Redigerer Kraft (avsnitt)

== Historie ==
=== Filosofene i antikken  ===
[[Fil:Aristoteles Louvre2.jpg|mini|[[Aristoteles]] er berømt for sin beskrivelse av kraft som noe som fører et objekt til å gjennomgå «unaturlig bevegelse».{{byline|Eric Gaba}}]]

Filosofer i [[antikken]], inkludert [[Aristoteles]] og [[Arkimedes]], anvendte begrepet kraft i studiet av [[Statikk|stasjonære]] og [[Dynamikk (mekanikk)|bevegelige]] gjenstander. Imidlertid hadde de grunnleggende feil i sin forståelsen av fenomenet. Delvis skyldes dette ufullstendig forståelse [[friksjon]], som ikke alltid er en åpenbar kraft, og dermed utilstrekkelig syn på årsaken til naturlige bevegelser.<ref name="Archimedes">{{kilde bok
| forfatter=Heath, T.L. 
| url=https://archive.org/details/worksofarchimede029517mbp 
| tittel=''The Works of Archimedes'' (1897). The unabridged work in PDF form (19&nbsp;MB)}}</ref>

Siden antikken har begrepet kraft blitt anerkjent som en integrert funksjon av hvert av de såkalte ''[[Enkel maskin|enkle maskiner]]'', som består av blant annet [[skråplan]]et, [[skrue]]n, [[kile]]n [[vektstang]]en, [[hjul]]et med [[aksling]] og [[trinse]]n . Analyse av egenskapene til krefter kulminerte til slutt i arbeidet til [[Arkimedes]]. Spesielt er han kjent for sin behandling av [[oppdrift]]skraften som oppstår i [[væske]]r.<ref name="Archimedes"/>

[[Aristoteles]] ga en [[filosofisk]] drøfting av begrepet om en kraft som en integrert del av sin aristoteliske kosmologi. I Aristoteles syn er den jordiske sfære bestående av fire [[elementene|elementer]] som kommer til hvile på forskjellige «naturlige steder» deri. Aristoteles mente at ubevegelige gjenstander på jorda hovedsakelig består av elementene jord og vann, og for å være i sin naturlige plass vil de være på bakken, hvor de vil holde seg hvis de blir overlatt alene. Han skilte mellom medfødt tendens til objekter til å finne sin «naturlige plass» (for eksempel for tunge legemer til å falle), noe som førte til «naturlig bevegelse», i motsetning til «unaturlig-» eller «tvungen bevegelse», som krevde kontinuerlig anvendelse av en kraft.<ref>{{cite book|last=Lang|first=Helen S.|title=The order of nature in Aristotle's physics : place and the elements|year=1998|publisher=Cambridge Univ. Press|location=Cambridge|isbn=9780521624534|edition=1. publ.}}</ref> Denne teorien var basert på den daglige opplevelsen av hvordan objektene beveger seg, som for eksempel den konstante anvendelsen av en kraft som er nødvendig for å holde en vogn i bevegelse. Men teorien hadde konseptuelle vanskeligheter med å forklare virkemåten til [[prosjektil]]er, for eksempel bevegelsen til en pil. Stedet hvor bueskytter setter prosjektilet i beveger var ved starten av banen, og mens prosjektilet seilte gjennom luften, kan det ikke observeres noen påvirkning som får den til å fare gjennom luften. Aristoteles var klar over dette problemet og foreslo at luften som fortrenges gjennom prosjektilets bane også bærer det til sitt mål. Denne forklaringen krever generelt at et ''kontinuum'' som luft er tilstede for enhver endring av plasseringen av et legeme.<ref name="Hetherington">{{cite book |first=Norriss S. |last=Hetherington |title=Cosmology: Historical, Literary, Philosophical, Religious, and Scientific Perspectives |page=100 |publisher= Garland Reference Library of the Humanities |year=1993 |isbn=0-8153-1085-4}}</ref>

Aristotelisk fysikk begynte å utsettes for kritikk i [[middelalderen]], først med [[John Philoponus]] i på 600-tallet.<ref>{{Kilde www | forfatter= Wildberg, Christian | url= https://plato.stanford.edu/entries/philoponus/ | tittel= John Philoponus | besøksdato= | utgiver= The Stanford Encyclopedia of Philosophy | arkiv_url= | dato = 11. mars 2003}}</ref>

=== Galileo Galilei ===
Svakhetene ved aristotelisk fysikk ble ikke fullt ut korrigert før på 1600-tallet med arbeidet til  [[Galileo Galilei]], som var påvirket av den senere ideen fra middelalderen om at objekter i tvungen bevegelse bærer med seg en naturlig kraft, den såkalte ''[[impetus]]''. Galilei konstruerte et eksperiment der steiner og kanonkuler begge ble satt til å rullet ned et [[skråplan]] for å motbevise Aristoteles teori om bevegelse tidlig på 1600-tallet. Han viste at legemer ble akselerert av tyngdekraften i en grad som var uavhengig av deres [[masse]] og hevdet at gjenstandene beholde sin [[hastighet]] hvis de ikke påvirkes av en kraft, for eksempel [[friksjon]].<ref name="Galileo">Drake, Stillman (1978). Galileo At Work. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-16226-5</ref>

