Redigerer Kristendom (avsnitt)

==Troslære==
Selv om de kristne i dag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett, men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det en enighet om noen grunnleggende kristne [[dogme]]r og som er sammenfattet i de [[økumenisk]]e [[trosbekjennelse]]r, dvs. [[den apostoliske trosbekjennelse|Apostolicum]], [[den nikenske trosbekjennelse|Nicaenum]] og [[den athanasianske trosbekjennelse|Athanasianum]]. Flere kirkesamfunn som [[gnostisk]]e kristne, Jehovas vitner og mormonerne har likevel avvikende trosoppfattelser, som ikke støttes av de store kirkesamfunnene. Et minste felles grunnlag må sies å være bekjennelsen til [[Jesus Kristus]] som Guds sønn som døde og oppstod for menneskenes [[frelse]].

Nedenfor er ulike syn i sentrale dogmatiske spørsmål redegjort for.

===Monoteisme og treenighetslære===
[[Fil:3enighed.svg|left|thumb|Treenighetsskjoldet som illustrerer den tradisjonelle kristne gudsforståelse.]]
Kristendommen er '''[[monoteisme|monoteistisk]]'''; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper, [[Abraham (bibelsk person)|Abrahams]], [[Isak]]s og [[Jakob (stamfar)|Jakobs]] Gud som beskrevet i [[Det gamle testamentet]], og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn [[Jesus Kristus]] og gjennom [[Den hellige ånd]], som beskrevet i [[Det nye testamentet]].

Alle store kirkesamfunn definerer Guds vesen og person ut fra '''[[Den hellige treenighet|treenighetslæren]]''', slik den er formulert i [[den nikenske trosbekjennelse]]. Ifølge denne forstås Guds vesen som ett og udelelig, men at han eksisterer i tre personer, [[Gud Fader|Far]], [[Jesus Kristus|Sønn]] og [[Den hellige ånd|Ånd]]. Personene i treenigheten skal verken adskilles eller sammenblandes. Ifølge kristen bekjennelse utgår Sønnen og Ånden fra Gud, og de tre er ett og av samme vesen som Faren. Sønnen og Ånden har således alltid eksistert samtidig med Faren (Nicaenum: «før alle tider..», altså fra evighet av) og som objekt for Farens kjærlighet. Gud er én, men da Farens vesen er kjærlighet, kan han ikke være sitt eget vesen uten å ha et objekt for sin kjærlighet, nemlig Sønnen. Sønnen står imidlertid ikke utenfor Faren, da alt er ett i Faren og utgår fra ham. Relasjonen mellom Faren og Sønnen består i og gjennom Ånden. Av samme grunn som at Faren er kjærlighet, skapte han mennesket i sitt bilde for at det skulle leve i fellesskap med ham.{{tr}}

Den teologiske uenighet om treenighetslæren forklarer hvordan relasjonene mellom de tre personer skal forstås. Denne uenigheten har eksistert fra den første kristne tid og er fortsatt anfektet av enkelte kirkesamfunn samt av kritikere av kristendommen, som i treenighetslæren ser en skjult form for [[polyteisme]] – flerguderi. Poenget i treenighetslæren er imidlertid å fastholde enheten i flerheten.{{tr}} Gjennom trosbekjennelsens avvisning av både å sammenblande og atskille personene i treenigheten, fastholdes en forståelse av Gud som et stort og uutgrunnelig mysterium som den menneskelige tanke ikke kan fatte.{{tr}}

Treenighetslæren er ikke eksplisitt uttrykt i Bibelen, men er et resultat av teologisk gjennomtenkning av den Gud som åpenbarer seg der. I [[Oldkirken]] og fram til den endelige presisering av Guds vesen og person i [[den nikenske trosbekjennelse]] eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt. I dag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristenheten som har avvisning av treenighetslæren som en sentral del av sin teologiske selvforståelse. Blant de mest fremtredende er [[unitarisme|unitarer]] og [[Jehovas vitner]], som begge helt avviser treenighetslæren. Andre kristne trossamfunn anser disse for å være i grenseland av hva som på dogmatisk grunnlag kan defineres som et kristent trossamfunn.

