Redigerer Kvinnefronten (avsnitt)

==Historie==

===1970-tallet ===
Fra slutten av 1960-tallet vokste det fram en ny kvinnebevegelse i USA og Vest-Europa. Bevegelsen var mangfoldig, organisasjonene mange og til dels løse og kampmetodene varierende.<ref>Elisabeth Lønnå: ''Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913'', Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 225 ff.</ref> I 1970 inviterte [[Oslo Kvinnesaksforening]] den amerikanske journalisten og aktivisten [[Jo Freeman]] til Oslo, og 7. september ble det arrangert et møte med henne på [[Universitetet i Oslo|Universitetet på Blindern]]. Med utgangspunkt i dette møtet ble flere diskusjons- og aktivistgrupper etablert under samlenavnet ''[[Nyfeministene]]''. Gruppene hadde verken formelle ledere eller formålsparagrafer. Enda om teorigrunnlaget for den «gamle» og den «nye» kvinnebevegelsen på mange vis var likt, fant mange nyfeminister Kvinnesaksforeningen for eksklusiv, høflig, akademisk og ikke minst byråkratisk. Organisasjonsformen ble sett på som mannlig. Freeman hadde argumentert for bevisstgjøringsgrupper som en ny organisasjonsform, og ut fra dette dukket slagordet «Det personlige er politisk» opp.<ref>Elisabeth Lønnå: ''Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913'', Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 230–234.</ref>

I oktober 1971 arrangerte [[Det Norske Studentersamfund]] i Oslo et møte om kvinnepolitikk. Her holdt [[Wenche Hjellum]] en innledning under tittelen «Kvinnen – reservearme for kapitalen»<ref>Innledningen ble trykt i ''Samtiden'' nr. 4, 1972 med tittelen «Kamp mot kvinneundertrykking».</ref> der hun hevdet at kampen for kvinnefrigjøring må være en antikapitalistisk kamp og en del av klassekampen. Alle kvinner er undertrykt, sa hun, men kvinner fra ulike klasser rammes ulikt. Hun tok til orde for egen kvinneorganisering. Hjellums synspunkter vakte motbør blant nyfeminister i salen, der noen mente at det ikke var behov for nye kvinneorganisasjoner, men mulighet for søsterskap.<ref>«Kvinnens kår er som proletarens», ''Aftenposten'' aftenutgave 19. oktober 1971, side 6.</ref> Hjellum var medlem av [[Marxist-Leninistiske Grupper|MLG]] (Marxist-leninistiske grupper), en organisasjon som samme vinter vedtok å gå inn for å organisere en ny landsomfattende kvinneorganisasjon. Lokale kvinnefront-grupper ble så etter hvert etablert rundt om i landet.<ref>Pål Steigan: ''På den himmelske freds plass'', Aschehoug 1985, side 138.</ref>  Blant initiativtakerne var [[Tove Stang Dahl]],  [[Kitty Strand]],<ref>Aanesen (2018), side 22.</ref> [[Gro Hagemann]] og [[Kari Austbø]].<ref>Korrespondanse med Kari Austbø, 7. desember 2021.</ref>

8. mars 1972 tok Kvinnefronten initiativ til feiring av [[den internasjonale kvinnedagen]] i Oslo. Arrangementet var et samarbeid med Oslo Kvinnesaksforening, Oslo Demokratiske Kvinneforbund og «Gruppe 29-3».<ref>Annonse i ''Dagbladet'' 8. mars 1972, side 2.</ref> Omtrent 200 deltok i fakkeltog, og Hagemann holdt appell på [[Universitetsplassen (Oslo)|Universitetsplassen]].<ref>«Kvinnefronten med fakkeltog i Oslo», ''Arbeiderbladet'' 9. mars 1972, side 12.</ref> Dette innebar en ny giv for feiring av kvinnedagen.

