Redigerer Lasaron (avsnitt)

== Opprør i Napoli 1646–1647 og de første lasaronene ==
Den andre forklaringen på opprinnelsen til ordet lasaron kommer fra opprøret i Napoli i 1646–1647. I 1646 gjennomførte visekonge, den fjerde hertugen av Arcos, en skatt på fersk og tørket frukt og grønnsaker, som 25 år tidligere hadde blitt tatt bort. Frukt og grønnsaker var basiskost for napolitanerne. Spania styrte på denne tiden de to kongerikene (Sicilia og Napoli), og Napoli var Europas største by ved Middelhavet.<ref>Robb, side 368. Han oppgir en halv million innbyggere.</ref>

Tommaso Aniello d'Amalfi, som ble kjent som opprørslederen Masaniello, var født ved Handelstorget (it. ''Piazza Mercato'') midt i Napoli i 1620. Familien var fattig, moren var prostituert, og Tommaso ble selv uten arbeid. Han holdt seg sammen med de andre fattige mennene som oppholdt seg på torget, og fikk en sterk motvilje mot fremmedstyret, blant annet etter å ha sett et barn som hadde stjålet frukt, bli brutalt henrettet av skatte- og avgiftsoppkreverne.<ref>Robb, side 249–254</ref> Folk i [[Palermo]] på Sicilia gjorde først opprør mot skatten, og i mai 1647 ble et spansk skip sprengt ved havnen i Napoli. I juni ble en av bodene til avgiftsoppkreverne på handelstorget brent ned. Under den årlige festivalen til minne om Madonna Carmino 16. juli, der unge gutter i uniform gikk gjennom gatene, ble det ropt «Lenge leve den spanske kongen! Ned med vanstyret!». Folks sinne kom ut av kontroll, Masaniello oppfordret stående på en fruktvogn folk til å gå til visekongens residens Castelnuevo. Der ble soldatene avvæpnet, visekongen ble hjulpet ut bakveien til et kloster over gaten, og fra klosterbalkongen skrev han små lapper der han erklærte at skatten var opphevet, og kastet dem til folket.<ref>Robb, side 297–304</ref>

Den 7. juli kommer nye spanske tropper etter at alle avgiftsoppkreverbodene var brent ned. Masaniello taler fra balkongen i Santa Maria del Carmine-kirken ved torget og ber folket gå og brenne ned bolighusene til en lang rekke representanter for myndighetene og andre som var knyttet til vanstyret. Men ingen hadde noen rett til å plyndre, formante han, og etter at husene var brent ned, skulle alle samles i kirken til bønn.<ref>Robb, side 313</ref> Folkelige fortellinger oppgir at Masaniello nå hadde 120 000 væpnede menn som adlød ham, og at han kunne ha kastet ut spanjolene for godt. Men han var lojal mot kongen, inngikk en avtale med visekongen, fikk tittelen generalkaptein og et gullkjede rundt halsen. Noen dager senere overrekker han visekongen en kurv fersk fisk fra de fattige ved havnen som gjengave. Den 16. juli taler han i Carmine-kirken, det går over styr for ham, han kaster alle klærne, og blir så drept i et siderom til kirken. Kroppen hans, uten hode, blir slept rundt på torget til spott og spe. Noen dager senere er det enorm deltakelse i hans begravelse.<ref>Robb, side 316–323</ref>

De spanske styrerne fryktet opprørerne og kalte kjernegruppen ledet av Masaniello for ''lazàros'', spansk for tigger eller spedalsk. Spanjolene mente det som en ydmykelse, men ordet ble snart snudd til en hedersbetegnelse av mennene ved torget, og tatt inn i napolitansk som ''lazzari'' eller ''lazzaroni''. Masaniello hadde vist seg som intelligent, snarrådig, en god leder for folket, og han kunne, hvis styresmaktene gikk for langt, ta makten og være konge – for en kort tid. Dette ble bildet av lasaronene.<ref name="Dickie, side 156">Dickie, side 156</ref>