Redigerer Kirkestaten (avsnitt)

== De pippinske skjenkelser ==
Da [[eksarkatet Ravenna|eksarkatet]] til slutt falt for langobardene (lombardene) i [[751]] var dukatet Roma territorielt avskåret fra Det østromerske rike, som det teoretisk fremdeles var del av. Paven grep da inn for å prøve å nøytralisere den lombardiske fare. 

Da [[Pipin den yngre]] ble valgt til [[frankerne]]s konge samme år, lot han pave [[Zacharias (pave)|Zacharias]] bekrefte valget. Dermed ble karolingerne bekreftet som kongeslekt. 

Langobardkongen [[Aistulf]]s ekspansjonstrang i Italia fikk i [[754]] beveget pave [[Stefan II]] [[754]] til å vende Det bysantinske rike ryggen og vendte seg til frankerne. Han gav Pippin tittelen ''Patricius Romanorum'' («alle romeres beskytter»). Til gjengjeld rykket Pippin inn i Italia med frankiske hærer i [[754]] og [[756]]. Under disse vellykkede felttogene erobret Pippin store deler av det nordlige Italia, og skjenket derpå paven de områdene som tidligere hadde utgjort eksarkatet Ravenna, samt «[[Pentapolis]]». 
[[Fil:Charlemagne and Pope Adrian I.jpg|thumb|left|Keiser [[Karl den store]] og pave [[Hadrian I]].]]
I [[781]] kodifiserte [[Karl den store]] nøyaktig de områder som paven skulle få herske over som verdslig fyrste: 
* Dukatet Roma var kjerneområdet, men i tillegg kom 
* Ravenna, 
* «[[Pentapolis]]», 
* deler av [[hertugdømmet Benevento]] 
* deler av [[Toscana]], 
* deler av [[Korsika]], 
* deler av [[Lombardia]], 
* og en rekke italienske byer.

Samarbeidet mellom Pavedømmet og karolingerne nådde sitt høydepunkt i [[800]], da pave [[Leo III]] kronet Karl den store til «romernes keiser» (''Augustus Romanorum'').

Imidlertid var forholdet mellom pave og keiser ikke helt avklart. Var paven å betrakte som en uavhengig hersker over sine områder i det sentrale Italia? Eller var Kirkestaten å betrakte som en del av keiserriket, men som pavene fikk den administrative forvaltningsrett over? 

Hendelser på 800-tallet utsatte den konflikten som avtegnet seg; [[Frankerriket]] falt fra hverandre og ble oppdelt mellom Karl den stores barnebarn. Samtidig forfalt pavedømmets prestisje på grunn av et dypt forfall; perioden som fulgte er senere blitt kalt «[[pornokratiet]]». I praksis var pavene ute av stand til å utøve reelt overherredømme over de langstrakte og fjellrike pavelige områder; store deler av regionen holdt fast på det gamle lombardiske styresett med mange små fyrster og markgrever som styrte sine områder fra befestninger. 
[[Fil:Otto I Manuscriptum Mediolanense c 1200.jpg|thumb|left|Keiser [[Otto I av Det tysk-romerske rike]]]]
Etter en rekke felttog lyktes det den tyske hersker [[Otto I]] å legge det nordlige Italia under seg på midten av [[900-tallet]]. Pave [[Johannes XII]] kronet ham til keiser, og de to ratifiserte "Diploma Ottonianum", som garanterte Kirkestaten dens selvstendighet. Imidlertid var det over de neste to hundre år stadige konflikter mellom keiser og pave, og de tyske keisere brukte gjerne trusler mot pavestatenes selvstendighet som aktivt virkemiddel. Men etter [[hohenstaufen|hohenstaufernes]] tid unnlot de tyske keisere stort sett å legge seg inn i italienske anliggender. Fra omkring år [[1300]] var de italienske fyrstedømmers selvstendighet, og deriblant Kirkestatens, sikret og ubestridt.