==== Kvinnefronten etableres ====
En oppstartskonferanse ble holdt i Oslo 19. mars 1972, der 200 kvinner ble enige om å starte Kvinnefronten, «en interesseorganisasjon hvor ''alle'' kvinner som blir rammet av kvinneundertrykking kan samles».<ref>Fra heftet ''Om Kvinnefronten'', utgitt av arbeidsutvalget 1. august 1972.</ref> 2.–3. desember samme år hadde så organisasjonen sitt første landsmøte. Det bel vedtatt et arbeidsgrunnlag og organisatoriske retningslinjer. En viktig uenighet var om Kvinnefronten skulle samle kvinnene på venstresida eller om en skulle sikte mot alle kvinner uavhengig av politisk oppfatning. Det siste synet fikk størst oppslutning. En annen diskusjon var om en skulle konsentrere seg om kvinnenes særegne krav eller om en også skulle ta opp støtte til andre undertrykte organisasjoner.<ref>«"... vi er mange, over halvparten ..."», ''Klassekampen'' 17. januar 1973, side 4.</ref><ref>«Konstituerende landsmøte i Kvinnefronten», NTB-melding trykt i flere aviser, blant annet ''Sandefjords Blad'' 4. desember 1972.</ref> Omtrent samtidig ble det opprettet et kontaktorgan mellom [[Norsk Kvinnesaksforening]], Kvinnefronten, Nyfeministene, [[Norsk Kvinneforbund]] og [[Norsk Kvinneparti]].<ref>«Kontaktorgan skal arbeide for kvinnekrav», ''Aftenposten'' 1. desember 1972, side 11.</ref>

Hovedparolen for Kvinnefronten var fra starten av «kamp mot all kvinneundertrykking – for frigjøring av kvinnene». Underparoler dreide seg om lik rett til arbeid og utdanning, likelønn, flere barnehager (daginstitusjoner), prisøkning på dagligvarer og boliger, bedre økonomiske kår for gifte og ugifte kvinner med barn og økte bevilgninger til helse-, sosial-  og barnevernskoler.<ref>«Kvinner bygger sin egen front», ''Arbeiderbladet'' 20. mars 1972, side 14.</ref>

Kvinnefronten fikk en sentral rolle i 1970-tallets radikale og aktivistiske kvinnekamp. Den favnet fra starten den radikale venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet, med medlemmer som hadde tilhørighet i både [[Arbeidernes kommunistparti]] (AKP) med forløpere<ref>AKP ble stiftet i februar 1973. Forløpere var blant annet [[Marxist-Leninistiske Grupper|MLG]] og [[SUF(m-l)]].</ref> og i [[Sosialistisk Folkeparti]]. Kvinnefronten hadde fra starten et forholdsvis forsiktig program i forhold til det marxistiske utgangspunktet. I arbeidsprogrammet fra 1972 nevnes kamp mot kapitalkreftene bare én gang.<ref>Elisabeth Lønnå: ''Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913'', Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 237.</ref> 

Kvinnefronten vokste raskt og ble snart Norges største kvinnesaksorganisasjon med rundt 3000–4000 medlemmer på det meste.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1914-kvinnefrigjoring.html|tittel=Kvinnefrigjøring|besøksdato=2020-05-14|forfattere=Gro Hagemann|dato=2015-11-25|fornavn=|etternavn=|fornavn2=|etternavn2=|språk=|verk=Norgeshistorie.no|forlag=|sitat=}}</ref>

