Redigerer Kurt Schuschnigg (avsnitt)

== Politisk karriere ==
Han tilhørte [[Christlichsoziale Partei]] og ble i [[1927]] valgt inn i den østerrikske nasjonalforsamlingen som det yngste medlemmet. 

I 1926 giftet han seg med Herma Masera, datter av Josef Masera fra [[Bozen]],<ref>[https://digital.tessmann.it/tessmannDigital/Zeitungsarchiv/Seite/Zeitung/26/1/24.07.1935/110839/5 ''Requiem für Frau H. v. Schuschnigg'']. Artikkel i [[Alpenzeitung]] i utgaven for 24. juli 1935, s. 5.</ref> og de fikk sønnen Kurt (1926–2018)<ref>[https://kurier.at/politik/inland/schuschnigg-sohn-in-new-york-gestorben/400310715 ''Schuschnigg-Sohn in New York gestorben''], Kurier, 2018-10-30, lest 2018-11-01</ref>. Hun døde 13. juli 1935 i en bilulykke nær [[Ebelsberg|Pichling]] ved [[Linz]]. Kurt Schuschnigg overlevde med en skuldefraktur. Rykter om at det hadde vært et attentat var hårdnakkede, og holdt seg også etter hans død.<ref>[https://kurier.at/politik/inland/kurt-schuschnigg-jun-was-haette-mein-vater-denn-anderes-tun-sollen/313.492.505] ''Kurt Schuschnigg jun.: "Was hätte mein Vater denn anderes tun sollen?"''], Kurier, 2018-03-11, lest 2018-11-01</ref> I virkelighet var det snarere en teknisk svikt.<ref>[https://www.nachrichten.at/nachrichten/150jahre/tagespost/Toedlicher-Unfall-mit-Kanzlerlimousine;art171761,1902062 ''Tödlicher Unfall mit Kanzlerlimousine.''] Oberösterreichische Nachrichten</ref>
[[File:Kurt Schuschnigg 1934.jpg|thumb|left|Kurt Schuschnigg i Genève i 1934]]
===Justisminister og undervisningsminister===
I 1932 ble han justisminister i forbundskansler [[Karl Buresch]]s hhv. [[Engelbert Dollfuß]]' første regjering. Allerede da ble det i regjeringen åpent drøftet å tilsidesette demokratiet. Schuschnigg gjengis i protokollen fra ministerrådsmøtet av  17. juni 1932 under Dollfuß' ledelse gjengitt med ordene: ''«regjeringen står […] foran beslutningen om hvorvidt den fortsatt kan stå til ansvar for å arbeide med parlamentet og om den neste kabinettsomdannelse burde være likebetydende med å frakoble parlamentet»''.<ref>Ministerratsprotokoll Nr. 808, s. 244, sitert fra Emmerich Tálos, Wolfgang Neugebauer (utg.): ''„Austrofaschismus“. Beiträge über Politik, Ökonomie und Kultur 1934–1938.'' 2. Auflage, Verlag für Gesellschaftskritik, Wien 1984, ISBN 3-900351-30-9, a.&nbsp;39.</ref>

I 1933 ble Schuschnigg undervisningsminister i tillegg. 

[[Dødsstraff]]en, som var blitt avskaffet i 1920, ble etter hans påtrykk den 11. november 1933 gjeninnført med bestemmelser om [[standrett]].<ref>Wolfgang Neugebauer: ''Repressionsapparat – und Maßnahmen.'' I: Emmerich Tálos (utg.): ''Austrofaschismus. Politik – Ökonomie – Kultur 1933–1938.'' Verlag Lit, Wien 2005, ISBN 978-3-8258-7712-5, s.&nbsp;298–321, her: a.&nbsp;301.</ref>

Den 1. mai 1934 utformet Dollfuß' regjering en ny forfatning (''Maiverfassung'') som forvandlet landet til en ''Ständesstaat'' etter korporative og [[fascist]]iske forbilder, forent med autoritær katolisisme. 

Den [[25. juli]] samme år ble Dollfuß skutt ned og dødelig såret i et [[Nasjonalsosialisme|nazistisk]] angrep på forbundskanselliet (''[[Julikuppet (Østerrike)|Julikuppet]]''). Han ble nektet legehjelp og blødde langsomt i hjel. Hans kone og barn var da på ferie hos Mussolinis familie, og det var Mussolini som måtte overbringe dem nyheten.<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 266), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4</ref>

===Forbundskansler===
Kurt Schuschnigg ble [[Østerrikes kanslere|Østerrikes forbundskansler]] den 29. juli 1934 etter drapet på Dollfuss og videreførte hans [[Austrofascisme|austrofascistiske]], autoritære politikk. Dette var en krevende tid med vanskelig økonomi og [[Saint-Germain-traktaten]] la begrensninger på størrelsen av de østerrikske militære styrkene på {{formatnum:30000}} mann, samtidig som en rekke væpnede [[paramilitær]]e, politiske styrker med sin egen dagsorden, var aktive. 

