Redigerer LP (avsnitt)

== Fysiske og tekniske aspekter ==
Fra starten var mange LP-plater 25 cm (ti tommer) i diameter, slik som 78-platene hadde vært det tidligere. Etter hvert ble diameteren økt til 30 cm (12 tommer), mens de på 25 cm ble betegnet EP (extended play).

De første LP-ene hadde en spilletid på 45 minutter fordelt på to sider. I 1952 klarte [[Columbia Records]] å lage plater med 52 minutters spilletid, 26 minutter på hver side. Disse ble i hovedsak brukt til innspillinger av musikken fra [[Broadway]]-musikaler som [[Kiss Me, Kate]] og [[My Fair Lady]]. Likevel var plater med 52 minutters spilletid et unntak fordi det fantes begrensninger ved produksjon av masterplatene og 30 til 45 minutters spilletid forble det vanligste.

Ikke desto mindre var 45 minutters spilletid et betydelig fremskritt fra det foregående formatet, 78-platen, som hadde 3 til 5 minutters varighet. Med 15 til 20 minutters spilletid, gav LP-platene mulighet til å nyte musikk i fred og ro før man måtte skifte eller snu platene.

Enkelte platespillere, kalt plateskiftere, kunne spille en hel stabel av LP-plater lagt oppå hverandre på en spesiallaget spindel. Lange musikkverk som ble fordelt på 2 eller flere plater, ble tilpasset disse skifterne slik at et verk som fylte to plater, fikk side 1 og 4 på en plate og side 2 og 3 på den andre. Dermed ble det mulig å lytte uavbrutt til de to første sidene, for så å snu platebunken og høre de to siste. På lange verk med 4 plater kunne dette føre til at sekvensen ble 1+8, 2+7, 3+6 og 4+5, noe som førte til en del problemer både når stabelen skulle sorteres og når man ville lete frem en enkeltsats i et større verk.

I motsetning til dagens CD-spillere, kunne svært få platespillere spille sporene i noen annen rekkefølge enn den som fantes på platen. Dette førte til av musikere og produsenter begynte å arbeide spesielt med flyten på platen fra låt til låt for å gi en konsistent stemning eller følelse eller få til en tematisk kontinuitet, slik som vi kjenner det fra i konseptalbum. 

LP-platene kan ved uforsiktig bruk være utsatt for slitasje. Om overflaten ble skadet kunne riper kunne gi ulyd og knepp ved avspilling, eller en kan oppleve hakk som stiften enten ikke kom over eller at den hoppet over flere riller. Også avspilling gir slitasje ettersom stiften med diamant- eller safirspiss er hardere enn vinylen i platen. Vinylen blir dessuten lett statisk ladet, og kan trekke til seg støv og partikler fra lufta, som også fører til ulyd under avspilling. Det er derfor blitt produsert støvfiller, anti-statiske kluter og ulike rensevæsker for å motvirke slike problemer.

En gjennomsnitts LP har omtrent 500 meter riller på hver side, eller nesten en kilometer totalt. Stiften gikk raskere langs de ytterste rillene og beveget seg innover hvor hastigheten var lavere. For CD-formatet varierer rotasjonshastigheten slik at signalstrømmen holdes konstant, dessuten leses CD-platene innenfra og utover – altså motsatt av det som gjaldt grammofonplater. 

I 1954 normerte [[RIAA]] en equaliseringskurve som tillot at de dype tonene ble dempet, slik at rillene kunne plasseres tettere og man oppnådde mer spilletid på hver plate. Forsterkere for platespillere skal i sin tur reversere RIAA-kurven slik at lydbildet blir riktig i hele frekvensområdet.

[[Disc jockey]]er (eller DJs) bruker fremdeles vinylplater ettersom det ikke finnes en like god og enkel måte å finne spor på kassetter eller CD-er som på plater. Disse formatene begrenser de kreative mulighetene. Mens DJ i dag omfatter scratching og manipulering med avspillinger, blanding av låter osv, var den oppinnelige disc jockey en som rett og slett spilte av låter fra LP-plater eller vinylsingler og vekslet mellom to platespillere. Han kunne presentere låtene og spille spesielle låter på oppfordring fra publikum. Disk jockeyfunksjonen er også uløselig knyttet til begrepet discoteque. Kunsten å lage elegante overganger med rytmer og instrumenter fra en låt til den neste slik at stemningen, rytmen og trykket på dansegulvet holdt seg nesten konstant er utviklet over tid.