==== Forholdet til feminismen ====
[[Feminisme]] som begrep var lansert av franske [[Utopi|utopiske sosialister]] på begynnelsen av 1800-tallet. Likevel fikk begrepet mot slutten av århundret et mer [[borgerlig]] stempel. På en internasjonal kongress for sosialistiske kvinner i 1907 slo [[Clara Zetkin]] fast at samarbeid mellom den proletære kvinnebevegelsen og den borgerlige feministbevegelsen ikke kunne være aktuelt.<ref>Trine Rogg Korsvik: «Kvinnekamp! Politiske spenninger i kvinnefrigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra», i Idar Helle, Knut Kjeldstadli og Jardar Sørvoll: ''Historier om motstand. Kollektive bevegelser i det 20. århundret'',  Abstrakt forlag 2010, ISBN 9788279353041,  side 104.</ref> Skillet mellom de to retningene skulle også bli aktuelt i den nye kvinnebevegelsen i Norge, noe som ble tydelig ved Kvinnefrontens landsmøte i februar 1974. Her ble det valgt et landsstyre med et flertall som var medlem av AKP eller støttet partiets kvinnepolitiske linje.<ref>Trine Rogg Korsvik: «Kvinnekamp! Politiske spenninger i kvinnefrigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra», i Idar Helle, Knut Kjeldstadli og Jardar Sørvoll: ''Historier om motstand. Kollektive bevegelser i det 20. århundret'',  Abstrakt forlag 2010, ISBN 9788279353041,  side 105.</ref> Det ble også vedtatt – med 156 mot 12 stemmer<ref>«Reis kampen blant arbeiderkvinnene», [https://akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1974/rf_1974_02.pdf ''Røde Fane'' nr. 2, 1974], side 2.</ref> – en ny politisk plattform som la hovedvekt på kvinners rett til arbeid og prioriterte arbeid fram mot [[Tariffoppgjør|tariffoppgjøret]] samme år. Fra SV-hold ble plattformen omtalt som antisosialistisk og antifeministisk,<ref>Hilde Vogt: «Hvor går kvinnefronten?», ''Orientering'' nr. 7, 1974, side 10. SV var på denne tida [[Sosialistisk Valgforbund]], et forsøk på å samle [[Sosialistisk Folkeparti]], [[Norges Kommunistiske Parti]] og venstreutbrytere fra [[Arbeiderpartiet]]. Vogt og andre kvinnefront-medlemmer knytta til SV («8-gruppa»)  fremmet på landsmøtet et eget forslag til plattform.</ref> mens AKP-ere omtalte den som «en avgrensing mot feminismen».<ref>«Vi må forene alle som lar seg forene i kampen mot kvinneundertrykking» av signaturen «T., Oslo» (omtalt som medlem av AKP), ''Klassekampen'' 27. mars 1974, side 12.</ref>

Debatten om Kvinnefrontens linje fortsatte utover i 1974. I april brøt noen medlemmer i Bergen ut og dannet [[Clara-gruppa]]. De ønsket seg en rein sosialistisk kvinneorganisasjon. I Oslo ble [[Sosialistisk kvinneforum]] etablert.<ref>Ole Martin Rønning: «Kvinnekamp, imperialisme og monopolkapital. Kvinnefronten og ml-bevegelsen 1972–1982», ''Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek'', Oslo 2005, side 206.</ref> Samme år diskuterte partiledelsen i AKP Kvinnefrontens plattform. Det var et ønske at fronten tydeligere skulle ta utgangspunkt i arbeiderkvinnenes situasjon og ta avstand fra feministisk tilnærming.<ref name=":0" /> Dette ble fulgt opp av Kvinnefronten gjennom en kampanje som er omtalt som «fei feminismen ut».<ref name="Korsvik">Korsvik, Trine Rogg (2010): «Kvinnekamp! Politiske spenninger i frigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra». I Sørvoll, Jardar, Kjeldstadli, Knut og Helle, Idar (red.), ''Historier om motstand: kollektive bevegelser i det 20. århundret''. Oslo, Abstrakt, s. 107</ref><ref name="Taule">Siv Taule (2017): ''«Støtt de lesbiske i Kina og Albania!»:  Lesbiskfeministiske tidsskrift fra 1970- og 1980-tallet''</ref> Dette er omtalt som «det tydeligste tegnet på AKP (m-l)s inngripen i Kvinnefronten i 1974». Kampanjen gikk ut på å markere avstand fra den «borgerlige feminismen», idet en mente at feminismen ikke bidro til kvinners frigjøring.<ref name=":0">Oda Karin Brunsell Harsvik (2019), ''Å erobre de forlatte skanser: Kvinnene i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) 1973–1984'', s. 43</ref><ref>«Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer», ''Røde Fane'', 2, 1974, s. 24–36</ref>

Mens organisasjonen i den første tida hadde fungert som en enhetsfront som samlet nyfeminister, ml-ere og andre sosialister, kom det nå til motsetninger og brudd.<ref>Rønning (2005), side 220.</ref> Samarbeidet ble vanskeligere også i saker der en stort sett var enige. Et eksempel er i [[Grenlandområdet|Grenlandsområdet]], der det var uenighet hvordan abortkampen skulle drives og der det ble brudd i samarbeidet om felles lokaler (Kvinnehuset).<ref>Nyfeministene: «Kvinnefronten uten toleranse for andres arbeidsmetoder», ''Varden'' 19. april 1975, side 12. Kvinnefronten i Grenland: «Nyfeministene er en belastning for kvinnekampen og Kvinnehuset», ''Varden'' 21. april 1975, side 6.</ref>

