Redigerer Krimkrigen (avsnitt)

=== Strid over Det hellige land ===
Hendelsesforløpet som førte til at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Russland den 27. mars og 28. mars 1854<ref name="Kinglake 1863:354"> Kinglake (1863:354)</ref>, kan spores tilbake til det franske statskuppet i 1851. [[Napoleon III av Frankrike]] ønsket å gjenreise Frankrikes storhet og utnevnte en glødende katolsk ambassadør, Marquis [[Charles de La Valette]], til [[Det osmanske rike]], i et forsøk på tvinge de [[muslim]]ske osmanene til å anerkjenne Frankrike og den [[Romersk katolske kirke]] som «suveren autoritet» over den kristne befolkningen i [[Palestina (område)|Palestina]].<ref name='royle2'>Royle. Side 19</ref>

[[Fil:Sultan Abdülmecid - Google Art Project.jpg|thumb|Sultan Abdülmecid av Det osmanske rike.]]
Russland motsatte seg dette franske fremstøtet. Med henvisning til to tidligere avtaler, i 1757 og 1774, brøt osmanene den franske avtalen og krevde at Russland skulle beskytte de [[Den ortodokse kirke|ortodokse kristne]] i Det osmanske riket. Det russiske keiserdømmet ønsket landevinninger på bekostning av Det osmanske riket og var villig til å dele det svake riket med England, men hverken England eller Frankrike ønsket noen utvidelse av Russlands makt ned mot Middelhavet. Både England og Frankrike hadde derfor interesse av å støtte osmanene mot det russiske presset.

Napoleon III svarte med en styrkedemonstrasjon ved å sende [[Linjeskip (marinefartøy)|krigsskipet]] [[«Charlemagne»]] til [[Svartehavet]], noe som i seg selv var en overtredelse av Londonavtalen i 1841. Denne avtalen krevde at alle ikke-tyrkiske skip måtte ha Tyrkias tillatelse for å passere sundene ved [[Bosporos]] og [[Dardanellene]].<ref name="royle2" />
Den franske maktdemonstrasjonen, aggressivt diplomati og penger fikk sultan [[Abdülmecid]] til å akseptere en ny avtale som bekreftet at Frankrike og [[Den romersk-katolske kirke]] var den øverste kristne autoritet i [[Palestina (område)|Palestina]], med kontroll over kristne hellige steder og nøklene til [[Fødselskirken]], tidligere holdt av [[Den ortodokse kirke i Jerusalem]].<ref>Royle. Side 20</ref>

Tsar [[Nikolaj I av Russland]] mobiliserte deretter 4. og 5. armékorps langs [[Donau]] og fikk sin utenriksminister grev [[Karl Robert von Nesselrode]] til å innlede samtaler med osmanene. Nesselrode betrodde seg til [[George Hamilton Seymour]], den britiske ambassadør i [[St. Petersburg]]:

:«[Striden over de hellige stedene] har tatt en ny form. Den urett som er begått mot den greske kirke, ville det vært ønskelig å forhindre hadde skjedd, og følgelig må målet nå være å finne en løsning på disse feilgrepene. Suksessen til de franske forhandlingene i Konstantinopel kan utelukkende bli tilskrevet intriger og vold – vold, som har blitt antatt å være kongers ''ultima ratio'' (siste utveg), har vi nå sett være det middel den nåværende herskeren av Frankrike har hatt for vane til å benytte ved første anledning.»<ref>Royle. Side 21. Oversettelse ved Wikipedia.</ref>

[[Fil:Count Nesselrode.jpg|thumb|Den russiske ambassadør Nesselrode.]]
Da konflikten oppsto over spørsmålet om de hellige stedene, innledet Nikolaj I og utenriksminister Nesselrode en diplomatisk offensiv. De ønsket å forhindre at verken Storbritannia eller Frankrike blandet seg inn i konflikter mellom Russland og Det osmanske riket, eller at de skulle alliere seg.

Tsar Nikolaj begynte å fri til Storbritannia gjennom samtaler med ambassadør Seymour i januar og februar 1853. Tsaren hevdet at han ikke lenger ønsket å utvide Det russiske keiserdømmet, men at han hadde forpliktelser til kristne samfunn i Det osmanske riket. Tsaren sendte deretter en diplomat, prins [[Aleksandr Sergejevitsj Mensjikov|Aleksandr Mensjikov]], på spesielt oppdrag til den osmanske [[Høyporten]]. I tidligere avtaler var sultanen forpliktet til «å beskytte den kristne religion og dens kirker». Mensjikov forsøkte å forhandle fram en ny avtale, en formell traktat med fullmakt som en internasjonal avtale, der osmanene ville gi Russland samme rett til innblanding i saker som angikk den ortodokse religion, som Frankrike nylig hadde fått hva gjaldt den katolske kirke.<ref>Jelavich, Barbara (2004): ''Russia's Balkan Entanglements, 1806-1914''. Cambridge, England: Cambridge University Press. ss. 118–122. ISBN 9780521522502.</ref>
En slik avtale ville gjøre det mulig for Russland å kontrollere den ortodokse kirkes hierarkiske posisjon i Det osmanske riket. Mensjikov kom til Konstantinopel den 16. februar 1853 på det dampdrevne krigsskipet «Gromovnik». Mensjikov brøt protokoll ved Høyporten, da han ved sitt første møte med sultanen ved den offisielle velkomsten fornærmet tyrkerne ved å opptre i sivile klær, og ikke i sedvanlig tradisjonell militæruniform. Deretter fordømte han osmanenes innrømmelser overfor franskmennene. Han krevde også at høytstående osmanske tjenestemenn ble byttet ut, særlig den ottomanske utenriksministeren [[Fuad Efendi]].

Den britiske ambassaden i Konstantinopel var på denne tiden ledet av [[Hugh Henry Rose, 1. baron Strathnairn|Hugh Rose]], britenes [[chargé d'affaires]], etter at ambassadør [[Stratford Canning, 1. vicomte Stratford de Redcliffe|Stratford Canning]] hadde forlatt Konstantinopel i januar 1853. Ved å benytte seg av sine omfattende kontakter innen Det osmanske riket skaffet Rose etterretning om de russiske troppebevegelsene langs grensen av Donau og ble bekymret for omfanget av Mensjikovs besøk ved Høyporten. Ved å benytte sin myndighet som britisk representant hos osmanene beordret Rose en britisk skvadron av krigsskip på [[Malta (øy)|Malta]] å seile gjennom det østlige [[Middelhavet]] mot Konstantinopel. Rose fikk imidlertid ikke støtte fra kommandanten for flåten, viseadmiral [[James Whitley Deans Dundas|Whitley Dundas]], som nektet å forlate øya. Han følte seg krenket av at diplomaten blandet seg inn i [[Admiralitetet (Storbritannia)|admiralitetet]]s gjøremål. Innen én uke var Roses ordrer kansellert, og kun franskmennene sendte en marinestyrke for å støtte osmanene.