasjon og teknisk utvikling og å ha feider med hverandre. Kritikerne var spredt over det politiske spektrum, fra [[Jean-Jacques Rousseau]] og [[Adam Smith]] til [[Karl Marx]].

Den sterkere makten [[stat]]ene fikk, blant annet til å regulere [[patent]]er og [[opphavsrett]], gjorde at laugene fikk mindre makt. Etter [[den franske revolusjonen]] ble de gamle laugene oppløst over mye av Europa.