===Jesus Kristus===
{{hovedartikkel|Kristologi}}
[[Fil:Baptism-christ.jpg|right|thumb|Jesu dåp. Malt av [[Piero della Francesca]], [[1449]]]]
Ordet ''kristen'' betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus [[inkarnasjonen]] av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den [[Messias]] som er spådd i Det gamle testamentet. (''Kristus'' er en gresk form av ''Messias'', som betyr ''«den salvede»''). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin [[himmelfart]] har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da [[Guds rike]] skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle».

Synet på Jesus er i majoriteten av kristen [[teologi]] definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige [[Ireneus av Lyon|Ireneus]] av [[Lyon]], som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud».<ref>"Adversus haeresis" – Mot kjetterne</ref> Dette synet er anti[[dualisme|dualistisk]]. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre.

Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første [[heresi|heretikere]] ([[kjetter]]e) var en kristen gren av [[gnostisismen]] som ble kalt [[doketisme|doketister]]. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod [[nestorianisme|nestorianerne]] som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur. [[arianisme|Arianerne]] hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i [[Nikea]] i [[325]]. En annen divergerende retning var de såkalte [[monofysittisme|monofysittene]] som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i [[Khalkedon]] i [[451]]. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder [[den armenske apostoliske kirke]] og [[den koptiske kirke]] i [[Egypt]] og [[Etiopia]].

I [[den katolske kirke]] har også [[jomfru Maria]] en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte [[Theotokos]], "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten [[arvesynd]]. Denne [[Den ubesmittede unnfangelse|læren]] anerkjennes ikke av [[protestantisme|protestantiske]] kristne.

Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst [[Jehovas vitner]] som representerer et divergerende syn på Jesus. Ifølge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død.

Et annet divergerende syn på Jesus er den [[kenotisme|kenotiske]] lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med [[arvesynd]], men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell [[kristologi]], da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig. [[Dogme]]n om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i [[monofysittisme]]n, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig.

I noen få [[kirkesamfunn]] og tverr-religiøse [[livssyn]] (samt noen [[livssyn]] som ligger i grenseland av hva som tradisjonelt regnes som kristendom) oppfattes Jesus som et menneske og en [[profet]], men ikke guddommelig på noen måte som klart skiller ham fra andre mennesker. I motsetning til [[islam|muslimene]] som sidestiller Jesus med de gammeltestamentlige [[profet]]er, kan Jesus tillegges en status som den øverste eller endelige profet som markerer et nytt tidsskille og innførselen av kristendommen. Parallelt med denne oppfatningen regnes gjerne fortellingene om Jesu oppstandelse, himmelfart og mirakler ikke som troverdige. Jomfrufødselen avvises som regel også av disse, og det forsvares gjerne utav [[Bibelen]]s egne slektsoppregninger der Jesus regnes som sønn av [[Josef, Jesu fosterfar|Josef]]. Et annet poeng som gjøres for å forfekte at Jesus ikke var guddommelig, er at han kunne dø den legemlige død på korset. All den tid det oppfattes at et guddommelig vesen verken fødes eller dør, menes det at Jesus umulig kunne dø dersom han hadde vært guddommelig. Ytterligere blir Jesu utrop før han dør – «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – tolket som Jesu innrømmelse av sin manglende guddommelighet og menneskelige begrensning.

===Antropologi - menneskesynet i kristendommen===
[[Antropologi]] og [[teologi]] er i kristendommen sammenvevde størrelser. Mennesket er i kristen tro skapt '''«i Guds bilde»''' (Imago Dei) og som «lite ringere enn ham». I uttrykket «i Guds bilde» innforstås at mennesket er guddommelig. Skapelsen av mennesket, ja, av hele skaperverket, er således en del av Guds inkarnasjon der han realiserer sitt eget vesen. Sagt på en annen måte: Gud kan ikke være Gud uten også å være materiell. Mennesket er derfor skapt i Kristi (Sønnens) bilde, og er som Sønnen «elsket av Gud fra evighet av». Sagt med religionsfilosofisk terminologi er Gud både [[Transcendent (filosofi)|transcendent]] og [[immanent]] - han er hellig og høyt opphøyet, men også allestedsnærværende og til stede i hvert minste atom.

