Redigerer Langobarder (avsnitt)

===Opprinnelse===
Deres egne tradisjoner (tatt vare på som ''[[Origo Gentis Langobardorum]]'') beskriver hvordan de tidligere ble kalt ''winili'' og hvordan de forlot Skandinavia under sine ledere [[Ibor|Ybor]] og [[Aion (langobardisk konge)|Agio]] og slo seg ned på kontinentet, i den nedre delen av [[Elben]] hvor de ble registrert av [[Tacitus]] så tidlig som i [[98]].

:''Det, på den andre siden, som foredler langobardene er deres lave antall, for at de, som er omringet av veldig mange og veldig mektige nasjoner, ikke skaffer seg trygghet gjennom underlegenhet eller bønnfaling, men fra slag og farlige dåder. Etter langobardene kommer [[reudignerne]], [[auionerne]], [[anglerne]], [[varnerne]], [[eudoserne]], [[suarinerne]] og [[nuithonerne]], alle godt bevoktet av elver og skoger. Der er ingenting spesielt med noen av disse stammene utenom den felles dyrkingen av [[Nerthus]] (dvs Moder Jord).'' (''[[Germania (Tacitus)|Germania]]'' av [[Tacitus]])

Langobardene var en av stammene som utgjorde [[sveberne]], og i løpet av det [[1. århundre]] levde de i det nordvestlige [[Tyskland]]. De braket innimellom sammen med [[Romerriket|romerne]], men det ser ut til at de hovedsakelig var gjetere og landbrukere frem til den store migrasjonen i det [[4. århundre]] av folk som kom fra øst og forandret situasjonen. På slutten av det [[5. århundre]] slo langobardene seg ned i det området som i dag er [[Østerrike]], i territoriet som tidligere ble okkupert av [[rugier]]ne. På begynnelsen av det [[6. århundre]] hadde de slått seg ned i [[Pannonia]] (nå det [[Ungarn|vestlige Ungarn]] og [[Tsjekkia]]) med tillatelse fra keiser [[Justinian I|Justinian]] som ''[[foederati]]''. Langobardene på denne tiden hadde allerede begynt å forandre sin stammeorganisering til en ledet av en gruppe hertuger og grever som ledet grupper av krigere av beslektede eller stammefolk.