Nyfeministene var i denne perioden i «konstant opposisjon til Kvinnefronten, og var redde for at kvinnefrontere skulle kuppe organisasjonen deres for å bygge AKP (m-l)».<ref name="kvinnehistorie">{{Kilde www|url=https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2965|tittel=Kvinnefronten|besøksdato=2020-05-14|språk=no|verk=Kvinnehistorie.no}}</ref>  Konflikten mellom de to organisasjonene var imidlertid størst i de store universitetsbyene. Utover i landet var motsetningene mindre.<ref>[https://kvinnehistorie.kunder.ravn.no/artikkel/t-2920 «Nyfeministene»] {{Wayback|url=https://kvinnehistorie.kunder.ravn.no/artikkel/t-2920 |date=20221017100432 }}, på ''Kvinnehistorie.no''. Datert 2003; besøkt 17. oktober 2022.</ref>

==== Venstredreining ====
Våren 1975 gjennomførte AKP en større endring av sin politiske kurs generelt, manifestert i det interne dokumentet «Teser om høyreavviket». Tesene kritiserte også partimedlemmers arbeid i Kvinnefronten. Det ble sagt at frontens plattform og uttalelser ikke var tydelig på hvem som var fiender og venner og manglet en klar holdning til [[Imperialisme|imperialismen]] og sosialimperialismen (et kodeord for Sovjetunionens utenrikspolitikk). Fronten var blitt småborgerlig og dominert av intellektuelle og manglet evne til å trekke med seg arbeiderkvinner.<ref>Rønning (205), side 208.</ref><ref>Harsvik (2019), side 45 ff.</ref>

Allerede høsten 1974 hadde denne kritikken begynt å slå inn i Kvinnefronten, og i desember hadde to av medlemmene i landsarbeidsutvalget meldt seg ut på grunn av uenigheter om plattformen og påstått maktkamp i ledelsen.<ref>Rønning (2005), side 207–208.</ref> I 1975 ble det ytterligere stridigheter knyttet til Internasjonale spørsmål. I Oslo og Akershus førte dette til splittelse og flere hundre utmeldinger. I oktober tok noen av disse initiativ til dannelse av organisasjonen [[Brød og roser]].<ref>Rønning (2005), side 210–211.</ref>

I februar 1976 fastslo Kvinnefrontens landsmøte at monopolkapitalen og det imperialistiske verdenssystemet hindret kvinnenes frigjøring og at det derfor var nødvendig å reise kampen mot USA og Sovjet. Som oppsummering av forrige periode vedtok landsmøtet at prioriteringen av saker knyttet til arbeidsliv, abort og daghjem i stor grad hadde vært riktig, men at arbeidet mot «raseringa av kvinnearbeidsplassene og de politiske oppsigelsene» hadde kommet for seint i gang. Man burde også i større grad gått i spissen «for å reise støtten til kvinner som slåss for frigjøring i andre land».<ref>Rønning (2005), side 213.</ref><ref>''[https://pdf-arkivet.no/kvinnefronten/om_kvinnefronten_1976.pdf Om Kvinnefronten. Plattform, vedtekter og andre vedtak fra Kvinnefrontens 3. landsmøte 7. og 8. februar 1976]'', utgitt av Kvinnefronten i Norge</ref> Dette var i samsvar med den reviderte linja til AKP. Forholdet mellom kvinnefrigjøring og [[antiimperialisme]] var imidlertid ikke noe reint AKP-påfunn; det var også et element i en resolusjon fra FNs kvinneårskonferanse I [[Mexico]] sommeren 1975.<ref>Harsvik (2019), side 59.</ref>