For at mennesket skulle kunne besvare Guds kjærlighet som en likeverdig, slik bruden besvarer brudgommens, fikk mennesket sin frie vilje. Mennesket avviste imidlertid Guds kjærlighet gjennom Adam og Eva sin [[synd]] og valgte i stedet egenkjærligheten. Synd forstås i kristendommen som frafall fra Gud, som i sin innerste betydning består i [[egosentrisme]] i dette begrepets mest konkrete betydning. Mennesket er, sagt med [[Augustin]]s ord, innkrøkt i seg selv «[[incurvatus in se]]» og henfallen til det onde. Gjennom Adam og Eva sin synd har menneskenaturen pådratt seg en skade som medfører at mennesket er skilt fra fellesskapet med Gud og satt ut av stand til å se og erkjenne ham ved egen hjelp. Dette kalles i kristendommen for '''[[arvesynd]].''' Arvesynden er ikke et resultat av den enkeltes personlige handlinger, men en iboende skade i mennesket fra fødselen av som får konsekvenser på alle plan, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. Gjennom arvesynden er døden kommet inn i verden og det onde er blitt gitt makt til å ødelegge og bryte ned det Gud har villet og skapt.

Det råder uenighet mellom kirkesamfunnene om hvordan arvesynden nærmere skal forstås. [[Augustin]] som utviklet arvesyndsbegrepet, hevdet at mennesket på grunn av Adam og Eva sin synd er ute av stand til å gjøre det gode og dermed hjemfallen til evig straff, men at Gud hadde utvalgt noen få som skulle få del i frelsen gjennom Jesus Kristus – den såkalte [[predestinasjonslæren]].

Dette synet har aldri blitt anerkjent innen den [[romersk-katolsk]]e og [[den ortodokse kirke]]. Ifølge '''romersk-katolsk teologi''' medfører arvesynden at menneskenaturen er skadet, men uten at vår gudbilledlighet dermed er utradert. Mennesket har også mulighet til å velge det gode, og siden Gud er all godhets kilde, peker dette i siste instans tilbake til Gud. '''[[Martin Luther]]''', derimot, og de [[protestantisme|protestantiske]] kirker sluttet seg til Augustin og hevder at mennesket er ubehjelpelig henfallen til det onde også når det gjør godt. Mennesket kan bare unnslippe straff gjennom å frikjennes fra den dom det fortjener. En slik frikjennelse gis alene ved å bli rettferdiggjort gjennom troen på at Jesus ved sin død har sonet straffen på menneskenes vegne. Dermed har Gud gjennom sin suverene nåde åpnet veien for mennesket tilbake til seg. Den østlige [[ortodokse kirke]] hevder i hovedsak et romersk-katolsk syn. Katolsk versus protestantisk menneskesyn kan med en viss rett beskrives som et optimistisk versus et pessimistisk menneskesyn.

===Skapelsen===
{{hovedartikkel|Første Mosebok}}
Ifølge kristen tro er Gud alle tings skaper og opprettholder. Han har skapt himmel og jord, dyr, mennesker og alle levende organismer som bilde på seg selv. Ireneus uttrykker det slik: "Slik Gud i de første tider åpenbarte seg i den skapte natur, har Han i de siste tider åpenbart seg gjennom Sønnen".<ref>"Adversus haeresis" - Mot kjetterne, Ireneus' skrift i oppgjøret med gnostisismen</ref> Skaperverket bærer altså Sønnens bilde, det er å forstå som en del av Guds inkarnasjon, hans realisering av seg selv. Verden er god, fordi Gud er god, og alt som finnes i naturen peker mot Gud og vitner om hans storhet og herlighet. Mennesket er av Skaperen kalt til å forvalte («ta opp i seg») jorden. Gjennom enhet med Skaperen er mennesket også i enhet med seg selv og sine medmennesker. Adam og Eva sin synd medfører dermed at mennesket ikke bare er skilt fra Gud, men også fra seg selv og den skapte natur. Dette uttrykkes i [[Skapelsesberetningen]] ved at mennesket er blitt seende og i stand til å skjelne godt fra ondt. Derigjennom har mennesket ervervet seg den egenskap som tilkommer Gud alene, det har gjort seg selv til gud, men med den forskjell at mennesket velger det onde fremfor det gode. Slik er døden sluppet inn i verden og alt levende blitt underlagt dødens lov.

