Redigerer Laudabiliter (avsnitt)

==Den normanniske invasjonen 1167-1172 ==
[[Den normanniske invasjon av Irland|En normannisk invasjon av Irland]] skjedde i [[1167]] hvor den største gruppen av adelige kom i [[1169]]. Angrepet var teoretisk i støtte av, og på den personlige anmodning av en irsk provinsiell konge, [[Diarmait Mac Murchada]], konge av Leinster, og ledet av [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke]] (kalt for «Strongbow»), en cambro-normannisk ridder støttet av [[Wales|walisiske]] og [[Flandern|flamske]] styrker. De normanniske angriperne tok kontroll over store områder, men ikke hele Irland, hovedsakelig rundt Dublin på østsiden og sørover.

Henrik II fulgte etter i 1171 da han fryktet at de cambro-normanniske krigsherrene ville ta total kontroll i hans fravær, og ved å hevde pavebullen krevde han total overherredømme av hele Irland. Han kom med en voldsom hær, tok Dublin øyeblikkelig og deretter mottok han troskapsedene til de irske kongene på føydalt vis. [[Traktaten i Windsor]] fulgte i [[1175]] hvor den irske [[Overkonge (Irland)|overkonge]] [[Ruaidrí Ua Conchobair]] fikk beholde sin landområder utenfor [[Leinster]] som hadde gått videre via Strongbow til Henrik etter den uventede død av både Diarmait og Strongbow, [[Waterford]] (hvor normannerne først invaderte) og [[Meath]], hovedstaden for [[middelalderen]]s Irland, og herredømmet over alle innfødte irlendere. Leinster og Meath var to av Irlands fem provinser.

Ruaidrí mistet autoritet i hans tre provinser ved [[1186]], og den gamle tittelen [[Overkonge (Irland)|Overkonge av Irland]] ble uten kraft og virkning. Ved å hevde at han ønsket å unngå kaos utnevnte Henrik II sin yngste sønn [[Johan av England]] med tittelen ''Dominus Hiberniae'' (''Lord av Irland'') i [[1185]]. Da Johan uventet etterfulgte sin bror [[Rikard Løvehjerte]] som konge av England kom herredømmet av Irland direkte inn under den engelske tronen, titlene lord av Irland og konge av England falt sammen til en [[personalunion]].

Henrik IIs invasjon ble møtt med seiersjubel i [[Roma]], og pave [[Alexander III (pave)|Alexander III]] erklærte at da han hørte om Henrik, «tilskyndet av guddommelig inspirasjon» hadde med suksess brakt det irske folket inn under kontroll av [[Den romersk-katolske kirke]], hadde han «gikk takk til Gud som hadde gitt en slik stor seier». Alexander IIIs legat Vivianus ved kirkemøtet i Dublin i [[1172]] «ga en offentlig erklæring om retten til kongen av England til Irland» og truet med bannlysning av alle «som våget å bryte deres lydighet».