Demonstrasjonene på [[Den internasjonale kvinnedagen|kvinnedagen 8. mars]] viste utviklinga i forholdet mellom kvinneorganisasjonene. Fra det første toget i 1972 var det uenighet om organisasjonsformen. Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening (som var med fra 1973) ønsket et opplegg med forhåndsgodkjente hovedparoler, mens Nyfeministene ikke ville ha noen slags binding. På den andre siden var Kvinnefrontens forslag til paroler etter hvert så stramme og i henhold til AKPs linje at de andre organisasjonene ikke kunne godta dem. Fra 1975 ble det i flere år derfor i Oslo og enkelte andre steder arrangert to separate 8. mars-tog, ett dominert av Kvinnefronten og ett av Nyfeministene og andre kvinneorganisasjoner.<ref>Lønnå (1996), side 240 f.</ref>
=== Pornokampen på 1970- og 1980-tallet ===
Etter at [[Pornografi|pornografiske bilder]] ble fritt tilgjengelig i Danmark fra 1969, økte tilgjengeligheten til og synligheten av pornografi også i Norge. Noen på venstresida så dette som positivt – at pornoen var seksuelt frigjørende. Motstanden var sterkest i kristne kretser. Fra rundt 1972 var det imidlertid også mer skeptiske stemmer i kvinnebevegelsen. Det ble hevdet at pornografi var en del av en «kvinneindustri», som også omfattet [[Bordell|bordeller]], [[striptease]] og liknende.<ref>F.eks. skrev nyfeministen Birgit Bjerck en artikkel i ''Dagbladet'' 21. oktober 1972 med tittelen «Mannfolkblad –studie i kvinneforakt».</ref><ref>Ellen Aanesen (red.): ''Vi var mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller'', Oktober forlag 2018, side 269–270.</ref> For Kvinnefronten var det i begynnelsen retten til arbeid, barnehagekampen og kravet om ei lønn å leve av som stod i front, men abortkampen gjorde at også andre saker kom i fokus.<ref>Unni Rustad: «Spredte minner fra kampen mot porno», ''Gnist'' nr. 1, 2010.</ref>

Kampen mot pornografi ble særlig aktuell sommeren 1977. Da hadde bladet ''[[Alle Menn|Nye Alle Menn]]'' kjøpt reklameplass på [[Holmenkollbanen|Holmenkollbanens]] tog i Oslo. Noen kvinnelige ansatte fant plakatene fornedrende og fjernet dem. Aksjonen fikk motbør – men også støtte – fra passasjerer og andre ansatte. Ledelsen ga beskjed om at aksjonister risikerte å miste jobben, og dette skjedde også med to ansatte. Kvinnefronten og sju andre kvinneorganisasjoner organiserte en støttekampanje, og saken endte med at de to kvinnene kunne gå tilbake til jobb i [[Sporveien]].<ref>Aanesen (2018), side 266–268.</ref>

Denne saken tente bokstavelig talt en ild. 27. august 1977 gikk aktivister fra Kvinnefronten og [[Nyfeministene]] inn i en forretning på [[Grünerløkka]] i Oslo, tok med seg bunker med pornoblader ut på gata og tente fyr på dem. Utover høsten ble pornobål en vanlig aksjonsform mange steder i landet. Det ble også arrangert demonstrasjoner, samlet inn underskrifter og malt slagord på pornobutikker. Det ble dessuten organisert protester mot ''[[Dagbladet]]'', som trykte mye reklame for pornografi og det som ble oppfattet som [[prostitusjon]]. Ved en rettssak mot aktivister i Ålesund benyttet de tiltalte muligheten til å vise innholdet i pornoen. Dette førte til at [[Leif Hagen]], utgiver av bladet ''[[Aktuell Rapport]]'' og storimportør av utenlandsk pornografi, omtalte en av aktivistene som «åndshore» og Kvinnefronten som «terrorister». Hagen ble anmeldt for [[Injurie|injurier]], saken gikk til [[Høyesterett]], og Kvinnefronten fikk erstatning.<ref>«Kvinnefronten tilkjent 20 000 i oppreisning», ''Aftenposten'' 31. august 1983, og «Høyesterett stadfestet Hagen-dommen», ''Aftenposten'' 23. oktober 1984.</ref><ref>Aanesen (2018), side 271–276.</ref>

Etter disse aksjonene tok [[Senterkvinnene]] initiativ til tverrpolitisk samling mot pornografi. Over tretti organisasjoner slutta seg til ''[[Kvinnenes Fellesaksjon mot Pornografi]]'' (senere Fellesaksjonen mot Porno og Prostitusjon), som ble stiftet 8. februar 1978 med [[Anna Louise Beer]] som leder.<ref>Aanesen (2018), side 277–278.</ref> Fellesaksjonen favnet i begynnelsen bredt: hele det politiske spekteret, kvinneorganisasjonene og kristenfolket. Selv om bredden varierte over tid – noen organisasjoner gikk ut (og kom senere tilbake) – var Kvinnefronten sentral i dette arbeidet fram til Fellesaksjonen ble nedlagt i 1997.<ref>Aanesen (2018), side 279–282 og 315.</ref>