===Frelse===
[[File:Pietism.JPG|thumb|upright|Luthersk, pietistisk kristendom har vært sentral i allmuens kultur i Norge. Alle tavlene i dette soverommet på Fosnes bygdemuseum har religiøse motiver.]]
{{hovedartikkel|Frelse (kristendom)}}
Frelse er et sentralt begrep i kristendommen, men som det råder stor uenighet om en utfyllende forståelse av. Frelse kan forstås som frikjennelse fra straff, som i de [[protestantisme|protestantiske]] kirker eller som helning og gjenopprettelse av skade, som i den østlige og vestlige [[katolsk]]e kirke.

====Protestantisk frelsesforståelse====
Det protestantiske synet på frelsen kalles [[forensisk]] frelsesforståelse – av [[latin]]: ''forum'' som i denne sammenheng betyr rettssal. Frelse betyr etter dette synet at mennesket står anklaget for sin synd, men frikjennes for straff ved at Gud lar nåde gå for rett. Frelsen innebærer ingen endring av menneskets natur, det er og forblir syndig og henfallen til det onde, men samtidig rettferdiggjort ved troen, kfr. Martin Luther kjente formulering: «simul justus et peccator» – samtidig synder og rettferdig. Det er altså kun menneskets juridiske status overfor Gud som er endret i og med frelsen. Frelsens gave er syndenes forlatelse, frikjennelse fra straff og samfunn med Gud gjennom Jesus Kristus og evig liv hos Gud. Frelsen tilregnes ved troen og ved troen alene ([[Sola Fide]]). Den rettferdiggjørende tro er imidlertid ikke noe mennesket kan erverve selv. Troen er ikke en frelsende gjerning, men en forutsetning for at frelsen skal kunne tilregnes en. Troen er ene og alene Guds verk og gitt mennesket gjennom å bli kalt av [[Den hellige ånd]]. Ved denne kallelse vekkes angeren og erkjennelsen av skyld. Anklaget av sin samvittighet drives mennesket til Gud som tilregner det den rettferdighet Kristus vant hos Gud gjennom sitt fullkomne offer på korset.

====Katolsk frelsesforståelse====
Herimot står det katolske synet, der frelse ikke forstås som en juridisk akt, men som en helningsprosess som først er endelig fullbyrdet når Jesus er «alt i alle» og all ondskap og synd er utslettet. Frelsen er ikke en transaksjon mellom Faren og Sønnen som skjer over eller uavhengig av det menneskelige, men noe Gud gjennom [[Den hellige ånd]] utfolder i mennesket. Frelsen er Guds suverene gjerning alene, men mer enn å være en juridisk frikjennelse fra dom ses frelsen som noe som utvirker noe konkret i mennesket og setter det i stand til å gi Gud sin tilslutning. Fra protestantisk hold hevdes det at mennesket da forsøker å erverve Kristi rettferdighet gjennom sin egen gjerning, og at den da ikke lenger tilregnes ved Guds nåde alene («Sola Gratia»). Fra katolsk hold avvises det at dette synet legger til eller trekker noe fra som gjør Kristi offer utilstrekkelig. Menneskets gjensvar er i seg selv utvirket av Guds nåde og er en virkning av frelsen.

