Redigerer Krigen mot Erik XIV (avsnitt)

==Sinnssykdommen==
Etter at den blodige [[den nordiske syvårskrigen|krigen]] med [[Danmark-Norge]], [[Lübeck]] og [[Polen-Litauen]] hadde brutt ut i sommeren [[1563]], ble den svenske staten satt i krigstilstand og befolkningen utsatt for store prøvelser. Store deler av det svenske aristokratiet var fredstilhengere som ikke var stemt for videre krig, så det kom fort til spenninger mellom dem og kongen. Erik XIVs mistenksomme oppførsel sammen med hans fortrolige Jöran Perssons hensynsløse fremferd som kongens anklager i Höga nämnden, gjorde forholdet stadig mer anspent ettersom det ble slått hardt ned på den minste mistanke om [[konspirasjon]] og forræderi.

I den mektige Stureslekten der [[Svante Sture]], sønn av den kjente riksforstanderen [[Sten Sture den yngre]], var familieoverhode, gjorde en ung mann ved navn [[Nils Svantesson Sture]] seg bemerket hos kongen. Under krigen beordret Erik XIV i [[1565]] Nils Svantesson til [[Västergötland]] der han sammen med hærføreren [[Nils Boije]] skulle organisere et felttog mot [[Båhus festning]]. Men angrepet på festningen i [[Mars (måned)|mars]] [[1566]] ble et blodig nederlag. De ansvarlige ble stilt for retten i Höga nämnden og Nils ble dømt til døden 14. juni 1566. Erik XIV benådet den unge mannen mot at han skulle toge gjennom [[Stockholm]] under skam og spott i en offentlig ydmykelse.

Stureslekten tok det skammelige opptoget meget ille opp, og det førte til at deler av høyadelen kom i konflikt med kongen. Kongens mentale tilstand ble ytterligere forverret etterhvert som krigen mot de ytre fiendene og hans kamp mot det han anså som sine indre fiender for å skape størst mulig sikkerhet for sitt eget regime, fortsatte uten noe tegn på fremgang. 1. mai [[1567]] var hans sterke mistenksomhet gått over i paranoia. Erik XIV var rammet av en psykisk ubalanse på samme måte som hans yngre bror, hertug Magnus Vasa, som var blitt sinnssyk året før.

[[Sturemordene]] i mai [[1567]] der Svante Sture og hans to sønner ble drept som følge av kongens sinnssykdom, var illevarslende faresignaler for høyadelen som mistet flere av sine viktigste persligheter. Riksrådet overtok makten i kongens navn, manøvrerte kanselliet ut på sidelinjen ved å frata det dets makt og dømte Jöran Persson til døden. Denne dødsdommen ble ikke fullbyrdet av frykt for kongens vrede. Med et slag var dermed den politiske situasjonen som hadde vart siden 1561 blitt forvandlet, mens kongen var fraværende for minst et halvt år framover.