Fellesaksjonens arbeid bestod blant annet av kampanjer mot sexklubber og pornobutikker, der en henvendte seg til kommunestyrer og gårdeiere, men også mot [[Narvesen]] og andre distributører og utsalgssteder for såkalt dagligvareporno. Dette var blader som på lovlig vis ble solgt i kolonialbutikker og aviskiosker, men som etter Fellesaksjonens mening normaliserte pornoens kvinnesyn, samtidig som de ofte hadde reklame for ulovlig porno.<ref>Aanesen (2018), side 284 ff og side 302 ff.</ref> Samtidig som Fellesaksjonen hadde sine breddeaksjoner, fortsatte lokale grupper av Kvinnefronten med mer aktivistiske metoder, blant annet mot forretninger som solgte ulovlig pornografi.<ref>Aanesen (2018), side 292–293.</ref>

På 1980-tallet lanserte Kvinnefronten et [[lysbilde]]-foredrag der de viste fram og kommenterte bilder hovedsakelig fra lovlig porno. I samarbeid med Fellesaksjonen ble dette foredraget sendt på store turneer, først som skolering for medlemsorganisasjonene og etter hvert som folkeopplysning. Foredraget ble også vist på mer typiske mannsarenaer, som militærleirer, fengsler, yrkesskoler og oljeplattformer. På det meste ble det holdt over 200 slike foredrag på ett år.<ref>Aanesen (2018), side 296–301.</ref>

Et annet element i pornokampen var kampen mot sex-turisme og såkalte postordrebruder. Ved et tilfelle aksjonerte Kvinnefronten ved avreise fra Norge, mens den filippinske kvinneorganisasjonen [[Gabriela (kvinneorganisasjon)|Gabriela]] demonstrerte mot «turistene» ved ankomst. Ved et annet tilfelle ble Kvinnefronten anmeldt for injurier av arrangøren. Kvinnefronten vant i hovedsak, da retten fant at det var grunnlag for å bruke ord som «menneskehandel» og «kobleri» om firmaets aktiviteter, mens «horekunde» kunne aksepteres som en spissformulering. Uttrykket «hallikvirksomhet» var imidlertid for sterkt, og det ble kjent [[dødt og maktesløst]]. Arrangøren ble dømt til å betale halvparten av Kvinnefrontens advokatutgifter.<ref>«Retten: «Horekunde» er ikke ærekrenkende», ''Aftenposten'' 17. oktober 1989.</ref><ref>Aanesen (2018), side 318–323.</ref>

Pornokampen førte også til etiske dilemmaer, noe som toppet seg i forbindelse med en vandreutstilling Kvinnefronten i Stavanger lagde i 1989 («Porno – myter og virkelighet»). Noen steder valgte den lokale arrangøren å sladde øynene på pornoeksempler som ble vist.<ref>«Slåst mot pornoen – ikkje mot kvarandre», ''Klassekampen'' 16. oktober 1989.</ref> Et argument for dette var at en ved å vise fram bildene usladda, gjentok overgrepa mot kvinnene,<ref>Eli Aaby: «Seksualitet er politikk», ''Røde Fane'' nr. 4, 1996.</ref> mens et argument mot sladding var at «det var viktig å få fram øynene, som viser at de ofte er rusa og redde, sjelden glade, og at de er ekte personer».<ref>Ane Stø: «Kampen fortsetter!», ''Klassekampen'' 14. mai 2005.</ref> Denne og andre uenigheter om strategi i kampen mot porno og prostitusjon førte etter hvert til splittelse i Kvinnefronten. I februar 1991 ble [[Kvinnegruppa Ottar]] dannet<ref>Utbryterne fra Kvinnefronten i Oslo kalte seg først Kvinnegruppa Oslo øst, men tok i september navnet Kvinnegruppa Ottar. Navnet ellers i landet varierte inntil en nasjonal organisasjon ble starta høsten 1995.</ref>, hovedsakelig av dem som hadde vært mot sladding.<ref>{{Kilde www|url=http://kvinnegruppa-ottar.no/no/index.php?option=com_content&view=article&id=20&Itemid=45|tittel=Bakgrunn og historie|besøksdato=2014-05-20|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140520220100/http://kvinnegruppa-ottar.no/no/index.php?option=com_content&view=article&id=20&Itemid=45|arkiv-dato=2014-05-20|url-status=død}}</ref>