Det var stor politisk uro hvor blant andre de [[Østerriksk nasjonalsosialisme|østerrikske nasjonalsosialistene]] i partiet DNSAP under ledelse av  [[Arthur Seyss-Inquart]] arbeidet for en sammenslåing med Tyskland. [[John Gunther]] skrev i 1936 om Schuschnigg: ''«Det ville ikke være for meget å si at han nå er som en italienernes fange nå [som han var under Verdenskrigen], hvis ikke tyskerne får fatt i ham neste uke»''.<ref name="gunther1936">{{cite book | url=https://openlibrary.org/works/OL16059565W/Inside_Europe | title=Inside Europe | publisher=Harper & Brothers | author=Gunther, John | year=1936 | pages=314}}</ref> 
[[Fil:Guido_Schmidt,_Galeazzo_Ciano,_Kurt_von_Schuschnigg,_1936.jpg|thumb|left|[[Guido Schmidt]], greve [[Galeazzo Ciano]] og Kurt von Schuschnigg, på ''Wiener Dreierkonferenz'' den 12. november i 1936]]
Hans politikk om å oppnå en motbalanse mot den tyske fare ved å arrangere seg med Østerrikes sørlige og østlige naboer — Kongedømmet Italia under [[Benito Mussolini]]s italienske fascisme, og Kongedømmet Ungarn — var dømt til å bli nær umulig ettersom Mussolini hadde søkt Hitlers støtte i [[den andre italiensk-abessinske krig]] og i prosessen overlatt Østerrike til på egen hånd å håndtere sitt forhold til den massivt opprustende Tyskland. Schuschnigg slo da inn på en ''[[appeasement]]''politikk overfor Hitler og kalte Østerrike «den bedre tyske stat», men kjempet for å beholde Østerrike uavhengig. I juli 1936 undertegnet han en østerriksk-tysk overenskomst som blant andre ettergivenheter åpnet for løslatelsenav  fengslede opprørere fra [[Julikuppet (Østerrike)|Juliputschet]] og inntagelsen av de nazistiske kontaktmenn [[Edmund Glaise-Horstenau]] og [[Guido Schmidt]] i det østerrikske regjeringskabinett.<ref>Kurt von Schuschnigg, ''Austrian Requiem'', [[Victor Gollancz]] 1947, London. pp. 16–17</ref> Men nazipartiet som sådan forble forbudt i Østerrike. Overenskomsten innebar imidlertid ikke desto mindre ett skritt fremad for de østerrikske nazister, og spenninger som førte til at relasjonene mellom de to land ble ytterligere forverret.

Selv om Schuschnigg aksepterte at Østerrike var en «tysk stat» og at østerrikerne var tyske, var han intenst imot at landet skulle absorberes av [[Det tredje rike]]; han ønsket å bevare det selvstendig.<ref>{{cite book|url=https://books.google.com/books?id=Vsl6mwMXl4YC&pg=PA37|title=Constructing and Deconstructing National Identity: Dramatic Discourse in Tom Murphy's The Patriot Game and Felix Mitterer's In Der Löwengrube|first=Birgit|last=Ryschka|date=1. januar 2008|publisher=Peter Lang|via=Google Books|isbn=9783631581117}}</ref> Som reaksjon på Hitlers påtrykk om å utøve en kontrollerende iumnnflytelse over østerriksk politikk erklærte Schuschnigg offentlig i januar 1938: 

<blockquote>''«Det kommer ikke på tale noensinne å godta nazistiske representanter i den østerrikske regjering. En uoverbyggelig avgrunn skiller Østerrike fra nazismen ... Vi forkaster uniformitet og sentralisering ... Det er kristendommen som er rotfestet i vår jord, og vi kjenner bare én Gud - og det er verken Staten, eller Nasjonen eller denne uklare størrelse, Rasen»''.<ref>«Morning Telegraph», London (5. januar 1938), gjengitt i «Let the Record Speak», Dorothy Thompson, Boston: MA, Houghton Mifflin Company (1939) s. 135, der det heter på engelsk: ''There is no question of ever accepting Nazi representatives in the Austrian cabinet. An absolute abyss separates Austria from Nazism ... We reject uniformity and centralization. ... Christendom is anchored in our very soil, and we know but one God: and that is not the State, or the Nation, or that elusive thing, Race''</ref></blockquote>

Utover i 1938 ble det avslørt at NSDAP planla et kupp i Østerrike. Schuschnigg tok dette opp med [[Adolf Hitler]] under et møte i [[Berchtesgaden]] den 12. februar. Hitler benyttet anledningen til å presse Østerrike til å innfri en rekke tyske krav, blant dem at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hæren satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg. 

Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Ifølge Schuschniggs memoarer var han blitt tvunget til det før han forlot Berchtesgaden.<ref>''Austrian Requiem'', ss. 20–32</ref> Seyss-Inquart ble [[minister|innenriksminister]], og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning 13. mars om Østerrike fortsatt skulle være en uavhengig stat. 

Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Han krevde derimot at den østerrikske presidenten, [[Wilhelm Miklas]], skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seyss-Inquart, men gikk med på de andre kravene.

Hitler svarte på dette den [[12. mars]] med å sende [[Wehrmacht]] inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper, noe som førte til ''[[Anschluss]]''. Kurt Schuschnigg havnet raskt i Gestapo-fengselet i Wien etablert i det tidligere luksushotellet [[Hotel Métropole]], på Wiener Morzinplatz.