Galilei var også den første til å introdusere ideen om [[galileisk relativitiet|relative hastigheter]].<ref>{{Kilde www | forfatter= Machamer, Peter | url= https://plato.stanford.edu/entries/galileo/ | tittel= Galileo Galilei | besøksdato= | utgiver= The Stanford Encyclopedia of Philosophy | arkiv_url= | dato = 4. mars 2005}}</ref> Fysikkens lover er de samme i hvert [[treghetssystem]], det vil si i alle rammer som knyttes sammen av en [[galileitransformasjon]]. Nærmere bestemt vil det være slik at i systemer hvor legemer beveger seg med forskjellige hastigheter, er det umulig å bestemme hvilket legemer som er «i bevegelse», og hvilke som er «i ro». All bevegelse er relativ til annen bevegelse, og en gjenstand som er «i ro» har bare samme hastighet som andre gjenstander i samme [[treghetssystem]].<ref>{{Kilde bok | forfatter=Hugo D. Young og Roger A. Freedman | utgivelsesår=2008 | tittel=University Physics | utgave=XII | forlag=Addison Wesley | side= 113–114 | isbn=978-0-321-50130-1 | id= | språk=engelsk  | url= }}</ref>

=== Isaac Newton ===
[[Fil:Apfelwunder Birkengrund.jpg|mini|En av de mest kjente anekdoter innenfor vitenskapshistorien er at et eple falt i [[Isaac Newton]]s hodet. Hendelsen ga ham briljant forståelse av tyngdekraftens natur, slik at lovene som er oppkalt etter ham omgående kunne nedtegnes. Det som imidlertid er bekreftet er at han snakket om at han fikk inspirasjon til sine arbeider om [[Newtons bevegelseslover|bevegelseslov]]ene av å se fallende epler på sine eldre dager.<ref>{{Kilde www | forfatter=Steve Connor | url=http://www.independent.co.uk/news/science/the-core-of-truth-behind-sir-isaac-newtons-apple-1870915.html | tittel=The core of truth behind Sir Isaac Newton's apple | besøksdato=11. januar 2017 | utgiver=www.independent.co.uk | arkiv_url= | arkivdato=18. januar 2010 }}</ref>{{byline|Klaus-Uwe Gerhardt }}]]

[[Isaac Newton]] beskrev bevegelse av alle objekter ved å bruke begrepene [[treghet]] og kraft, og dermed fant han at de følger visse [[bevaringslover]]. I 1687 publisere Newton sin avhandling ''[[Philosophiae Naturalis Principia Mathematica]]''.<ref name=uniphysics_ch2/><ref name="Principia">{{Cite book | last=Newton | first=Isaac | author-link= Isaac Newton | title=The Principia Mathematical Principles of Natural Philosophy | url=https://archive.org/details/principiamathema0000newt | publisher=University of California Press |year=1999 |location=Berkeley | isbn=0-520-08817-4}}</ref> I dette arbeidet formulerte Newton  tre lover om bevegelse som fremdeles i dag er brukt for å beskrive krefter i fysikken.<ref name="Principia"/>

Newtons første lov om bevegelse sier at legemer fortsetter å bevege seg i en tilstand av konstant hastighet med mindre de samlet sett blir påvirket av en kraft.<ref name="Principia"/> Denne loven er en forlengelse av Galileis innsikt om at konstant hastighet var assosiert med en mangel på netto kraft. Newton foreslo at ethvert legeme med [[masse]] har en naturlig hviletilstand i den hastigheten det allerede har. Det vil si at Newtons empiriske første lov motsier den intuitive aristoteliske oppfatningen om at en netto kraft er nødvendig for å holde et objekt i bevegelse med konstant hastighet. Ved å gjøre «hvile» fysisk umulig å skille fra «ikke-null konstant hastighet», kobler Newtons første lov direkte treghet med begrepet relative hastigheter.

Newtons andre lov om bevegelse sier at kraften som påvirker et legeme er proporsjonalt med dets akselerasjon. I ''Principa Mathematica'' ble dette formulert som en endelig differanse basert på ''[[Impuls (fysikk)|impuls]]''.<!-- bør tas med -->

=== Kraft og determinisme ===
Med hjelp av [[Newtons lover]] er det mulig å forutsi den tidsmessige utvikling av et fysisk system fra en gitt utgangssituasjonen og de virkende krefter. Dette gjelder ikke bare for  enkelte eksperimenter i laboratoriet, men kanskje i prinsippet til universet som helhet? Denne konklusjonen bidro til oppfatningen av et [[Laplace's demon|deterministisk verdensbilde]] på 1700-tallet. Følgelig vil alle hendelser være fundamentalt forhåndsbestemte, selv om de beregninger som kreves for en forutsigelse er vanskelig i praktisk. Men i begynnelsen av 1900-tallet fant en ut at formler innenfor [[klassisk fysikk]] ikke var gyldige på [[atom]]nivå. Det deterministiske syn på verden som hadde blitt utledet fra formlene måtte derfor bli avvist i sin opprinnelige form.<ref>Carl Hoefer: [http://plato.stanford.edu/entries/determinism-causal/#StaDetPhyThe ''Causal Determinism.''] Artikel in der [[Stanford Encyclopedia of Philosophy]] (englisch).</ref>