=== Kvinner i arbeidslivet ===
Spørsmål knyttet til kvinners situasjon i arbeidslivet ble tidlig en viktig sak for Kvinnefronten. Allerede våren 1972, da tjue kvinner i en fiskeribedrift i [[Brattvåg]] streiket for høyere lønn, gikk Kvinnefronten ut med støtte, blant annet ved en annonse i ''Dagbladet''.<ref>«Full støtte til de streikende kvinnene i Brattvåg», annonse i ''Dagbladet'' 26. mai 1972, side 2.</ref> I arbeidsprogrammet som ble vedtatt på landsmøtet i 1974 ble det lagt vekt på engasjement knyttet til kommende [[tariffoppgjør]] med krav om [[likelønn]], lønnsøkning for lavtlønte i kvinnedominerte yrker, kortere arbeidstid for småbarnsforeldre, lengre [[svangerskapspermisjon]] og omsorgspermisjon for menn.<ref>«Kvinnefronten engasjerer seg i tariffoppgjør» (NTB-melding), ''Romerikes Blad'' 4. februar 1974, side 11.</ref>

Våren 1975, da [[Kvinnene på Våler Skurlag|tretten kvinner ved trelastbedriften Våler Skurlag]] ble oppsagt til tross for at flere av dem hadde lang [[ansiennitet]], innledet Kvinnefronten et intensivt støttearbeid overalt hvor organisasjonen hadde grupper.<ref>«Våler Skurlag – da kvinner måtte vike», i Aanesen (2018), side 125–137.</ref>

Spørsmålet om kortere arbeidstid ble aktuelt på slutten av 1970-tallet. I 1977 ble krav om [[Sekstimersdagen|seks timers arbeidsdag]] tatt opp på [[LO-kongressen]] uten at det førte til vesentlig debatt. I 1982 gjorde Kvinnefronten dette kravet til en hovedsak i kampen for kvinners rett til arbeid, og det ble opprettet en samordningsgruppe for organisasjoner som støttet kravet.<ref>Aanesen (2018), side 151 ff.</ref>

===Nyorientering i 1980-årene===

Ved inngangen til 1980-tallet hadde Kvinnefronten mistet over ni av ti medlemmer fra storhetstiden tidlig i 1970-årene. Organisasjonen fortsatte aktiviteten på 1980-tallet, men konsentrerte seg i større grad om spørsmål om [[porno]] og [[prostitusjon]], mens det tidligere dominerende fokuset på klassekamp og kamp mot imperialismen etterhvert ble tonet ned. Båndene til AKP ble også svekket i dette tiåret, delvis fordi også AKP gikk inn i en mindre aktiv periode fra 1982. I løpet av 1980-årene aksepterte Kvinnefronten feminisme-begrepet, som de tidligere hadde vært kritiske til.

===Kvinnefronten siden 1990-årene===
Organisasjonen beskriver seg i dag som «en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking, økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver»; programmet inneholder også mer generelle venstreorienterte standpunkter som at Kvinnefronten er mot «imperialistiske kriger».<ref>«[http://kvinnefronten.no/om-oss/vedtekter/ Kvinnefrontens program] {{Wayback|url=http://kvinnefronten.no/om-oss/vedtekter/ |date=20200228202614 }}»</ref> Fra midten av 1970-årene var det lite lesbisk lesbisk aktivisme i Kvinnefronten, dels som følge av AKPs daværende homofilisyn, men fra årtusenskiftet har Kvinnefronten fokusert mer på [[radikalfeminisme|radikal lesbisk feminisme]] og har bl.a. startet egne lesbiske grupper i organisasjonen.<ref>{{Kilde www|url=http://kvinnefronten.no/page/6/?limitstart=12|tittel=http://kvinnefronten.no/page/6/?limitstart=12|besøksdato=2020-05-14|forfattere=|dato=|forlag=|sitat={{død lenke}}|url-status=yes}}</ref>

Kvinnefronten utgir tidsskriftet ''[[Fett (tidsskrift)|Fett]]''. Kvinnefronten er tilsluttet [[Norges kvinnelobby]] og [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]].