Den grunnleggende forskjellen mellom de to posisjonene består i at katolsk teologi står fjernt fra protestantismens formelle forståelsesmodell, men ser frelsen som en konkret virkningsmekanisme i det menneskelige. Mer enn å være et pantebrev som fritar fra skyld er frelsen helbredelse hvorigjennom det tapte gudsbilde i oss restaureres og som setter oss i stand til å vokse i gudlikhet. Frelsen inngyter altså en konkret hellighet i mennesket. Gode gjerninger er ikke menneskets egne, men synlige tegn på at Guds nåde er virksom. Av dette følger også at [[helgen]]er kan æres, fordi de er synlige tegn på at denne helliggjørende nåde er virksom.

Synet på rettferdiggjørelsen har siden reformasjonen vært et av hovedstridspunktene mellom den katolske og de protestantiske kirker. I 1999 kom den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund imidlertid fram til en slags enighet etter et langvarig økumenisk arbeid i og med Felleserklæring om rettferdiggjørelsen<ref>http://www.vatican.va/roman_curia/pontifical_councils/chrstuni/documents/rc_pc_chrstuni_doc_31101999_cath-luth-joint-declaration_en.html Joint Declaration on the Doctrine of Justification</ref>.

===Åpenbaring===
Kristendommen er en åpenbaringsreligion. I dette ligger at man tror at Gud gir seg til kjenne gjennom konkrete historiske hendelser og handlinger, og som er beskrevet i Bibelen. Bibelen viser oss hvem Gud er.

Det råder imidlertid uenighet om hvordan Bibelen skal forstås som åpenbaringskilde.

'''Protestantisk:''' Ifølge Martin Luther og de protestantiske kirke er Bibelen eneste åpenbaringsmedium. '''Kun Bibelen''' kan danne normgrunnlag for kristen tro og teologi – kfr. det reformatoriske prinsippet ''Sola Scriptura'' – Skriften alene.

'''Katolsk:''' I den katolske kirke hevdes det at '''kun tradisjonen''' er åpenbaringskilde. Den tidligere "tokilde-lære", som ble formulert på [[Tridentinerkonsilet]] og som sidestilte Skrift og Tradisjon som likeverdige kilder, er forlatt. I katolsk teologi har tradisjonen egentlig alltid vært sett på som den eneste åpenbaringskilde. Konsilets formulering var et forsøk på grenseoppgang mot [[protestantismen]], men forkludrer i realiteten det som er essensen i det katolske standpunkt.

Med tradisjon må ikke forstås dette begrepets dagligdagse betydning i retning av sedvane, konvensjon eller passiv videreføring av vaner og skikker. Med tradisjon forstås historien som et dynamisk prinsipp, nemlig at åpenbaringen skjer i historien og bare kan skje der, aktualiseres der og mottas der. Tradisjon betyr motsatt av statisk, den dynamiske overlevering av det budskap Jesus gav til [[apostel|apostlene]] og som må mottas, utmyntes og aktualiseres til enhver tid og blant stadig nye mennesker. Bibelen er således selv en overlevering bestående av skrifter avfattet over meget lang tid, men som aktualiserer Guds frelsesplan i konkrete historiske hendelser og for sin tids mennesker. Siden Bibelen åpenbarer Jesus Kristus, er den tradisjonens høyeste og mest fullendte uttrykk. Men Bibelen er ikke en hermetisk lukket bok. Det er ikke Bibelen som er troens og åpenbaringens gjenstand, det er det Jesus, slik han gir seg til kjenne i Bibelen, som er. Overlevering innebærer at budskapet om Kristus aldri kan mottas i et lukket, ahistorisk rom, men forutsetter en fortløpende utmynting og aktualisering av det budskap som kirken har fått som oppdrag av Jesus Kristus selv å overlevere. Med understrekingen av tradisjonen som eneste åpenbaringskilde, fastholdes [[evangelium|evangeliets]] historisitet og dets gyldighet for enhver tid.

Forståelsen av tradisjonen må ikke forveksles med forestillingen om at det skjer en fortløpende åpenbaring. Åpenbaringen er avsluttet i og med Jesus Kristus. Det kan ikke skje en ny åpenbaring, men vår innsikt i åpenbaringens aktualitet kan til enhver tid fornyes og meddeles oss gjennom tegn på Guds nærvær i historien.